oss 100 kroner!
I disse dager mister tusenvis av nordmenn livsverket sitt, men likevel hører vi lite høylytt klaging. Nordmenn går ikke ut i gatene for å rope og skrike, slik folk gjør i mange andre land. Dette skriver journalist Miriam Eklund i en kronikk hos Geelmuyden Kiese. Hun fortsetter:
For litt over ett år siden ble samfunnet stengt ned for to uker – bare slik at helsevesenet ikke skulle bli overbelastet. Ett år senere er det fortsatt harde nedstenginger, men staten har ikke greid å øke kapasiteten på intensivavdelingene nevneverdig. Lokale og nasjonale forskrifter trumfer Grunnloven, og Folkehelseinstituttet fortalte på et tidspunkt at tiltakene brøt med 16 av menneskerettighetene våre. Maktfordelingsprinsippet er tilsidesatt, og regjeringen lager et virvar av regler og anbefalinger på egen hånd. Ingen skal kunne etterse avgjørelsene som er tatt, for Koronakommisjonens konklusjon skal hemmeligholdes i 60 år.
Wiklund viser til en kronikk av Hans Geelmuyden med tittelen Statstro, der han skriver:
Under pandemien har vi sett at Staten er god til å regulere, kontrollere og innskrenke frihet. På pressekonferanse etter pressekonferanse, nasjonalt og lokalt har vi sett politikere innføre de strengeste restriksjoner i fredstid. Ansiktene deres er sorgtunge. En politiker må ha empati, skal vite! Men jeg mistenker dem for å nyte hvert sekund av ivrig og nidkjær maktutøvelse.
Nå er imidlertidig ikke Geelmuyden ulydig han heller, for han har ikke før skrevet dette før han skyder seg å tilføye:
La meg skynde meg å tilføye at jeg i likhet med de fleste nordmenn har sluttet opp om nedstengninger, avstandsregler, hjemmekontor og til og med og under sterk tvil, munnbind. Alt sammen har vært nødvendig for å beskytte oss.
Alt sammen? Ja, ja, la oss gå tilbake til Eklund som skriver:
Jeg lanserte akkurat boken «Du skal lide for fellesskapet – hvordan norsk jantelov har ført til 800 000 innbyggere med sosial angst». Her analyserer jeg forskning, statistikk og faglitteratur om norsk kultur, for å prøve å finne ut av en del mekanismer i vårt samfunn. En stor internasjonal forskning fra 2011, slår fast at Norge er det sjette mest konforme landet av 33 undersøkte land. Norge topper listen sammen med Pakistan, Malaysia, India, Singapore og Sør-Korea, og vår kultur er til og med mer konform enn japansk og kinesisk kultur. Rapporten «Status for ytringsfriheten i Norge», som ble utgitt av Institutt for samfunnsforskning i 2014, viser at 9 av 10 nordmenn ikke forteller hva de egentlig mener på nettet – av frykt for at noen ikke skal like det. Rapporten konkluderer med at vi har formell ytringsfrihet i Norge, men at det er sosiale mekanismer som begrenser oss.
Eklund runder av med å sitere Aksel Sandemoses bok om byen Jante (som riktignok var tenkt i Danmark):
Han beskriver et nitrist samfunn der folk ikke ga uttrykk for følelser, og der det ikke var lov til å skille seg ut. Gruppen dikterte, og folk hadde ikke lov til å ha sin individualitet. Sandemose beskriver hvordan forsøk på avvik fra normen ble slått ned på en indirekte måte, og at effekten av Janteloven var knusende: «Den virket langsommere enn exhaustgass, men var ubarmhjertigere, den forgiftet sjelen, men drepte ikke, hadde intet liklaken å bre over ofrene sine.»
Kommentar:
Eklund har nok dessverre rett. I Norge er selv de revolusjonære så lydige at de ikke ville finne på å gjøre revolusjon hvis Erna Solberg strengt ga dem beskjed om å holde seg hjemme.
