oss 100 kroner!
Av Bjørn Nistad.
Den 9. juni gav Vladimir Putin et 20 minutter langt intervju til russisk tv der han snakket om Ukraina og forholdet mellom Russland og Ukraina. I intervjuet opptrådte en særdeles frittalende russisk president som ikke bare erklærte at et ukrainsk Nato-medlemskap var uakseptabelt, men som også sammenliknet dagens Ukraina med Nazi-Tyskland.
Se intervjuet her.
Intervjuet, som ble foretatt av den russiske journalisten Pavel Zarubin, ble innledet med at Putin ble bedt om å kommentere tvangsnedleggelse av russiskspråklige skoler, stenging av russiskspråklige tv-kanaler, bøter for å bruke russisk i forskjellige sammenhenger, skillet mellom opprinnelige og ikke-opprinnelige folkegrupper og andre tiltak makthaverne i Kiev etter statskuppet i 2014 hadde tydd til for å utrydde russisk språk og kultur i Ukraina.
Putin svarte med å minne om at ikke bare var dagens Ukraina blitt til ved at Lenin og bolsjevikene på 1920-tallet hadde innlemmet store områder bebodd av russere i den nyopprettede ukrainske sovjetrepublikken, men at utgangspunktet for det som ble til Ukraina, var at mennesker som selv kalte seg russere i 1654 stilte seg under tsarens beskyttelse etter å ha gjort opprør mot det katolske Polen. Å påstå at russere ikke skulle utgjøre en opprinnelig befolkning i Ukraina er derfor absurd, fastslo den russiske presidenten.
Deretter sa Putin uten omsvøp at å dele befolkningen inn i opprinnelige og ikke-opprinnelige folkegrupper, slik dagens ukrainske makthavere gjør, kunne sammenliknes med inndelingen av befolkningen i førsteklasses og annenklasses mennesker i Nazi-Tyskland. Hva med personer som har foreldre som tilhører forskjellige befolkningskategorier? Hvilken stilling skal de ha? spurte Putin retorisk. Eller hva med den ukrainske presidenten Vladimir Zelenskij og hans jødiske aner? Vil han være trygg? Skal man begynne å måle skallen på folk for å finne ut hvem som er ekte ukrainere?
Å gjøre ikke bare russere, men også rumenere, polakker, ungarere og andre folkegrupper bosatt i dagens Ukraina til annenrangs borgere var totalt uakseptabelt og i strid med internasjonal rett, erklærte Putin. På spørsmål om han trodde OSSE eller andre internasjonale organisasjoner ville reagere på det som skjedde i Ukraina, svarte Putin nei. Vesten hadde bestemt seg for å gjøre Ukraina til en antipode til Russland og lukket derfor øynene selv for nazimarsjer i ukrainske byer.
På spørsmål om han var villig til å møte Vladimir Zelenskij svarte Putin ja. Samtidig understreket han at dagsordenen for et slikt møte måtte være forholdet mellom Russland og Ukraina, mens den uløste konflikten i Øst-Ukraina var noe Kiev selv måtte løse ved å forhandle direkte med de opprørske folkerepublikkene i Donbass, slik Minsk-avtalene forutsatte.
Spurt om sitt syn på Kiev-regimets erklærte mål om å gjøre Ukraina til medlem av militæralliansen Nato fremhevet Putin at til tross for løftene Mikhail Gorbatsjov og sovjetledelsen fikk ved avslutningen av den kalde krigen, til tross for russiske innvandinger og til tross for fraværet av alvorlige konflikter var Nato blitt utvidet østover av et Vesten som satte hensynet til egne geopolitiske interesser høyere enn ønsket om å ha et godt forhold til Russland.
Deretter påpekte han at et ukrainsk Nato-medlemskap ville muliggjøre utplassering av amerikanske atomraketter i Øst-Ukraina, slik at disse kunne nå Moskva på 7–10 minutter. Hva tror du, er det en rød linje for oss? spurte Putin. For USA var sovjetiske atomraketter på Cuba en rød linje. Skal ikke også vi kunne ha våre røde linjer?
Som avslutning på intervjuet fremhevet Putin at minst 50 prosent av den ukrainske befolkningen var mot Nato-medlemskap. Dette mente han ikke bare skyldtes et ønske om å unngå at Ukraina ble slagmark i en eventuell konfrontasjon mellom Vesten og Russland, men også vitnet om at minst halvparten av den ukrainske befolkningen oppfattet seg som en del av samme sivilisasjonen som Russland og ikke ønsket at en del av denne sivilisasjonen kom i konflikt med den andre.
Intervjuet med Putin, som skal møte den amerikanske presidenten Joe Biden i Genève 16. juni, var et utvetydig signal til USA, Europa og Ukraina om Russland ikke vil akseptere et ukrainsk Nato-medlemskap. Trolig vil Vesten avfinne seg med dette. Russland har vist at landet har evne og vilje til å forsvare egne interesser. Landet har dessuten inngått noe i nærheten av en allianse med Kina. Europeiske stormakter som Tyskland og Frankrike ønsker ingen krig eller konflikt i Europa. USA har mer enn nok med å demme opp for et stadig sterkere Kina, som landet betrakter som sin fremste geopolitiske og økonomiske rival. Og det russofobe Kiev-regimet må akseptere at uten grønt lys fra Vesten blir det ikke noe ukrainsk Nato-medlemskap.
Utfordringen for den russiske ledelsen er hvordan den skal beskytte den russisketniske og russiskspråklige befolkningen i Ukraina. Det er uten tvil vanskelig siden det foreligger en slags gjensidig gisselsituasjon mellom Russland og Ukraina. Russland kan bruke trusselen om å annektere det opprørskontrollerte Donbass som en forsikring mot at Ukraina knytter seg for tett til Nato, EU og andre vestlige strukturer. Men samtidig kan Kiev true med å stenge rørledningene som frakter russisk gass til Europa, og dermed påføre russisk økonomi betydelig skade. Og Kiev-regimet kan også straffe Russland med å øke undertrykkelsen av den russisketniske og russiskspråklige befolkningen i Ukraina. Fullføringen av Nord Strem 2, gassrørledningen fra Russland til Nord-Tyskland, betyr at Russland ikke lenger er avhengig å foreta sin gasseksport til Europa via Ukraina. Men den russisketniske og russiskspråklige befolkningen i Ukraina er fremdeles Kiev-regimets gisler.
At Kiev-regimet bruker den russisketniske og russiskspråklige befolkningen som gisler overfor Moskva er åpenbart. Et klart uttrykk for dette var tiltalene mot lederne for Opposisjonsplattformen – For livet for landsforræderi og stengingen av opposisjonelle tv-kanaler denne våren, som kommentatorer har knyttet til Putins nei til Zelenskijs ønske om et møte med den russiske presidenten for å diskutere situasjonen i Donbass.
Å gjøre noe i forhold til denne situasjonen er vanskelig for den russiske ledelsen siden de vestlige landene og organisasjoner som er kontrollert av de vestlige landene, som OSSE, har valgt å ignorere selv grove overgrep mot den russisketniske og russiskspråklige befolkningen i Ukraina.
Med mindre den bestemmer seg for en militær intervensjon mot Ukraina, som vil være en farlig affære, har den russiske ledelsen ikke noe alternativ til å håpe på at den i praksis sammenbrutte ukrainske økonomien, som vanskelig kan rettes opp så lenge Donbass er kontrollert av de russiskvennlige opprørerne, vil få befolkningen i Ukraina til å gjøre opprør og innsette et nytt regime. Lyspunktet fra et russisk synspunkt er at det russiskkontrollerte Donbass med sine kullgruver og øvrige ressurser er en rik region som for lengst har blitt integrert i den russiske økonomien, slik at den pågående konflikten i Øst-Ukraina økonomisk utgjør en liten belastning for Russland. For Moskva vil det derfor kunne være fristende å la situasjonen i Donbass være som den er. Problemet er at det er sivilbefolkningen i Donbass som betaler prisen for denne situasjonen ved at den daglig utsettes for bombardering og beskytning fra ukrainske regjeringsstyrker. Og det kan ingen anstendig russisk ledelse avfinne seg med. En innlemmelse av Donbass i Russland på linje med Krim vil kunne presse seg frem.
Problemet med en innlemmelse av Donbass i Russland er hva som i så fall vil skje med etniske russere og russiskspråklige i rest-Ukraina som fremdeles vil være Kiev-regimets gisler. En innlemmelse av Donbass i Russland bør være forbundet med en videre oppløsning av Ukraina.
Les om hvordan Kiev-regimet ved en lov om såkalte opprinnelige folkegrupper vil frata russere og andre minoriteter språklige og kulturelle rettigheter her.
Les om hvordan Donbass nærmer seg gjenforening med Russland her.
