oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Jeg har ikke noe svar på spørsmålet, men det ser i alle fall ikke ut til at de mange nye partidannelsene – med vindkraftmotstand på programmet – har noen mulighet til å slå gjennom. Vi må nok velge blant de partiene som allerede finnes på Stortinget, samtidig som vi fortsatt må prøve å påvirke utformingen av partienes programmer og nominasjoner. Foreløpig er det merkelig nok bare Rødt som har et standpunkt til vindkraftutbygging i Norge som er noenlunde akseptabelt.
Nå er det selvfølgelig ikke mange som kan tenke seg å stemme Rødt, selv om det ser ut til at partiet kanskje kan karre seg godt over 4 % ved neste valg. Mine argumenter for at mange likevel bør overveie å stemme Rødt, gjelder særlig de tradisjonelle SV-velgerne i flere fylker der SV er i ferd med å nominere steinharde vindkrafttilhengere. Dette gjelder først og fremst Oslo (Kaski) og Trøndelag (Haltbrekken), og kanskje også Telemark og Nordland. Jeg kjenne knapt nok noen i SV på grunnplanet som støtter vindkraftutbygging i Norge. Galskapen gjelder særlig deler av ledelsen.
Grunnen til at jeg skriver dette, er ikke bare at Bjørnar Moxnes har fornuftige synspunkter på vindkraft. 22. februar hadde nestlederen i Rødt, Marie Sneve Martinussen, en kronikk i Klassekampen, der hun – i alle fall delvis – fikk fram flere forstandige resonnementer, spesielt at bruken av privatbil bør reduseres, at vi bør fly mindre, at luksusforbruk av strøm bør reguleres av en topris-ordning, at datasentrene får for mye av billig norsk strøm, at elektrifiseringen av sokkelen er bortkastet m.m. – De to første spaltene i kronikken handler mest om «Prosess21».
Feilene til nestlederen i Rødt er at hun er tilhenger av havvind, og at hun dessuten har misforstått minst ett av de helt grunnleggende spørsmålene. Hun tar det som gitt at Norges bidrag til klimakatastrofen er betydelig, og at mye må gjøres for å redusere våre klimagassutslipp. Hun vil åpenbart ikke ha vindkraft på land (bare havvind) – hun vil ha redusert kraftforbruk i Norge, forutsatt at det dreier seg om «rettferdige» klimatiltak. Men dette holder ikke helt, selvfølgelig.
Jeg har skrevet det før, men fakta tar ikke skade av å bli gjentatt: Den meningsløse statistikken som «dokumenterer» at Norge er en klimaversting, får ikke med seg flere hovedpoenger: Den gassen som brukes i Nordsjøen produserer gass og olje som i hovedsak eksporteres til EU. Gassen har ingenting i det norske klimaregnskapet å gjøre – det er forbrukeren av gassen som er ansvarlig for utslippene.
Videre: Norge bruker en vesentlig del av sin vannkraft til metallproduksjon. Hadde vi ikke gjort det, ville metallproduksjonen skjedd et annet sted og ført til vesentlig større globale klimagassutslipp enn nå. Men denne viktige produksjonen blir likevel ikke regnet som et norsk klimatiltak. Den norske skogen blir heller ikke oppfattet som gunstig for klimaet, mens skogen i EU er et klimatiltak. I EU oppfattes bruk av biodrivstoff, pellets og flis som viktige klimatiltak (selv om klimagassutslippene er betydelige). I Norge er biodrivstoffet ubetydelig.
Dersom vi legger vekt på dette og mere til, må Norge oppfattes som den globale vinneren i klima-arbeidet. Av de 80 TWh som Statnett mener vi trenger for å elektrifisere Norge, trengs bare en brøkdel om målet er å beholde førsteplassen til evig tid. Vi kan bruke 10-12 TWh til transport på land og sjø, hvis vi har nok strøm til litt ny industrialisering og litt ny boligbygging. All ekspansjon som nødvendiggjør ny vindkraft i Norge, er uten mening. Behovet for vindkraft er oppdiktet og motivert av at latterlige spekulanter skal tjene enda mer på norske strømkunder.
Men hadde jeg bodd i Oslo, ville jeg ha stemt på Bjørnar Moxnes.
.
