oss 100 kroner!
Minner fra en reise i regi av Palestinakomiteen/Al Quds 2016, og noen tanker om Norges offisielle rolle i forhold til Palestina og Midtøsten.
Av Gro Finne.
Et av de sterkeste minnene jeg har fra en Palestina-reise 2016 i regi av Palestinakomiteen/AlQuds, (vi besøkte Betlehem, Ramallah, Nablus, Hebron og Jerusalem), var et besøk i Aida flyktningeleir ved Betlehem. Jeg forsto ikke først at boligområdet vi besøkte var en flyktningeleir. Guiden viste og forklarte. Beboerne i Aida camp er etterkommere av de første palestinske flyktningene, de som ble fordrevet av jødiske settlere i 1949.
I begynnelsen ble flyktningene innkvartert i telt. Etter at Israel ble anerkjent som stat, bevilget FN penger til mer permanente boliger, små betong-klosser 2x 3 meter og ca 2 meter under taket. Ett av de opprinnelige skurene står fortsatt.
Som tiden har gått, og slekter følger slekters gang, er skurene bygget på, i høyden og så langt det går i bredden. Nå er det ikke mer plass.
Aidas symbol er en nøkkel, nøkkelen til huset i landsbyen forfedrene og mødrene måtte flykte fra for aldri å kunne vende tilbake.
I et møterom inne i bygningskomplekset fikk reisefølget et interessant foredrag av en Palestinsk intellektuell.
Han snakket om «Oslo Company» i Ramallah med forakt og om Hamas med oppgitthet. I likhet med de fleste palestinere vi traff, hadde han ingen tro på en selvstendig palestinsk stat, på to-statsmodellen. Den eneste utvei var EN stat med like rettigheter for alle.
Vi fikk også et spørsmål som vi ikke klarte å gi et tilfredsstillende svar på. «Hvorfor bryr dere dere ?
Ett av svarene fra reisefølget var: «Fordi dere har en rettferdig sak»
Vår palestinske foredragsholder var ikke fornøyd med det svaret. Reisefølget ble svar skyldig: Hvorfor bryr vi oss?
Hva kan vi gjøre? Spør Mads Gilbert og Erik Fosse i en artikkel i Aftenposten 31 desember.
«Når Norge tar sete i FNs sikkerhetsråd 1. januar, og FNs nye spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten er norsk, har regjeringen en historisk sjanse til å vise politisk mot og handling .»
At norske Tor Wennesland er utnevnt til FNs spesialkoordinator vil helt riktig være en mulighet til å sette fokus på Norges offisielle rolle i Midtøsten. Hva vil det bety for den palestinske frigjøringskampen? På Palestinakomiteens hjemmeside uttrykkes et stort håp, «En historisk sjanse»
Ja, kanskje, men på hvilken måte? Osloprosessen var et svik mot palestinerne. Avtalen viste seg å svekke og undergrave palestinsk motstandskamp. Mona Juul, som nå er Norges talerør på plassen i sikkerhetsrådet, og hennes ektefelle Terje Rød- Larsen, samt Jan Egeland startet sine karrierer med Osloprosessen. (1993)
Wennesland er tidlgere medarbeider med Rød Larsen. «I 1996 ble Wennesland rådgiver for daværende planleggingsminister Terje Rød-Larsen, en av arkitektene bak Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne.» (Aftenposten)
Wennesland sier til Aftenposten at hans oppgave i FN skal være å finne muligheter til en varig, forhandlet tostatsløsning innenfor eksisterende avtaker og resolusjoner og å få partene tilbake til forhandlingsbordet.
Norges ambassadør til Israel, Jan Hanssen Bauer, har den samme oppgaven. I et intervju med Dagen uttaler Bauer Hanssen at han er stolt over Norges rolle som vert for Osloavtalen og har et håp om at Norge skal spille en rolle i fredsprosessen.
Samtlige i Norges diplomatiske korps skal altså arbeide for tostatsløsning og gjennopptagelse av «fredsprosessen». Dette til tross for at «fredsprosessen» ikke eksistrerer lenger siden «partene» ikke har møtt hverandre i forhandlinger på mange år. Dette til tross for at Israel ved Nethanau klart og tydelig har uttalt at Oslo avtalen er gravlagt og at en palestinsk stat aldri vil se dagens lys.
I 2016 2017 gikk teaterforestillingen «Oslo» på Broadway, NYC, London og Det Norske Teatret i Oslo.
På plakaten kan vi lese: «The keynote of this FINE HUMAN play is HOPE» The standing ovation isn`t just from the audience. It`s from the WORLD. (TV2)
Forestillingen handler om Osloprosessen der Mona Juul, Terje Røed Larsen og Jan Egeland blir gestaltet i bærende roller. Stykket var nok ment å gi den deskrediterte Osloprosessen en makeover.
Etter Epstein-avsløringene kom de norske humanitære heltene i en nytt og ikke fullt så flatterende lys da verden fikk kjennskap til Epsteins nære kontakt med Terje Rød Larsen.
Hvem tok initiativ til og finansierte oppsetningen?
At Epstein spanderte en spesialoppsetning av stykket og inviterte sine venner Mona Juul og Terje Rød Larsen til festforestilling på Broadway, er bekreftet. (Dagens Næringsliv)
Les: Ny rapport: Jeffrey Epstein ga flere millioner til norskstøttet tankesmie for å finansiere teatervisning
Epsteins forbindelse til Israel er velkjent.
I disse dager skytes en film om Osloprosessen, basert på teaterstykket, produsert av HBO.,
Norges rolle i sikkerhetsrådet ( Mona Juul) og som «spesialkoordinator for fredsprosessen»(Wennesland) kommer til å følges av stor medieoppmerksomhet. Så også lanseringen av filmen, om den fullføres.
«Jeg vil arbeide for å gjenskape tilliten mellom partene, slik at de kan møtes ved forhandlingsbordet, sier Wennesland i en kommentar formidlet av UD»
Norske diplomater har altså som oppgave å skape tillit! Er det noen som helst grunn til å ha tillit til Norske diplomater? Tillit krever en gjensidighet. Fra den nå for lengst avdøde Osloavtalen i 1993 har de messet og messet på det samme tomme budskapet, fredsforhandlinger, tostatsløsning, de samme aktørene, Mona Juul, Terje Rød larsen, Jan Egeland, Tor Wennesland, Jan Hansen Bauer. Samme gamle leksa. Når skal vi få en slutt på dette diplomatiske narrespillet?
Gro Finne
