oss 100 kroner!
Av Hans Ebbing.
SV og Rødt har nå tilsammen omtrent like stor oppslutning som SV hadde alene før SV ble regjeringsparti sammen med Nato-partiene AP og SP. Før NATO-krigen mot Libya i mars 2011 hadde SV tilnærmet monopol som seriøst sosialistiske alternativ ved valg til Stortinget. SVs bidrag til krigen var et utslag av utviklingen under Erik Solheims og Kristin Halvorsens regime og har lenge svekket SVs rolle som alternativ.
Bjørnar Moxnes, leder i Rødt, minner oss i en kronikk her i avisa 19.03. om SVs opptreden ved krigens start. Den er ikke mye å skryte av. SV har gjort sjølkritikk, men Moxnes er ikke helt fornøyd. Til høsten er det valg og konkurransen om velgerne på venstresida skjerpes.
Opplysingseffekten av Moxnes kronikk ville vært større dersom han samtidig hadde gjort rede for hva som var Rødts standpunkt til opprøret i Libya ved krigsutbruddet. I en uttalelse fra partiets internasjonale utvalg 10. mars 2011 går det klart fram at Rødt støtter «det rettferdige opprøret» mot Libyas regjering for å «ta kontroll over landets rike naturressurser». Uttalelsen går ikke inn på hvordan fremmede makter alt var inne i dette opprøret for å få sine andeler av nettopp disse ressursene. Rødt oppfordret tvert om til «politisk, materiell og økonomisk støtte slik at de sjøl (opprørerne) kan styrke også sin militære slagkraft». Sanksjonene mot Gaddafi må bli «mer effektive», var partiets krav.
Den støtten Rødt etterlyste, ble etter kort tid oppfylt med NATOs innsats, særlig fra lufta. Men siden NATO ikke ville ha egne styrker på bakken, hadde opprørerne alt fått oppgaven som NATOs bakkestyrker med «USA leading from behind» (Barak Obama) – og med Rødts politiske og moralske støtte i ryggen. Resten er historie. Rødts forvirring og kunnskapsløshet var ikke mindre enn SVs, noe Moxnes kan ha glemt.
I sin kommentar 19. mars til krigen peker Bjørgulv Braanen på fraværet av motstemmer og kunnskap om fakta som medvirkende bidrag til krigen. «Libya-krigen viser at det politiske, akademiske og mediale systemet ikke besto prøven». Denne svikten har forplantet seg til fortellingen om den parallelle krigen i Syria.
I boka «Norges krig mot Syria» peker Lars Birkelund på et viktig fenomen: Hvis det hadde vært mer polarisering – mindre konsensus – i norske medier om saker som dreier seg om krig og fred, ville opplysningsnivået i befolkningen om slike forhold vært høyere. En slik polarisering omkring krigene i Midt-Østen kunne forplantet seg til de politiske partiene, til Stortinget og til slutt inn i regjeringen. Kunnskapsløsheten og konsensussyndromet i media gjør media medansvarlige for det som skjedde i Libya og har samtidig slått an «tonen» i omtalen av krigen i Syria som startet samme vår. Her har Klassekampen en viktig oppgave. Hva Rødt og SV mener om Syria-krigen er i valgåret 2021 uklart.
Hans Ebbing
Dette innlegget ble refusert i avisa Klassekampen.
