oss 100 kroner!
Per 1. juli 2020 har USA registrert 127.000 dødsfall knyttet til covid-19. Men dødsfallene fordeler seg på ingen måte jevnt over befolkninga. En analyse som ble gjort i tidsskriftet Forbes på grunnlag av tallene i mai 2020 sier at de innlagte på pleiehjemmene er ekstremt overrepresentert i statistikken. Avik Roy skriver at på det tidspunktet var 42 prosent av de døde personer som var innlagt på sjukehjem. Det totale antallet innlagte på sjukehjem i USA er 2,1 millioner. Det er 0,6 prosent av USAs befolkning. Over førti prosent av dødsfallene har altså skjedd i en så liten del av befolkninga.
Denne analysen ble først gjort for Foundation for Research on Equal Opportunity.
Tallet på 42 prosent kan til og med være for lavt, skriver Avik Roy, fordi enkelte stater som har gjort detaljerte undersøkelser av akkurat dette har kommet til langt høyere tall, Ohio 70 prosent og Minnesota 81 prosent.
Dette reiser en serie med spørsmål. Det første er naturligvis: Hvorfor dør så mange på sjukehjemmene? Tilsvarende rapporter har vi fått fra Sverige og Italia. Hva er årsaken? Det viser seg så at New York, New Jersey og Michigan i hvert fall tvang sjukehjemmene til å ta inn pasienter med covid-19. Antakelig bidro det til å øke tallet på smittede og døde på disse institusjonene.
Det reiser også spørsmålet om hvordan forholdene er på sjukehjemmene. Hvordan har smittevernet vært? Hvordan har bemanningssituasjonen vært? Forskning.no skrev i 2012 at «94 prosent av pleiehjemmene i USA bryter den føderale loven for pleiehjemsstandard. 23 prosent av hjemmene var så dårlige at de hadde forårsaket alvorlig skade for pasientene.»
Mariana Mazzucato og Giulio Quaggiotto skriver i Agenda magasin at «Flere tiår med privatisering, outsourcing og budsjettkutt i «effektivitetens» navn har hemmet mange styresmakters svar på COVID-19-krisen.»
Bare i 2018 outsourcet britiske myndigheter helsekontrakter verdt 9,2 milliarder britiske pund og ga aktører i privat sektor (deriblant firmaer med privat eierkapital) ansvaret for 84 prosent av sengeplassene i omsorgsboligene i landet. Om ikke det skulle være ille nok, har den britiske offentlige helse- og sykepleien NHS (National Health Service) måttet gjennomføre budsjettkutt på 1 milliard britiske pund.
USA har jo ikke en gang noe ordentlig offentlig helsesystem. Det har vi til gangs fått demonstrert under denne krisa.
Også i Italia er privatisering og nedbemanning viktige årsaker til høye dødstall på sjuke- og pleiehjem. Italia hadde en gang et av verdens beste helsesystemer, men det er blitt svekket og vanskjøttet gjennom minst to tiår. Vi har fått høre fra ansatte i helsevesenet at det jobbes med så små stillingsbrøker at ansatte har gått fra intensivavdelinger, til barneavdelinger til polyklinikker og tilbake igjen.
En rimelig påstand er at det viruset som kanskje drepte flest under denne krisa kan kalles privatiseringsviruset. Mot det hjelper verken masker eller sosial distansering.
En annen konklusjon av undersøkelsen til Avik Roy er at 99,4 prosent av USAs befolkning ikke lever på steder der dødsrisikoen er så høy. Hva er så hensikten med å stenge hele samfunnet hvis det er særlig i helseinstitusjonene at krisa er så alvorlig?
Også for USA viser tallene at det særlig er gamle mennesker som har dødd av viruset. Hva er så hensikten med å stenge skoler og universiteter?
18. oktober 2019 gjennomførte Johns Hopkins Center for Health Security, World Economic Forum og Bill & Melinda Gates Foundation det de kalte Event 201 i New York. Dette var en scenariobasert øvelse på en nCov-pandemi. Anbefalingene deres ligger her. Og som vanlig fra den kanten går de inn for «offentlig-privat samarbeid», eller privatisering. Men tilsier ikke erfaringene at nettopp privatisering og profittstyrt helsevesen er det motsatte av det vi trenger? Nå var riktignok Event 201 basert på et hypotetisk scenario, men i dette scenarioet skulle en pandemi kunne drepe 65 millioner mennesker. Har slike fiktive tall bidratt til å skremme regjeringer til å ta drastiske tiltak som det ikke var grunnlag for?
Blant anbefalingene fra Event 201 var at regjeringer og multinasjonale selskaper i tilfelle en pandemi skulle «oversvømme mediene» for å motvirke «feilinformasjon». Denne anbefalinga ble fulgt, men har den ikke bidratt til å hindre en nøktern diskusjon av politikk og tiltak? Har den ikke ført til ensretting og stigmatisering av kritiske røster?
Det er første gang i verdenshistorien at man har reagert på en virusepidemi med å stenge hele samfunn. Myndighetene både i Norge og andre land står tydeligvis klare til å gjøre det samme igjen. Men tilsier erfaringene at det er en riktig politikk? Har ikke lockdown ført til større skader på samfunnet enn det som kan forsvares? Til nå har menneskeheten basert seg på immunsystemet sitt for å bygge opp motstand mot sjukdommer. Når ble det feil? Vil ikke sosial distansering over tid kunne svekke immunsystemet og gjøre oss mer sårbare overfor epidemier?
Det er fortsatt svært mange spørsmål som står ubesvart etter denne pandemien, ja vi kjenner ikke en gang til hele historikken til viruset. Virologer i Spania sier at de har funnet spor av covid-19 i avløpsvann fra mars 2019. Om det skulle holde stikk forandrer det hele det kjente forløpet for epidemien. Og juryen er fortsatt ute når det gjelder å trekke definitive konklusjoner om de tiltakene som er tatt nasjonalt og internasjonalt.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
