oss 100 kroner!
I østerled dag 3.
Av Pål Steigan.
Mens Nur-Sultan er som et Brasilia på frosne stepper er Almaty mye mer av en europeisk by. Man ser kvartaler som kunne har vært i Berlin, Roma eller Paris. Det er et urbant landskap som det er mye lettere å forholde seg til enn lange rekker av monumentalbygninger uten noe som kan likne et gatemiljø.
Dette er den tredje i en serie med artikler fra en studie- og reportasjereise til Kasakhstan i januar 2021.
Knut Erik Aalgaard og jeg fortsetter vårt forsøk på å forstå et land vi for to måneder siden knapt visste stort mer om enn det som kan skrives på baksida av et frimerke. Og vi må fortsatt innrømme at vi forsatt prøver å ta spranget fra sanseerkjennelse til begrepserkjennelse. Men så er da også landet så stort som Vest-Europa, så det burde jo ta noen uker å bli «ekspert».
Dag tre ble krevende, men den ga en del aha-opplevelser som satte halen på et par esler vi har slitt med å begripe. Vi hadde lange samtaler med utenlandskoreaneren German Kim og sinologen Adil. Dette er forskere som både har stor innsikt og som er svært frittalende. Vårt inntrykk er at de også har gode analyser. Det er vel verdt å skrive ut begge intervjuene for seg, men her vil vi bare gi leserne noen smakebiter fra samtalene.
Klaner og maktsentra
Da Sovjetunionen brøt sammen og Kasakhstan noe motvillig måtte vedta sin sjølstendighet, var det gamle kadre fra Sovjetunionen som tok bukta og begge endene, og ikke minst gjaldt det Nursultan Nasarbajev. Det er opplagt at han og hans klan har sikret seg store rikdommer og at de har hendene på det meste som bestemmes i landet.
German Kim sa rett ut at privatiseringa hadde ført til at Nasarbajev og hans familie var blitt veldig rike og at de har, og har hatt ansvaret for mye korrupsjon. «Men kan du si sånt uten å risikere noe?» spurte vi.
«Ja, naturligvis,» sa Kim. «Jeg sier det, jeg skriver det, jeg foreleser om det og jeg skriver bøker om det. Dette er velkjent for enhver i Kasakhstan, så naturligvis må vi snakke om det.»
«Og landet trenger å komme ut av denne fasen, finne en mer demokratisk og stabil vei. På den andre sida kan ikke det skje så fort. Vi har ingen demokratiske tradisjoner og folk har ingen trening i demokrati. Når presidentens parti kommer til å få overveldende flertall i parlamentsvalget, så vil ikke det overraske noen. Vi har ikke en gang en opposisjon som er i stand til å formulere en alternativ politikk. Og da spør folk seg om hvorfor de så skulle stemme på noen andre enn de politikerne de har vendt seg til.»
Ny president, men hvem bestemmer?
Nasarbajev overlot presidentmakta til Kassym-Jomart Tokajev i mars 2019, og det kan jo være første skritt på en demokratiseringsvei. Men gamle vaner er vonde å vende. German Kim sier at kasakhstanerne snakker om to sentra, nemlig «huset» og «biblioteket». Tokajev sitter i presidentalasset, Ok orda, som kalles «Det hvite hus», og bestemmer så godt han kan.
Nasarbajev på sin side, har hovedkvarteret sitt i et bibliotek der han fortsette å sende ut direktiver i egenskap av Nasjonens leder, eller Elbasy på kasakhisk. Han spiller rollen som landsfader med rett og mulighet til å trekke i de tråder han måtte ønske. Og hans vedtak kommer altså «fra biblioteket». Og «huset» og «biblioteket» er ikke alltid enige.
Unge folk vi treffer, sier at de håper at «huset» skal ta helt over. Men den gamle garden og de som prioriterer sikkerhet framfor «nye koster» vil helst at Nasarbajev fortsetter å styre.
På forhånd var vi blitt enige om at vi ikke trodde på en idé om at det er bare ett maktsentrum i landet. Vi venter mer å finne et system av «kraftvektorer» der ulike sentra skaper en balanse seg i mellom når de opererer, og nå har vi fått bekreftet at det i det minste er to sentra.
Fartsdumper på silkeveien
Og hva skulle man eventuelt strides om? Antakelig en hel del. Det har vært stor oppslutning om politikken så langt, men landet står overfor en rekke veivalg der svarene ikke nødvendigvis er så innlysende til enhver tid. Kasakhstan har lykkes i å utvikle en mellomklasseøkonomi, men erfaring viser at land i tilsvarende situasjon lett kjører seg fast der. Veien fram til å få en økonomi og velstand på et høyt nivå viser seg å være ganske vanskelig.
Det kinesiske silkeveibeltet til Xi Jinping er en slik mulighet, men det er ikke noen klar linje i Kasakhstan overfor dette, det vi har klart å oppdage, når det gjelder hvordan den muligheten skal gripes an.
Mange i Kasakhstan trodde at nå var det bare å vente på at det skulle regne kinesiske penger, sa Adil Kaukenov, som er sinolog og har omfattende kunnskaper om Kina. Når det ikke var akkurat slik det var, ble de motløse og gikk over til å se negativt eller med skepsis på hele prosjektet. Det finnes ikke så reint lite sinofobi i Kasakhstan, sa han, og dette har gamle røtter.
Gjennom uformelle samtaler i Almaty og gjennom det Adil sa i samtalen med oss, danner vi oss et inntrykk av at det finnes noe som forsøksvis kan kalles to retninger. Ei retning mener at Khasakstan har så mye råvarer at landet kan leve av å fortsette å eksportere dem og så kjøpe teknologi og ferdige produkter fra handelspartnere. Mot denne linja står de som mener at landet må klare å ta spranget teknologisk og intellektuelt til produsere avansert teknologi og tjenester sjøl.
Kasakhstan må finne ut hvordan landet skal forholde seg til silkeveibeltet og til Kina. Det kinesiske lokomotivet går ufortrødent framover, og det med betydelig fart. Det ville være en dårlig idé å underkaste seg kineserne, og ikke vil man vinne respekt for det heller. Men det ville være en like dårlig idé å ikke utvikle et aktivt forhold til denne historiske endringa på det eurasiske kontinentet, og særlig for Kasakhstan som befinner seg i den strategiske midtposisjonen og har Russland og Kina blant sine nærmeste naboer.
De to intervjuene var så interessante at vi vil komme tilbake med ordentlige referater.
Forrige artikkel i denne serien finner du her:
