Hvorfor statskupp i Tunisia?

0
President Saied i Tunisia erklærer oppløsninga av parlamentet og avsettelsen av regjeringa i landet. Skjermdump

Tunisia er landet der den såkalte «arabiske våren» startet for ti år siden. Det begynte med at den unge gateselgeren av frukt og grønnsaker Mohamed Bouazizi satte fyr på seg sjøl 17. desember 2010. Han døde av skadene 4. januar 2011. Opprøret i landet brøt ut som en reaksjon på dette. Det var rettet mot president  Zine el-Abidine Ben Ali med krav om demokratiske reformer. Demonstrantene krevde også at presidenten måtte gå av, og dette gjorde han til slutt 14. januar 2011. 25. juli 2021 avsatte president Kais Saied statsminister Hichem Mechichi og suspenderte nasjonalforsamlinga og gjennomførte dermed et regelrett statskupp.

Det største partiet i parlamentet, det islamistiske Ennahda-partiet, fordømte naturligvis kuppet, men de fleste land nøyde seg med å uttrykke «bekymring» og be om snarlig gjenoppretting av normalt styre. De fleste unnlot å kalle kuppet et kupp.

Nettavisa Middle East Eye har sett på de internasjonale reaksjonene og omtaler dem i denne artikkelen: Tunisia coup: How the world reacted.

Pressesekretær for Det hvite hus, Jen Psaki, ble spurt om USA regner dette som et statskupp, men klarte ikke å gi noe klart svar på dette. USAs utenriksminister Antony Blinken snakket med kuppmaker Saied på telefon og ba ham om å «respektere demokratiet». De to partiene i Kongressen sa at de ville arbeide med president Joe Biden for å «oppmuntre Tunisia til å komme tilbake på den demokratiske veien». (Det forutsetter naturligvis at presidenten skjønner hva de sier til ham.)

EUs «utenriksminister» Josep Borrell ba om «gjenoppretting av parlamentets aktivitet så snart som mulig», men tok ikke kupp-ordet i sin munn.

Heller ikke Frankrikes ledere ville fordømme kuppet, men oppfordret «alle landets politiske krefter om å unngå vold».

Talsperson for det tyske utenriksdepartementet, Maria Adebahr, sa at Tyskland er «veldig bekymret», men føyde til «vi snakker ikke om et statskupp».

Når et statskupp ikke er et statskupp, vet man at det er noe som lukter som om det har gått langt over dato.

Men hva sier så ledere utenfor det vestlige «verdenssamfunnet»?

Kremltalsmann Dmitri Peskov sier at Russland følger begivenhetene nøye og håper at det ikke vil true stabiliteten i landet og folks sikkerhet.

Talsmann for Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan, Ibrahim Kalin, skrev på Twitter at Tyrkia «fordømmer opphevelsen av den demokratiske prosessen og den manglende respekten for folkets demokratiske rettigheter». Så langt er Tyrkia det eneste landet vi har registrert som fordømmer kuppet.

Qatar og Saudi-Arabia, som jo ikke er spesielt berømte for sine demokratiske tradisjoner, sa begge at de håper på «dialog», mens sistnevnte tok klar stilling for kuppet. Den offisielle saudiske avisa Okaz viet hele forsida til et oppslag med overskriften «Tunisia reiser seg mot Brorskapet». Liknende reaksjoner kommer fra Emiratene, som er sammen med Saudi-Arabia er svorne fiender av Det muslimske brorskapet.

Det var så langt ingen offisielle reaksjoner fra Jordan, Algerie og Egypt. Men de statlige mediene i Egypt presenterte kuppet som Saieds trekk for å bekjempe «det terroristiske Brorskapet».

I Libya ønsket general Khalifa Haftar, kommandant for den østlige Benghazi-regjeringa i landet, statskuppet velkommen og lovte å «hindre at terroristiske fightere» skaffer seg et fristed i Libya.

Målt etter de internasjonale reaksjonene virker det rimelig å anta at statskuppet var nettopp et kupp mot Det muslimske brorskapet, og at det er derfor Tyrkia og gulfstatene kommer ut på hver sin side. Vesten vil ikke risikere sine posisjoner ved å fordømme kuppet og Russland sitter stille i båten, siden de tradisjonelt ikke sier mye om hvordan andre land bør opptre internt.

Men hvorfor skjedde kuppet nå? En viktig årsak er at Tunisia har alvorlige økonomiske og sosiale problemer og at presidenten så sitt snitt til å svekke det islamistiske partiets posisjon i landet.

Forrige artikkelLes dette før du dømmer meg – den uvaksinerte
Neste artikkelWolfgang Streeck: For økonomisk likhet og demokrati.