oss 100 kroner!
Når Frank Bakke-Jensen uttaler seg om Afghanistan høres han ut som Komiske Ali fra Irakkrigen i 2003. Realitetene viser en helt annen virkelighet enn den forsvarsministeren vil ha oss til å tro på.
Av Terje Alnes.
Iraks informasjonsminister Mohammed Saeed al-Sahhaf (bildet) ble verdensberømt under invasjonen av Irak i 2003. Som talsmann for Saddam Hussein holdt han daglige pressekonferanser der hovedbudskapet var at Irak hadde full militær kontroll. At invasjonsstyrkene raskt slo ut de irakiske forsvarsverkene nektet han å innrømme. Selv da amerikanske stridsvogner kontrollerte store deler av Bagdad og befant seg bare noen hundre meter unna, serverte han skråsikre uttalelser om en snarlig irakisk seier.
At «informasjonen» han ga oss var så åpenbart i utakt med virkeligheten ga ham klengenavnet «Komiske Ali». Ingen kunne ta ham på alvor, ufrivillig ble han nærmest oppfattet som et lattervekkende revyinnslag.
Eventyrfortellinger om krigen
Den tiden er forbi da norske myndigheter kan servere oss eventyrfortellinger om Afghanistan og tro at de kan slippe unna med det. Vi har for lengst gjennomskuet krigspropagandaen. På et tidlig tidspunkt ble det klart at krigen ikke kunne vinnes militært. Den politisk ledelsen har visst det hele tiden, og etter avsløringene av «Afghanistan Papers» i Washington Post i desember 2019 er sannheten om den feilslåtte krigføringen åpenbar for alle.
Alle unntatt den norske forsvarsministeren, som sier det var riktig å gå til krig sammen med USA i Afghanistan. Ministrene i Forsvarsdepartementet, der Bakke-Jensen er den siste i rekken, har i alle år hevdet at krigføringen har vært en suksess. Vi har systematisk blitt løyet for og forsøkt overbevist om at Norges «innsats» gir barn skolegang, kvinner større frihet, og at vi bygger demokrati i landet.
Til tross for at USA alene har sprøytet inn minst 1.220 milliarder kroner på ulike nasjonsbyggingsprosjekter – et større beløp enn hele Marshall-hjelpen til Europa etter 2. verdenskrig – er Taliban tilbake for fullt og kontrollerer halve landet. Alle pengene har gjort Afghanistan til et gjennomkorrupt samfunn. Etter at Norge har brukt 20 milliarder kroner på «gode tiltak» er det heller ikke mulig å peke på konkrete resultater.
Taliban er styrket
20 år med vestlig krigføring har ført til at Taliban har styrket seg! De sitter nå ved forhandlingsbordet og bestemmer Afghanistans fremtid. Hvordan er det mulig at en gerilja med en brøkdel av de ressursene som USA og NATO har til rådighet kan klare dette? En åpenbar årsak er at befolkningen anser de vestlige styrkene som en okkupasjonsmakt, og at den afghanske regjeringen i Kabul ikke er noe annet enn en marionettregjering fullstendig prisgitt vestlig militær støtte.
20 år etter terrorangrepene mot USA viser Bakke-Jensen enda en gang til artikkel 5 i Atlanterhavspakten, der det heter seg at «et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle…». Men å hevde som forsvarsministeren gjør at Norge er forpliktet til å krige i Afghanistan i 20 år som følge av denne artikkelen kan umulig være i samsvar med paktens ånd.
Artikkel 5 tar utgangspunkt i at medlemslandene skal gå sammen om å slå tilbake et angrep på ett eller flere av medlemslandene, slik vi finner det i uttrykket «en for alle, alle for en.» Angrepene mot USA 11. september 2001 var over på noen timer. At forekomsten av internasjonal terrorisme i dag skal legitimere norsk krigføring i Afghanistan er å dra tolkingen av artikkel 5 ut i det absurde. NATOs krigføring i Afghanistan har ikke lykkes med å ta knekken på verken Taliban eller Al Qaida. Tvert imot ser vi at også IS, et fremmedelement i Afghanistan inntil nylig, nå har etablert seg i landet.
NATOs og Norges krigføring i to tiår har vært en komplett fiasko vurdert ut ifra alle parameter. Men Bakke-Jensen bryr seg ikke om afghanerne. Han er, og som alle andre forsvarsministre før ham har vært, opptatt av at vi skal vise oss som «en god alliert» for USA. Derfor fortsetter krigen med norsk deltakelse helt til USA evt. bestemmer seg for å forlate landet. Den norske forsvarsledelsen vil slavisk følge den linjen som den ferske Biden-administrasjonen velger.
Afghansk hengemyr
I tidsskriftet Internasjonal politikk konstaterer Tormod Heier at de skandinaviske landenes utenriks- og sikkerhetspolitikk er preget av nesten 30 års sammenhengende krigføring. Hvordan kan vi forstå denne formen for militæraktivisme, spør han.
Han finner svaret i den strategiske kulturen i USAs militære styrker. Skandinaviske styrker inngår i en bredere USA-ledet koalisjon som innledningsvis styrer mot seier, men som snubler i overgangsfasen fra krig til fred. De militære suksessene gir ikke politiske resultater. I stedet trekkes de skandinaviske styrkene inn i langvarige borgerkriger. Han viser til krigene i Afghanistan, Irak og Libya som eksempler på dette. I USAs doktriner er det lite rom for dialog, forhandling og kompromiss. Det bombes for mye på militær side, og det snakkes for lite på diplomatisk side, skriver Heier. Resultatet blir systemkollaps i statene som angripes. Denne kulturen har store konsekvenser for små skandinaviske, allianseavhengige land. Knappe forsvarsressurser trekkes inn i hengemyrer det er vanskelig å komme ut av, ikke minst fordi det er koalisjonslederen USA som selv forårsaker dem, ifølge Heier.
Når Frank Bakke-Jensen og forsvarsledelsen underkaster seg den strategiske kulturen til USAs militære styrker synker vi altså enda dypere ned i den afghanske hengemyren. Retorikk ala Komiske Ali vil ikke kunne løfte oss ut av den.
Kilder:
«20 år i Afghanistan: – Det var riktig å gå til krig med USA», nrk.no 01.02.21, «Forsvarssjefen om Afghanistan: Venter på Biden», forsvaretsforum.no 28.01.21, Tormod Heier «Hvordan kan vi forstå skandinavisk militæraktivisme?», Internasjonal politikk, nr. 3 2020
Denne artikkelen ble først publisert på Spartakus.
