oss 100 kroner!
Av Albert Einarsson.
Det var gledelig at Rødt sa nei til havvind – nei til vindmøller på land i fjæra og til havs. Fisken i havet er langt større ressurs enn den oljen som fortsatt ligger under sokkelen – historisk sett og i fremtiden.
Norge har pumpet opp olje i ca 50 år og Norge er blitt et meget velstående land med mange tusen milliarder kroner på bok. Årsaken til mange tusen milliarder på bok er ikke primært oljen, men at oljerikdommen ble en nasjonal eiendom. Statoil og oljefondet er en direkte følge av politiske beslutninger. Ikke alle oljeland har gjort som Norge og eier ikke noe oljefond.
Norge har drevet med fiske i flere hundre år. Fiskeriene har vært forvaltet av kystfolket i mesteparten av denne tiden. Lenge var det fangstkultur som preget næringen, nemlig å hente mer i stedet for å foredle. Etterhvert kom foredling.
Styring av beskatningen har alltid vært et problem, en utfordring, siden fiskeslag er en del av en natur som lever sitt eget liv. Norge var et foregangsland når det gjelder å kjempe for fiskerigrense. Norge lå i konflikt med britene om grensen, britene ville ha grensen på tradisjonell 3 nautiske mil, et kanonskudd fra land, mens Norge gikk for 4 nautiske mil. Konflikten ble tatt til Den internasjonale domstolen i Haag i 1949 og i 1951 kom dommen. Norges 4 nautiske mil gikk ikke mot folkeretten og i tillegg ble grunnlinjen trukket fra ytterste nes og øyer. Umiddelbart bestemte Island å utvide fiskerigrensen fra 3 til 4 nautiske mil. Umiddelbart bestemte Island å utvide fiskerigrensen fra 3 til 4 nautiske mil. Island møtte en stor internasjonal protest – alle de store landene i Europa protesterte og Storbritannia innførte embargo på fisk fra Island – et forbud som varte til 1956. For å kompensere for markedet i Storbritannia snudde Island seg til Sovjet med salg av fisk. Island førte siden flere “torskekriger” mot stormaktene for å bevare fiskestammene, 12 nautisk mil i 1958, 50 nautiske mil i 1972 og 200 nautiske mil økonomisk sone i 1975. Altså det har vært harde kamper om ressursene i havet. Bevaring mot rovdrift.
Norge gjorde ikke det samme med fisken og med oljen – selv om fisken i havet ble en nasjonal eiendom, ressurs som skulle forvaltes av fellesskapet så har det gått mer og mer i retning privatisering. Det samme skjedde også på Island. Fiskekvoter som kunne selges og leies. Foredling av fisk i fremmede land ble foretrukket, bl.a. å sende fisken til Kina for å få strø på og pakkes i forbrukeremballasje.
De store rederiene blir stadig større. Fiskekvotene kommer på færre hender. Det åpner seg mange smutthull for å komme seg rundt regler og lover.
Dette er en trend som må stoppes – fiske og foredling må tilbake til kystfolket og kysten kan ta i mot mye folk.
En annen sak er at stordrift i fiske er miljøfiendtlig. Bruk av bunntrål i over hundre år har etterlatt seg ruiner, ødemark, på store områder. Mye av fiske på de store fabrikktrålerne er primitivt, dvs. fiske mye på kort tid og få fiske frossen for å sende bort til foredling. Bruk av drivstoff og andre ressurser er mye større pr. kilo fisk enn på kystflåten, sjarker og fiskebåter der fiskerne styrer.
Noen (finansfolk) mener at det ikke er mulig å se tilbake for å få til bærekraftig drift i fiskeriene. Dette er grunnleggende feil. Det eneste som ikke blir bærekraftig er aksjespekulasjonen med fiskeriaksjer. Resten er en rikdom som tilfaller kystfolket og samfunnet.
På grunnlag av eksisterende fangstmengde kan fiske og foredling være en næring med flere tusen flere arbeidsplasser.
Å ta tilbake fiske og foredling fra privatiseringsbølgen er en del av det grønne skiftet.
I dag er poenget å fiske mest mulig på kort tid og derfor bruke meget effektive fiskefartøy. I morgen, i det grønne, må vi har som mål å høste det fiskestammene tåler og fullforedle fiskeproduktene på den norske kysten. Skape arbeidsplasser, gjøre fiskeforedling til en stor industri.
Eksemplet Island viser det motsatte. Der er det noen få selskaper, konserner, som har fått eierskap til fiskekvotene. Det største konsernet heter Samherji og opererer internasjonalt. Samherji har både fiskefartøy, fiskefabrikker og videreforedling i utlandet. Det lønner seg for Samherji å kjøpe fisken billig av egen fiskefartøy, det betyr lavere lønn til mannskap. Så kjøper fabrikkene i utlandet halvfabrikater billig av fabrikkene på Island, det betyr lavere lønn til arbeiderne. Samherji selger siden ferdige produkter til butikkene på høyest mulig pris. Dette er lett å forstå ved å sammenligne a) pris på fisk fra fiskefartøy på Island og i Norge og b) pris på halvfabrikater på Island og i Norge.
Det som hjelper Island er at ressursene er meget store i forhold til befolkningen. Om Island hadde gjort som Norge og satt fortjenesten av fiskeriene i et “nasjonalt fond” så ville jeg tro at det fondet hadde oversteget oljefondet pr. capita, dvs fordelt på innbyggere.
Det at Rødt har sagt nei til havvindturbiner er et viktig skritt i retning det grønne skiftet. Å stå vakt om havet er viktigere nå enn på lenge. Før var det kampen om fiskerigrense, å sikre territorial rett til fiske. Nå er det kampen mot privatisering i en global økonomi. Før vi vet er internasjonal kapital i større grad inne i fiskeriene og fordelingen flyttet til andre land, gjerne lavkostland. Det fører til fortsatt rovfiske til havs og transport av fisk som råstoff over lange avstander. Fossil olje er ikke en del av fremtiden, det er derimot fisken fra havet – det viktige matfatet. Vi kan ikke ta sjansen på å ødelegge havet for å redde de siste fossile oljedråpene.
Vi må ha:
– En ny ordning for fiskeriene der fortjenesten går inn i et nasjonalt fond.
– En fornybar beskatning ved at kystfolket driver fiske og foredling.
– Mange tusen nye arbeidsplasser i en ny og miljøvennlig fiskerinæring.
– En vitenskapelig, teknologisk utvikling i utnyttelse av hele fisken og dermed en ny næring.
NB! Nå kommer informasjon fra forskningen om at Oslofjorden er skadet av rovdrift. Havforskningsinstituttet slår fast “at bruk av bunntråling er blant de viktigste påvirkningsfaktorene i fjorden de siste 100 årene.”
Denne artikkelen ble først publisert i Verden og vi.
