Dødelig psykiatri og organisert fornektelse

0

Bokomtale:

Cand.polit., fagbokforfatter og homøopat

Thore K. Aalberg.

Peter C. Gøtzsche (2015):

Dødelig psykiatri og organisert fornektelse, Abstrakt forlag.

Peter C. Gøtzsche er professor og overlege, dr. med., cand. scient. og grunnla det nordiske Cohrane-senteret. Det er flere slike sentre, og felles for alle er at de er helt uavhengige av den farmasøytiske industrien. Gøtzsche vet nok hva han snakker om, siden han selv har vært ansatt i den. En industri som forårsaker flest dødsfall, etter hjerte- og kar-lidelser og kreft. Han anslår at ca. 500.000 amerikanere og europeere døde i 2014 på grunn av psykiatriens medisiner.

Den 378 siders boken er delt inn i 16 kapitler. Halvparten av boken utgjør de fire kapitlene som handler om depresjon, schizofreni, tvangsbehandling og kapitlet om «organisert kriminalitet, korrupsjon av personer og vitenskapen og andre onder.»

Gøtzsches forskingsideal når det gjelder medikamenter, ser ut til å være gullstandarden, som innebærer doble blindforsøk. Det er psykiatrien så å si kjemisk fri for i motsetning til psykofarmaka, som er mer giftig og vanedannende enn narkotika. Men forfatteren er ingen forsker som tror at virkeligheten kun er det som kan veies, telles, måles og kvantifiseres. Han er helt klar på at psykoterapi er et positivt og langt billigere alternativ til psykofarmaka. Og han deler nyere forskning som viser at måten behandleren forholder seg til pasienten på, spiller en større rolle enn selve formen for psykoterapi.

Innenfor somatisk medisin er den beste behandlingen når en diagnose bygger på en årsak. Selv om psykiatrien operer med en mal (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorder – DSM) på 374 diagnoser, var det kun en halvpart av pasientene som oppfylte de diagnostiske kriteriene for sykdom. DSM er et konsensusdokument. Ifølge DSM kan man være deprimert på 1497 forskjellige måter. Men det verste av alt er at psykiatrien ikke har noen dokumenterte årsaksforklaringer som tilsier at psykofarmaka har noen helbredende funksjon. Snarere tvert imot.  Når det gjelder antidepressiva viser randomiserte forsøk at det er 15 ganger så mange selvmord enn det enn hva FDA opplyser om.  Gøtzsche redegjør grundig for hvorfor selvmord forårsaket av antidepressiva er ekstremt undervurdert gjennom de forsøkene som er gjort. Halvparten av legene skrev ut resepter etter å ha diskutert depresjon med sine pasienter i maksimum tre minutter. Det norske legemiddelverket hevder at antidepressiva virker på 50 til 60 % av pasientene. Det står i sterk kontrast til det mer eller mindre korrupte FDA, som opererer med 10 %. Noe av det verste er at antidepressiva gis til barn, og boken gir mange eksempler på barn som har tatt livet sitt, mens den farmasøytiske industrien med dets håndlangere påstår at antidepressiva redder liv. De som ikke dør av medikamentbruken, kan risikere å få ødelagt sexlivet sitt samt en rekke andre plager.

Det imidlertid ikke bare antidepressiva som har blitt en industri, men også ADDH. Økningen av bruken av Ritalin og andre medikamenter har vært voldsom. På grunn av det forfatteren benevner som godhetsindustrien, trenger mange pasienter en psykiatrisk diagnose for å få bestemte velferdsgoder. Barnehaver og skoler kan presse foreldre på den måten. En annen betegnelse kunne ha vært DADD: Dad Attention Deficit Disorder. En sjekkliste for voksne for ADHD, tilbudt av et universitet, viste at 85 % hadde diagnosen.

Behandlingen av schizofrene har vært og er fortsatt en skandale. Elektrosjokk, lobotomi og antipsykotika er livsfarlig. Det verste er at allmennlegene som skriver ut antipsykotika, ikke alltid får info fra psykiatere og industrien som er klar over risikoen for død. Noen medikamenter fører til alvorlig vektøkning og diabetes. Industrien påstår at psykofarmaka er gunstig for demente. Tvert imot. Disse medisinene bidrar til demens. Industrien påstår også at psykiske sykdommer kan gi hjerneskader. Men det er imidlertid skader på hjernen som kan føres tilbake til bruken av psykofarmaka. Det er ikke dokumentert at det er en kjemisk ubalanse i hjernen selv om psykiatere og industrien hevder det. Deprimerte pasienter mangler ikke serotonin. Antipsykotika fører til økning av dopamin.

Forfatteren forteller om en psykolog som sammen med syv andre friske mennesker ble skrevet inn på et psykiatrisk sykehus med den begrunnelsen at de hørte stemmer, noe som også friske kan oppleve. Alle ble utskrevet med schizofreni i bedring. Den psykofarmasøytiske industri har utviklet flere nettbaserte tester for å stille en diagnose. Da Gøtzsche lot seg teste, viste det seg at han var behandlingstrengende.

Forfatteren er svært troverdig. Han henviser til forskning, men også egne og andres erfaringer. Han går detaljert til verks, av og til med en grundighet som gjør at det ikke er lett å følge med. Boken henvender seg både til leger, forskere, pasienter og andre interesserte. Når en ser bort fra medisinske faguttrykk og statistiske beregninger, er boken lett å lese. Gøtzsche blir til tider personlig, og det gjør boken enda mer leservennlig. Han har en rekke analogier. Noen er riktig fornøyelige og illustrerer budskapet meget godt. Boken er full av uhyre mange interessante detaljer. Forfatterens tenkte eksempler, hvor den farmasøytiske industrien og dens håndlangere blir byttet ut med andre aktører, viser til fulle at mange vil trenge en psykiatrisk diagnose.  Eksemplet på hva som ville skje hvis et dødelig virus dukket opp og alle symptomene ble erstattet med følgene av antipsykotika, er både til å gråte over og å gi grunn til ettertanke. Han blottstiller galskapen i psykiatrien, som finner opp nye diagnoser på menneskelig adferd som er innenfor normalen.

Boken blir til tider humoristisk, både på grunn av forfatterens ironiske form, og ikke minst på grunn av sitater fra løgnere, som forsøker å fremstille seg som representanter for den høye moral og vitenskapen. Språket er stort sett lett og ledig. Men noen ganger kan jeg få inntrykk av at forfatteren må ha klisterhjerne, med sine mange innskutte setninger, og har glemt at noen har glede av flere punktum. Boken har en stikkordsliste på ca. 400 ord og nesten 850 referanser. Det skal bli spennende å se om boken blir å finne på pensumlister til studenter i medisin og andre helsefag, etikk, journalistikk, samfunnsfag og retorikk. For den som vil samle saklig og velbegrunnet dokumentasjon på dødelig psykiatri og organisert fornektelse, er boken et funn.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.