oss 100 kroner!
I en artikkel i Scientific American skriver journalistene Jeanne Lenzer og Shannon Brownlee om det de kaller The COVID Science Wars. De mener at den ensrettede vitenskapelige debatten vi har i dag der nesten bare ei side får tilgang til talerstolene, er en trussel mot folkehelsa. Det er nettopp gjennom den åpne vitenskapelige debatten der ulike syn kan bryne seg mot hverandre at men kan oppnå bedre innsikt og eventuelt komme fram til bedre løsninger, skriver de.
De innleder med et kjent eksempel fra helsevitenskapens historie, nemlig konflikten mellom Max von Pettenkofer og Robert Koch om årsakene til kolera. Koch mente at kolerabakterien spres gjennom vann, mens von Pettenkofer mente at den var avhengig av «lokale miljøfaktorer». I en dramatisk vri på diskusjonen ba han Koch om å sende seg levende kolerabakterier, og da han fikk dem i et reagensrør, svelget ham dem. Han fikk ingen smitte eller varige mén. Derimot ble hans teorier dramatisk motbevist da Hamburg ikke filtrerte vannet sitt, noe som førte til nesten 9000 døde.
Så Koch vant, men Pettenkofer hadde rett i at bakteriene trengte en sårbar vert til å spre seg. Teoriene hans ga opphav til en bedre forståelse av miljøets betydning for folkehelsa, skriver Lenzer og Brownlee.
De nevner denne historien som et bakteppe for den aktuelle diskusjonen, eller mangelen på den, om covid-19.
De vitenskapelige covid-19 krigene
I dagens COVID-19-kriger lener det globale vitenskapelige skillet seg sterkt til fordel for aktive, og noen ganger til og med drakoniske, folkehelseinngrep. Dette inkluderer omfattende stengning av ikke-vesentlig virksomhet, maskepåbud, begrensning av reiser og innføring av karantene. På den andre siden stiller noen leger, forskere og folkehelsepersonell spørsmål ved klokskapen i denne tilnærmingen i møte med enorme ukjente om deres effektivitet og i lys av det klare og voksende beviset for at slike tiltak kanskje ikke fungerer i noen tilfeller, og kan også forårsake skade. Etter hvert som folk blir kastet ut av arbeid som et direkte resultat av lockdowns, og ettersom flere og flere familier ikke klarer å dekke leien eller maten, har det vært en kraftig økning i vold i hjemmet, hjemløshet og ulovlig narkotikabruk.
De nevner to aktuelle eksempel i den pågående krigen, og først den kinesiske forskeren Li Wenliang ved sentralsjukehuset i Wuhan som først advarte om et nytt smitteutbrudd. Han skal ifølge journalistene ha blitt sensurert av myndighetene og tvunget til å undertegne et dokument der det sto at han hadde spredd falske rykter. Li døde 7. februar 2020 av covid-19.
Det andre eksemplet de nevner er epidiologen John Ioannidis, professor i medisin ved Stanford University.
Ioannidis har forfattet noen av de mest siterte tidsskriftartiklene i medisinsk historie og ble hyllet i en artikkel fra 2010 i The Atlanticas som muligens «en av de mest innflytelsesrike nålevende forskerne.» Likevel ble han fratatt all ære da han publiserte et essay som uttrykte som bekymring for at vi manglet data om effekten av drakoniske reaksjoner på utbruddet, for eksempel lockdowns, og at slike tiltak kunne forårsake sine egne skader. Vi har lest noen av de uanstendige og ærekrenkende e-postene som ble sendt til Ioannidis og hans administratorer og kolleger i Stanford. Det ble fremført mange villedende påstander i pressen, inkludert en anklage om at han hadde en økonomisk interessekonflikt knyttet til en studie av utbredelsen av COVID-19 som han var forfatter av. Men en undersøkelse gjennomført av et eksternt advokatfirma slo fast at Ioannidis ikke hadde noen økonomisk konflikt. Ioannidis kom under enda hardere angrep da han publiserte en analyse som viste at infeksjonsdødeligheten av COVID-19 var langt lavere enn opprinnelig rapportert. Senere publiserte Centers for Disease Control and Prevention tilsvarende lave dødsrater (som varierte etter aldersgruppe, tid og sted) og Verdens helseorganisasjon publiserte oppdatert forskning av Ioannidis som viste en lav total dødelighet.
Sensur, sjølsensur og frykt for konsekvensene
Lenzer og Brownlee skriver at disse harde angrepene selv på de fremste av alle forskerne har ført til en sterk sjølsensur, der forskere ikke tør å ta til orde i frykt for konsekvensene. Og dersom noen tar ordet likevel, risikerer de å bli tiet ihjel, slik som epidemiologen og assisterende professor ved Johns Hopkins Center for Global Health, Stefan Baral, som rapporterer at et brev han skrev om den faren man utsetter befolkninga for gjennom omfattende lockdowns. Den ble avvist av 10 vitenskapelige tidsskrifter og seks aviser i april 2020. Baral er også mye sitert og publisert, men plutselig var han varg i veum. Han skriver at det «var første gang i min karriere at jeg ikke fikk inn en artikkel noe sted.»
Den danske maskestudien
Et annet eksempel Lenzer og Brownlee nevner er den danske undersøkelsen som vi har omtalt her: Stor dansk studie kan ikke bekrefte at munnbind beskytter mot smitte. Det var den største vitenskapelige studien av maskebruk med hele 6000 i forsøksgruppa, og den var ventet med stor spenning i det vitenskapelige miljøet. Likevel ble den holdt tilbake lenge. Thomas Lars Benfield, en av de ledende forskerne bak studien, ble kontaktet av flere og sput om hvor den ble av, og han svarte: «Den vil bli publisert så snart et tidsskrift er modig nokm til å publisere den.» Den viste nemlig at det ikke lar seg påvise noen klar fordel av maskebruk. Til slutt kom den i Annals of Internal Medicine, men ikke uten at redaktørene kom med en kommentar der de likevel anbefalte bruk av masker, selv om fordelen er liten og de følte at de måtte forsvare at de hadde publisert studien fordi den var godt designet og gjennomført.
Et lyspunkt i mørket
Heldigvis finner Lenzer og Brownlee lyspunkt i det mørket som har senket seg over den vitenskapelige debatten.
I oktober deltok en gruppe forskere med ulike synspunkter i en virtuell debatt mellom tilsynelatende krigende motparter. Debatten var tenkt ut av Colleen Hanrahan, assisterende forsker ved Johns Hopkins Bloomberg School of Public Health. Hanrahan ler mens hun husker hvordan hun samlet deltakerne og sa at hun fortalte ekspertene at Johns Hopkins ønsket en ikke-konfronterende samtale, og hun forventet at den skulle være «litt mer sivilisert enn den første presidentdebatten.»
Debatten ble sponset av Johns Hopkins University og der representerte debattdeltakerne synspunkter i tråd med både John Snow Memorandum og Great Barrington-erklæringen. Det var ikke bare bemerkelsesverdig for sin høflighet, men også for de felteneav enighet som dukket opp angående lockdown. Publikum var begeistret og sendte inn kommentarer som denne: “Hvis bare vår nåværende kultur oppmuntret til rimelig bevisbasert og vitenskapelig diskusjon som denne. Problemet er nyansert og krever nøye balansering av alle hensyn, og man kan ikke ha et lukket sinn, og et kort oppmerksomhetsspenn der man slenger personlige fornærmelser mot hverandre. TAKK SKAL DERE HA!»
En ensidighet nesten hinsides tidligere erfaring
Det er svært positivt at et vitenskapelig tidsskrift som Scientific American på denne måten slår et slag for en balansert og utforskende vitenskapelig debatt istedet for det utrolig ensrettede og sensurerte drevet vi har vært utsatt for i ni måneder. Ingen større medier i Norge har turt å stille spørsmål ved de politiske linjene som er kjørt ut av firkløveret Solberg, Høie, Guldvog og Nakstad, enda de tiltakene som er valgt bryter med all tidligere praksis over hele verden, og enda det finnes en rad med innvendinger som er kommet fra forskerhold. Ikke et eneste politisk parti eller noen ledende politiker har turt å gå imot Erna Solbergs kriseteam på noe punkt.
Det har vært noe stalinistisk over norsk politikk og og norske medier i denne perioden, og det bør nok bli et forskningsprosjekt i seg sjøl: Hvordan er en så totalitær opinionsstyring mulig, og hvorfor er det nesten ingen som har reagert.
