oss 100 kroner!
Av Tollef Hovig.
Regjeringen har kommet med Stortingsmelding 14, som kalles perspektivmeldingen 2021. Denne meldingen fungerer som en premissleverandør til høyresidens ideer om samfunnet. Det kan derfor være nyttig å se om meldingen gir noe grunnlag for disse ideene, eller om faktagrunnlaget i meldingen gir grunn for helt andre ideer.
Ideene høyresiden propaganderer ut ifra meldingen, og som for så vidt finnes i meldingen selv, er tradisjonelle høyresideideer om at folk må jobbe mer, tjene mindre, betale mer skatt, få lavere trygdeytelser, mens selskaper må få lavere skattesatser på grunn av konkurransen mellom land i lavere og lavere selskapsskatt, osv. Hvilket grunnlag finnes det egentlig for denne propagandakverna, i meldingens faktasider?
Eldrebølge?
Selve krontanken er at det blir flere og flere eldre i samfunnet, noe som fører til større og større trygdeytelser. Ja, så store at staten ikke kan bære dem i framtiden. Dette er egentlig bare en halvsannhet. Dersom vi ser litt nøye på grafen som legges fram som fakta underlag, viser helheten i den et annet bilde.
Vi kan gå inn rundt 1970. I Norge ble Loven om folketrygd innført i 1967 og Arbeidsmiljøloven i 1977. Vi hadde råd til det på denne tiden. Da ser vi at det grå sjiktet 20-66 år, altså de som er i sin mest arbeidsføre alder, utgjorde 54% av befolkningen. De som var eldre utgjorde 13% og de yngre 33%. Dersom vi går inn ved den sorte vertikale linjen, som vel er i dag, er det 61% i deg grå sjiktet mellom 20-66 år og 15% eldre og 24% yngre. Dersom vi går inn rundt år 2100, helt i høyre ende av grafen utgjør det grå sjiktet med folk i sin mest produktive alder, igjen 54% av befolkningen, det samme som på begynnelsen av 1970 tallet når velferdsordningene ble innført. I 2100 er det beregnet 27% eldre og 19% yngre enn det «produktive» sjiktet. Faktagrunnlaget viser altså at det grå «produktive» sjiktet er historisk høyt nå, mest fordi andelen yngre relativt sett har falt. Av menneskene som er eldre enn det grå sjiktet, viser perspektivmeldingen at stadig større andeler av denne gruppen er friske og velfungerende. Spørsmålet som må stilles er derfor om utgiftene til eldre er større enn til de yngre. Når det gjelder offentlige ytelser til velferd utgjør alderspensjonen vel halvparten av samlede trygdeytelser i 2019; 232 mrd. kroner. Kommunenes utgifter til barnehage, grunnskole og videregående skole utgjorde i 2018 156 mrd. kroner, mens utgifter til høyere utdanning utgjorde 50 mrd. kroner. Vi ser at det offentliges utgifter til gruppen under 20 år ligger rundt 200 mrd. Dette er ikke noe fullt regnskap for offentlige utgifter til eldre og yngre, poenget er å vise at gruppen under 20 år ikke er gratis for det offentlige. De private utgiftene for gruppen under 20 år, er trolig langt større enn tilsvarende for gruppen over 66 år. Samlet sett er det sannsynlig at gruppen under 20 år langt dyrere for samfunnet pr i dag, enn gruppen over 66 år.
Det sentrale vil da være hvor stort det «produktive» sjiktet er, og det er like stort i 2100 som i 1970, hvis vi skal tro på perspektivmeldingens framskriving. Om samfunnet må legge om fra privat omsorg for yngre til offentlig omsorg for eldre, blir ikke samfunnet noe fattigere av den grunn.
Økningen av uføretrygdede
En annen ide i høyresidens propagandakvern er at altfor mange unge blir uføretrygdet fordi trygdesatsene er altfor høye. Veksten i uføretrygd henger sammen med en annen vekst i samfunnet, veksten av importert billig arbeidskraft. Under vises veksten i uføretrygdede personer og veksten i billig arbeidskraft.
Vi ser at veksten i uføretrygdede starter rundt 2010, mens veksten i import av billig arbeidskraft (arbeidsinnvandring – svart linje) starter 4 år før i 2006. At hensikten med import av arbeidskraft er å betale arbeidskraften minst mulig er ikke akkurat rakettforskning. Minstelønna for jordbærplukkere er f.eks. kr 124 i timen. Koronatiden har gitt mange illustrasjoner på dette. Dette lave lønnsnivået fylles med importert arbeidskraft, har ført til en prosess med strukturelle endringer av arbeidsmarkedet i Norge. Noe som har gjort arbeidsmarkedet utilgjengelig for mange norske ungdommer. Økningen i uføretrygd er skapt av politikere og arbeidsgivere som har presset fram lavtlønnsarbeid via import av arbeidere fra lavkostland. Skal økningen i uføretrygd ned, må første skritt være å få lønnsnivået i disse yrkene tilbake til det det var. Høyresidens ide er å skyve de uføretrygdede ut i dypere fattigdom, for det skal jo ikke lønne seg å være uføretrygdet når man kan være jordbærplukker. Legg merke til at denne ideen kommer fra folk som stort sett tjener sine penger uten at de har arbeidet for dem (kapitaleiere), eller folk (politikere) som presterer å bruke 36,5 mrd. på kontorer til seg selv + 7 mrd. i garantier for John Fredriksen (Seadrill), til sammen 43,5mrd. Det er like mye som økningen doblingen i antall uføretrygdede fra 2010 til 2019 kostet skattebetalerne i 2019.
Den virkelige utfordringen – arbeidsløshet
Det som kommer til å bli utfordringen framover er om det kapitalistiske systemet evner å holde det «produktive» sjiktet 20-66 år i arbeid. All ungdom vet at det har blitt tøft å skaffe seg jobb, noe helt annet enn på 1970-tallet. Arbeidsledigheten har økt under den nåværende krisa, og ligger rundt 5%. Om arbeidsledighet har Perspektivmeldinga lite å melde. Hvis den melder noe i det hele tatt, er det helst om viktigheten av å skape insentiver for de arbeidsledige til å skaffe seg jobb.
Finansieringen av Norge
En fremtredende side ved perspektivmeldingen er hva den ikke skriver noe om. Den skriver mange steder om uttak fra oljefondet, 400 mrd. i 2020 og ventelig 300mrd. i 2021. Som sentralbanksjefen Øivind Olsen, er Perspektivmeldingen skeptisk til bruk av oljepenger. Handlingsregelen er blitt en sentral del av høyresidens propagandakvern, for alle andre enn deres egen bruk av oljepenger. I andre land finansierer staten koronakrisen ved hjelp av sentralbankpenger. Oljefondet er i prinsippet at Norge har penger på bok, sånn at vi ikke trenger å trykke sentralbankpenger. Hvis vi tar en gløtt på Norges Banks balanse spratt den opp fra 684 milliarder kroner til 1 015 milliarder kroner, dvs. 331mrd. kroner i begynnelsen av koronakrisen. Det var bare litt mindre enn det som ble tatt ut av oljefondet. Disse pengene er det ingen som snakker om, alt fokus er rundt det politiske abrakadabra som kalles handlingsregelen. Med 1 000 mrd. i balansen nærmer Norges Bank sin balanse seg 30% av BNP. Det kan bli interessant å følge hvordan man velger fremtidens finansiering av Norge, med veksling mellom to kilder – oljefondet og sentralbanken.
Det vi ser er at Perspektivmeldingen 2021 er en slags premissleverandør til høyresidens politiske ideer, mens den skriver fint lite om det som blir framtidens reelle utfordringer – arbeidsledighet og finansiering av Norge etter at styringsrenten har krysset null og de private bankenes kredittgiving vil avta.
