USAs politikk – Pendelen svinger ikke

Opp gjennom historia har det dukket opp mange imperier. Alle har hatt sin storhetstid men etter hvert blitt avviklet.

Av Jens Frøseth og Harald Reppesgaard

Trump-æraen startet under Obama

Rikelig tilgang på ressurser har alltid vært en nøkkel for å kunne dominere verden og opprettholde imperier. Obama forsto tidlig at det amerikanske imperiets bruk av militære resurser var strukket mot sin tålegrense i flere kriger i verden og hvis de ikke kunne sette fokus på ett hovedmål ville militærsatsinga spre styrkene og innsatsen tynt utover med fare for å tape alle steder.

For å opprettholde sitt krigspotensiale måtte USA ha rikelig tilgang til olje.
Mot 2000-tallet kunne ikke USA lenger dekke behovet med egen, innenlandsk produksjon.
USAs krigsmakt ble avhengig av import fra Midtøsten, særlig fra Saudi-Arabia – ja endog Venezuela!
En rekke kriger og konflikter ble ført i Midtøsten og de fleste hadde direkte sammenheng med USA sitt behov for å sikre seg olje. Alle husker f.eks. krigen mot Irak.

De oljeproduserende land avtalte at betaling for olje skulle gjøres i dollar («petrodollar»). Noe som styrket USAs valuta og sikret landet enorme økonomiske fordeler. Alle land måtte ha dollar for å kunne handle olje.
 Bare USA kunne trykke opp dollar når det passet dem.  Andre land kunne f.eks. skaffe seg dollar ved å kjøpe statsobligasjoner ved at USA solgte «gjeldsbrev».

Dette fungerer ikke ulikt oss når vi tar opp huslån i banken. Banken får et gjeldsbrev på oss, og betaler vi ikke kan banken ta huset. Det betyr at dersom Kina, som USA har definert som sin hovedfiende, krever at USA skal innløse (betale) sin gjeld til dem, vil USA gå «konk» p.g.a. at gjelden er så stor at de ikke kan innløse den.
Men det er ikke så enkelt.Et konkursrammet USA vil bety at det amerikanske markedet ikke vil ha betalingsdyktige aktører og vil forsvinne for kinesiske varer. Tilsvarende gjelder i noen grad også for Norge, som er kreditor og har «gjeldsbrev» i USA.

USA fikk etter hvert bukt med sin utenlandske oljeavhengighet.
Fra begynnelsen av 2000-tallet ble ny teknologi for oljeutvinning utviklet og man kunne utvinne olje fra oljeskifer («fracking»). USA ble slik, etter hvert, selvforsynt med olje og oljeprodukter. Under Obama økte oljeproduksjon med vel 80 % og gass med ca. 35 %. USA ble uavhengig av oljelanda. Men kjøp og salg av olje skulle fortsatt skje i petrodollar.

Noen ville etter hvert betale med annen valuta; men de som talte for å avvikle den enorme subsidieringa av USA ble knust, med støtte fra Norge. Bombingen og ødeleggelsen av Libya er det grelleste eksempel på dette
Norge deltok under daværende statsminister Jens Stoltenberg fra AP, støttet av alle politiske partier på Stortinget i 2011.

Etter å ha blitt sjølforsynt med olje kunne USA ha trappet ned den militære aktiviteten i Midtøsten; men den fortsetter som aldri før. I tillegg ble USAs militære fokus etter hvert dreid mot konkurrenten som hadde potensiale til å utfordre USA sitt hegemoni og deres dominans av verdensøkonomien – Kina.

Trump

Trump startet ingen nye kriger. Men han økte militærbudsjettet til historiske høyder uten at det kom protester fra opposisjonen i USA, inkludert kommende president Biden. Trump fortsatte Obamas og Bidens politikk og krevde fortsatt opprustning og sterk økning av militærbudsjettet i NATO’s medlemsland. Obama var først ute med å kreve at 2 % av Nato-landas BNP skulle brukes til økning av militærutgiftene. Baktanken var at alle skulle bidra med å ekspandere den enorme krigsmakta som ligger under USA sin dominans, og som sikrer USAs økonomiske, politiske og militære interesser i verden.
 
Store imperier har benyttet samme strategi når egne ressurser ikke strakk til. Da utnyttes andre lands råstoffer og andre krigsviktige varer til egen krigsindustri. Det kaller de et felles bidrag for styrking av forsvaret mot en felles fiende. Historien kan vise til flere eksempler, som Det Athenske Sjøforbund hvor Athen som ledende makt var populær i krigene mot Persia, men etter hvert strammet de grepet om sine svakere allierte og tok styringa, både militært og økonomisk.

Hitlers imperium tapte krigen av mange årsaker, men mangel på ressurser som stål, olje osv., som de ville ta fra Sovjet, var viktige årsaker til nederlaget. Stormaktenes demonisering av og anklager om at «fienden» ruster til krig hører alltid med i propagandaen når man skal skape aksept for opprustning.

På tross av løfter om det motsatte ekspanderte NATO østover mot Russland etter Sovjets sammenbrudd i 1991.
Elleve nye medlemmer kom til på 2000-tallet, og muligheten for at Ukraina med Krimhalvøya skulle bli medlem, førte til at Russland med rette opplevde seg som innringet av en fiendtlig angrepsorganisasjon.
NATOs retorikk om den «russiske faren», om Putins «uforutsigbarhet» forsterket russernes opplevelse.

Biden

Biden, deltok i, og støttet begge presidentene Bush og Obamas kriger i Midt-Østen. De militære og politiske pådriverne for disse krigene under Obama ser ut til å få sentrale posisjoner i den nye administrasjonen som avløser Trump. F.eks. Tony Blinken, utenriksminister, sentral under Obamas regime og senere konsulent for lederne i krigsindustrien.

Mediene og politikerne i Norge hilste begeistret Biden velkommen som president. Deres reaksjon preges av lettelse etter Trumps utradisjonelle, impulsive og uforutsigbare presidentutøvelse.
Applausen for Biden kunne knapt blitt større om vår Herre selv steg ned på jorda.

USA sin «nye» hovedmotstander

Trump «skremte og lokket» NATO-landa til å strekke seg maksimalt etter Obamas ønske om økt militær opprustning. De fleste av de 30 deltakerne adlød. Nå kan USA frigjøre mye av sine militærressurser til bruk mot hovedmotstanderen – Kina. For USA har medlemslandas økte penger til militæret dobbel positiv effekt, da en stor del av økningene på de andre NATO-landas militærbudsjetter er øremerket til kjøp av krigsutstyr fra USA – som krigsflyene F-35.

USAs imperium og framtida med Biden

USAs nedgang, økonomisk, samfunnsmessig og militært er uansett uunngåelig.
Politikken som la grunnlaget for at Trump kunne komme til makta er den uhemmede utplyndringa  av statlige og offentlige budsjetter til gunst for krigsindustrien og den allerede enormt rike eliten.
Dette har ført til utarming av samfunnet økonomisk og sosialt. Behovet for ressursene til en tvingende nødvendig økning av velferden og en rettferdig fordeling av verdiskapningen til folk flest får ingen respons.

Politikerne har overlatt mye av den teknologiske og materielle utviklingen til private monopoler som Microsoft, Amazon, Apple og ikke minst krigsindustrien. Disse nytter høvet til å hyre inn spesialister og en utvalgt del av befolkninga i den høyteknologiske produksjonen. De får gode gasjer og skattefritak og eventyrlige profitter går til selskapenes eiere, på bekostning av velferden til vanlige mennesker i USA. For den vanlige arbeider har lønningene stått fast i 40 år. Levestandarden synker og nøden øker

Man kan se enkelte forskjeller i Bidens og Trumps administrasjon; men de er mest retoriske.
Mens Trump åpenlyst viser sin mangel på humanitet og menneskelighet, ordlegger Biden seg mere «sivilisert» og mindre bøllete.

Imperiets politikk vil under Biden fortsatt basere seg på kontroll av verdens markeder og ressurser, for å sikre amerikanske monopoler og storselskaper størst mulig fortjeneste.
NATO og USAs militære vil være garantister for systemet.  Vær sikker på at det imperialistiske USA vil fortsette sine politiske røvertokter i verden under Biden.

Pendelen vil ikke svinge nevneverdig fra Trumps til Bidens politiske regime.

Jens Frøseth

Harald Reppesgaard