oss 100 kroner!
Et tiår etter hendelsene under den såkalte «Arabiske våren» som skapte omveltninger i flere land i Nord-Afrika, Midtøsten og på den arabiske halvøya, gir den tidligere franske diplomaten og forfatteren Michel Raimbaud oss sin mening om konsekvensene.
Av Michel Raimbaud.
Da de første «arabiske revolusjonene» midt på vinteren 2010-2011 dukket opp i Tunis og deretter i Kairo, som raskt blir kalt «våren», kunne de nyte godt av positive assosiasjoner, der frihet og fornyelse nå skulle skje. Raskt ble de kvitt «tyranner» og skapte et sterkt inntrykk: deres seier var uunngåelig og epidemien virket dømt til å vinne i alle arabiske land.
Alle? Ikke helt. De berørte statene – Tunisia, Egypt, Libya, Jemen og Syria, og fra januar 2011 Algerie og Mauritania, har til felles at de er republikker, modernister, er følsomme for arabisk nasjonalisme og har en tolerant sekularisme. Et spørsmål faller lett inn: «Hvorfor oss og ikke dem?». Fremtiden skulle raskt vise hvorfor. «Dem» er immune mot den forkynte «revolusjonen» – dvs. kongene, sjeikene eller emirene som på mirakuløst vis slapp unna våren og ser ut til å være lovet en evig vakker sommer, som Saudi-Arabias Salman og Bin Salman, Zayed og Bin Zayed i Emiratene, Al Thani-familiens Qatar osv. La oss inkludere Marokko og Jordan, og dermed har vi alle monarkiene, fra Atlanterhavet til Den persiske gulf…. I munnen på en wahhabi-sjeik eller en emir virker ordet morsomt, men det er tilstrekkelig å forklare den etymologiske betydningen (astronomisk bevegelse som bringer oss tilbake til utgangspunktet) for å konkludere med at det passer til en bevegelse ledet av fundamentalister med støtte fra Vesten, der hensikten er å knekke retorikken til den arabiske nasjonale bevegelsen: hva de vise mediekommentatorene i «våre store demokratier» vil nekte å innrømme.
I motsetning til i våre medier forsto mange, i arabiske land og andre steder, raskt hva disse vintrene og vårene ikke var, det vil si «spontane, fredelige og populære» revolusjoner. Selv om løftene om en fager framtid blomstret, tok det ikke ta lang tid å bli desillusjonert: i tomrommet skapt av fjerningen av «tyrannene» var det kaos som inntok scenen, snarere enn det forventede demokratiet. Forundring vek for desillusjon. Det «kreative kaoset» til de nykonservative og ekstremistenes barbarisme passer dårlig med løftenes myke musikk.
Tilfeldighetene illustrerer ting noen ganger temmelig bra. Nyhetsforsidene fra desember 2020 og januar 2021 har gitt oss et spektakulær tilbakeblikk på den tunisiske «revolusjonen», den første i sagaen, som begynte 10. desember 2010 da den unge Bouazizi satte fyr på seg selv, i protest mot korrupsjon og politivold. Etter den opprinnelige uroen knyttet til styrtingen av Ben Ali, opplevde Tunis, Bourguibas hjemland og høyborg for arabisk nasjonalisme, valg og en viss stabilisering, til og med et gjennombrudd i demokratisering med Nahda-partiet til Ghannouchi, eller til tross for ham, før landet sank ned i en sivil geriljakrig mellom Det muslimske brorskap og sekulære reformister. Ti år senere tar kaoset over. Vil framgangen bli begravet?
I Egypt holdt ikke «papyrusvåren» løftene dens profeter lovet. Bortsett fra «styrtingen» av gamle Mubarak, hans rettssak og død i fengsel og den (midlertidige) suksessen til Det muslimske brorskap og det rustikke presidentskapet til Mohammad Morsi, har det resultert i et problematisk demokrati og en autoritær makt under stort press. General al-Sisi ser ikke ut til å ha kontroll over sine valgmuligheter. I et splittet land med svertet prestisje, slites det mellom rester av Nassers ideer og den desperate letingen etter finansiering fra Arabia og de rike emiratene: Egypt har passert milepælen 100 millioner innbyggere og smuldrer hen under gjeld, problemer og trusler (f.eks med Etiopia og Sudan om Nilens vann). Slagordet «ingen krig i Midtøsten uten Egypt» gjelder stadig, men vi frykter ikke lenger faraoene i Kairo …
Etter ti års krig mot flere angripere (NATO-land, Israel, de islamistiske styrkene, Tyrkia, Qatar og Arabia, terroristene fra Den islamske staten og Al Qaida), befinner seg Syria i en tragisk situasjon og betaler for sin prinsippfasthet, sin lojalitet mot allianser og den symbolske belastningen som det innebærer: ville ikke de egentlig ha den første retten til å utrope en jihad? Amerika og deres allierte avviser «den ufattelige seieren til Bashar al-Assad» og sitt «utenkelige nederlag». På grunn av sanksjonene, de vestlige straffetiltakene, den amerikanske okkupasjonen eller tyrkiske intriger, tyverier og plyndring, kan ikke Syria bygge seg opp igjen. «Kaosstrategien» har gjort sitt verk. Tiden er kommet for de usynlige og endeløse krigene som Obama forfekter. Fremtiden til den arabiske verden avhenger imidlertid i stor grad av styrken til dens «bankende hjerte». Med all respekt for de som later til å ha gravlagt landet, og til og med unngår å nevne navnet, er Syria uunnværlig for å krystallisere besettelsene: ingen fred uten Syria i Midtøsten.
Etter å ha gått gjennom Sedertre-revolusjonen i 2005, etter å ha stått av den høstlige våren 2019, tragediene i 2020 og kaoset i 2021, har også Libanon hatt sin revolusjon. Sanksjonert, sultet, kvalt, truet av «vennene» sine, deler hun – villig – skjebnen til broderlandet, som er Syria. En tredjedel av befolkningen består av syriske og palestinske flyktninger. Er landets skjebne i endring etter «hundre års ensomhet» i Stor-Libanon tegnet på kartet av franske kolonialister?
I Palestina har man den evige «våren». “Århundrets avtale”, venner som sviker og Covid setter dagsordenen. Det palestinske spørsmålet virker stille og forlatt, bortsett fra av Syria, som betaler dyrt for sin forpliktelse til den “hellige sak”. Palestinerne er martyrer, innesperret på livstid, ydmyket og ofre for et etnosid. Vil de kunne velge sine allierte uten å forråde de som ikke har forrådt dem? På engelsk eller fransk forbanner de svikefulle venner, men de snakker noen ganger tyrkisk eller arabisk. Kongen av Marokko, de troendes øverstkommanderende, profetens etterkommer, leder av al-Quds-komiteen (Jerusalem-komiteen), har nettopp normalisert forholdet til Israel og gitt Donald Trump Muhammed-ordenen. Han er den fjerde som slutter seg til likvidator-leiren, etter De forente arabiske emirater, Bahrain (som overlevde en uvanlig vår), og det tidligere Sudan. Sistnevnte skjøv Omar al-Bashir ut i kulden, men han fornektet også sine prinsipper, inkludert «tre nei til Israel». Kongen blir bestevenn med Uncle Sam og bedyrer sin evige kjærlighet til Israel, men de to har ingen venner, spesielt ikke blant arabere.
Irak trengte ikke den «arabiske våren» for å finne ut hva amerikansk «demokratisering» og pax americana betyr. Saddams land, som har lidd martyrdøden i tretti år og er delt i tre enheter, sliter med å komme seg ut av USAs favntak. Iraks ledere er likevel håndplukket av USA. Landet har fungert som en testområde for nykonservative i Washington og Tel Aviv, for utprøvelsen av «kaosstrategien» – og strategien har gitt utbytte.
Ulovlig invadert av NATO i mars 2011, i navnet til «Ansvar for å beskytte», har Libya betalt en høy pris for vestlige ambisjoner. Gaddafi døde der i en episode som Hillary Clinton, Potomac-harpien, frydet seg uanstendig over. Når det gjelder demokratisering, hadde Jamahiriya, hvis sosiale utvikling var eksemplarisk, fra sommeren 2011 opplevd et rent kaos. Bak de libyske ruinene og restene av Den store menneskelagde elven, minner fra den arabisk-vestlige koalisjonens humanitære bombinger, lå pengeskrinet, ranet for hundrevis av milliarder dollar av Godhetens akse. Pengene tapt for Jamahiriya, men ikke tapt for alle. Gaddafis drøm – et Afrika finansielt uavhengig av euro og dollar – er stjålet. De som plutselig elsket Libya voldsomt, kan nå glede seg: det er nå flere av landet, fra to til fem, avhengig av hvordan man teller.
Vi kan legge til med å snakke om det seige Algerie, Jemen som lider en martyrdød skapt av Saudi-Arabia og Vesten, Iran osv …: «Våren» var den verste katastrofen som araberne kunne ha opplevd. Likevel, selv mens de er fanget mellom det amerikanske imperiet og den russisk-kinesiske eurasiske blokken, fungerer den skiftende geopolitiske konteksten til deres fordel.
Hvis de ikke har noe godt å forvente fra USA, som fra Obama til Biden via Trump bare ser den arabiske verden gjennom Israels øyne og gjennom oljedamp, ville de være lure hvis de satset på Russlands gjenkomst som en politisk holdepunkt og ankomsten av Kina via Silkeveiene. Det er opp til dem å velge mellom de endeløse krigene som tilbys dem den «uunnværlige supermakten» eller veien til gjenfødelse som det strategiske alternativet vil åpne for dem. Ingenting er avgjort.
Michel Raimbaud, tidligere fransk ambassadør til Mauretania og Sudan, har gitt ut flere bøker om Midtøsten. Originalens tittel: Dix ans après…Ne me parlez plus de jasmin!
Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
