oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
Begrepene «naturkapital» og «økosystemtjenester » kan kritiseres ut fra hva som åpenbart er formålet med dem, slik jeg har beskrevet tidligere. Men de holder ikke mål innholdsmessig heller. Naturkapital er ingen form for kapital. Naturen yter oss ikke gratis tjenester, vi må jobbe for å tilegne oss naturgodene, og naturen og arbeidet er de to kildene til rikdom. Men det er bare lønnsarbeidet som skaper (penge)verdi og kapital. Begrepene bygger også på en feilaktig oppfatning av forholdet mellom menneskene og naturen utafor oss.
World Forum on Natural Capital definerte naturkapital og økosystemtjenester slik:
Naturkapital kan defineres som verdens forråd av naturlige verdier («assets»), som omfatter geologi, jordbunn, luft, vann og alt liv.
Det er fra denne naturkapitalen menneskene drar nytte av omfattende tjenester, ofte kalt økosystemtjenester, som gjør menneskelig liv mulig.
The Natural Capital Coalition (NCC) presenterer en temmelig likelydende definisjon på grunnlag av «omfattende samrådinger». Med andre ord, naturkapitalen omfatter alt under, på og over Jordas overflate. Det er ingen grenser for hva kapitalkreftene ønsker å kunne innlemme i sin kapital. Og alt vi trenger for å leve omfattes etter denne definisjonen av de økosystemtjenestene denne kapitalen yter.
Denne definisjonen er helt ahistorisk. Mennesket som biologisk art har jo oppstått og utvikla seg som en del av denne naturen. Men definisjonen gir inntrykk av at menneskene er noe som eksisterer utafor naturen, som om vi skulle ha kommet fra en fremmed planet og funnet en klode der naturprosessene leverer oss det vi trenger.
NCC er ikke en økologi-organisasjon. Den er en økonomisk tungvekter. Blant de over 300 organisasjonene og konsernene som er involvert, enten som grunnleggere, medlemmer eller bidragsytre, finner vi mektige kapitalkrefter som Verdensbanken, WWF, World Business Council for Sustainable Development, EU-kommisjonen, Rockefeller Foundation, UNEP, The B Team, Deloitte, Dow, Roche, Natural Capital Project, Natural Capital Partners, Natural Capital Solutions, Nestlé, PWC, Shell, World Resources Institute, Walmart, Credit Suisse. Det sier litt om hvilken tyngde naturkapitalbegrepet har blant de mest ledende og sterkeste kapitalkreftene. Det er også disse kreftene som nå aktivt fremmer bruken av naturkapitalbegrepet. (Dette vil jeg komme tilbake til seinere.)
Naturkapital – metafor eller kapital?
Når miljøvernere snakker om naturkapital, tenker de vel på naturen som en kilde til rikdom for oss. Rikdom er uttrykk for hvor mye bruksverdier og nytte vi rår over. Kapitalistene er derimot primært opptatt av naturen som en (potensiell) pengeverdi, som en kapital. Men definsjonen framstiller naturkapitalen som rikdom, ikke som verdi (= pengeverdi). Å bruke «naturkapital» som en metafor er derfor uheldig, skadelig og villedende.
Det er uheldig fordi det bidrar til å gjøre det naturlig og vanlig å snakke om naturen som en kapital. Da blir det lettere i neste omgang å ikke lenger bruke «naturkapital» som en metafor, men som et uttrykk for at naturen er en virkelig kapital. På samme måte som om ledelsen i et helseforetak begynner å omtale pasientene som kunder. Da er veien kort til å faktisk behandle dem som kunder, altså som økonomiske aktører.
Det er skadelig fordi å oppfatte naturen som kapital er å ville gjøre den til kapital. Mer om det nedafor.
Endelig er denne metaforen villedende fordi den framstiller naturen som noe utafor oss og samfunnet som har en sjølstendig eksistens og funksjon, helt uavhengig av menneskelig aktivitet. Forholdet mellom mennesker og naturen er jo slett ikke slik.
«Naturkapital» er dansk fjellsmør
Antropocen er en utfordring for naturkapitalbegrepet, skriver C. Tyler DesRoches (2018). Problemet bunner i hva vi mener med «naturen». Ifølge den rådende definisjonen (sitert foran) omfatter naturkapitalen «alt liv», dvs også oss mennesker og alt vi har skapt. Alt vi rår over som vi drar nytte av, blir inkludert i økosystemtjenestene. Datamaskinen jeg skriver på nå, er da naturkapital, og skrivinga er en økosystemtjeneste. Begrepet blir meningsløst. Tanken er vel at naturkapitalen omfatter alt utafor menneskene og det vi har produsert. Men under Antropocen finnes det ikke lenger noe natur som kan sies å være utafor menneskene og samfunnet. Alt er påvirka – i positiv eller negativ retning, i stor eller liten grad – av menneskelig aktivitet. Hva skal man regne inn i begrepene? Det hele blir temmelig vilkårlig og sjølmotsigende uansett hva slags avgrensning man lander på.
Hva er kapital?
Den neoklassiske økonomen Irving Fisher definerte kapital som «et akkumulert fysisk forråd eller fond som gir en strøm av goder eller tjenester i framtida». Det er åpenbart denne definisjonen som har motivert den definisjonen av naturkapital som jeg gjengav innledningsvis.
Ifølge denne definisjonen blir blåbærriset i skogen og potetskrelleren i kjøkkenskuffen likestilt med kapitalen til Nicolai Tangen og produsjonsplattformene til Equinor. Alt er kapital. Alle gir en strøm av goder i framtida. Definisjonen er så omfattende at den blir meningsløs.
Det er også typisk at tilhengerne av naturkapital roter sammen bruksverdi og (penge)verdi når de snakker om naturkapital, slik definisjonen til Fischer også gjør.
For 200 år siden skrev Adam Smith om det såkalte vann-diamantparadokset: Vann, som har så stor nytte, er nesten gratis, mens en diamant som knapt har noen nytte, kan du bytte i en mengde andre varer. Dette er verdiparadokset, skriver Samuelsen og Nordhaus i sin kjente lærebok i økonomi (Economics, Mc-Graw Hill 2010), og forklarer det ved å vise til forholdet mellom tilbud og etterspørsel i markedet. Siden det finnes mye vann og få diamanter, er vann billig og diamanter dyre. Dette får forfatternes imaginære student til å utbryte: «Nå skjønner jeg det. Teorien om økonomisk verdi lett å forstå dersom du bare husker på at i økonomien er det halen som logrer hunden. Halen er den marginale nytten [dvs grensenytten, nytten av den siste enheten, min merknad] og hunden er prisen.»
Du er kanskje like klok, men det er altså grensenytten som bestemmer prisen, og prisen bestemmer verdien, ifølge neoklassisk økonomi. Det er på markedet verdien oppstår fra bruksverdien. Nettsida Investopedia skriver f.eks.
Økonomisk verdi kan beskrives som et mål for nytten av et gode eller en tjeneste for en økonomisk aktør. Den blir typisk målt i antall pengeenheter. En annen tolkning er at den økonomiske verdien er det maksimale beløpet en aktør er villig til og i stand til å betale for et gode eller en tjeneste.
Neoklassiske økonomiske teori hviler på en rekke uholdbare postulater, grundig dokumentert og analysert av f.eks. Steve Keen i Debunking Economics og John Cassidy i How Markets Fail.
Virkelig kapital er en verdimengde som er utgangspunktet for kapitalistisk produksjon. Den sirkulerer og får forskjellige former gjennom produksjonsprosessen. Kapital kan bare oppstå i vareproduksjonen, skriver Marx, og dannes ved at arbeideren produserer en større verdi enn det han får utbetalt i lønn og som går med til å dekke hans daglige utgifter. Differensen tilfaller kapitalisten som merverdi. Kapital er derfor et samfunnsmessig forhold mellom arbeideren og kapitalen eller mellom arbeideren og kapitalisten. Uten kjøp og salg av arbeidskraft vil det ikke finnes noen kapital. Utafor produksjonen er kapitalen død. En milliard dollar som kapitalisten ikke finner noen lønnsom investering for, er verdiløs for han.
«Kapitalen er dødt arbeid. Den kan som en vampyr bare holde seg i live gjennom å suge inn levende arbeid, og jo mer arbeid den suger inn, desto mer lever den», skrev Marx i Kapitalen (Bind 1, 2. bok, Oktober 1983, s 71).
At kapital ikke er det samme som et «fysisk forråd», ser vi av at den får forskjellige former gjennom produksjonsprosessen. En bestemt kapital starter som penger (P) som først omsettes til produksjonutstyr, råvarer og arbeidskraft, så til ferdige varer (V), og tilslutt til penger (P’). Målet for kapitalisten er P’ > P, og som alle kan se, lykkes det som regel, selv om det ikke går så greit nå om dagen.
Følgelig er ikke naturkapital slik den blir definert, noen form for kapital. I stedet for å sirkulere i produksjonen ligger den stille i naturen og liksom produserer på uforklarlig vis verdier som ellers bare er produkter av menneskelig arbeidskraft. «Et akkumulert fysisk forråd» kan bare etter hvert bli til kapital dersom det trekkes inn i en kapitalistisk produksjonsprosess som råvare (f.eks. malm) eller som del av produksjonsutstyret (f.eks. et fossefall). Og det er nettopp dette som er målet med å definere naturressurser som naturkapital.
En kapitalistisk bedrift med skikkelig regnskapsførsel har ikke noe problem med å fastsette verdien på varene den produserer. Han veit hvor mye kapitalinnsats som har gått med, og får det bekrefta når varene kastes ut på markedet. Slik er det jo ikke med såkalt naturkapital. Ingen kapital er investert i den, og den eksisterer ikke på noe marked. Som jeg skal vise i en kommende artikkel, er det da ikke lett å vite hvor stor verdien av en bestemt naturkapital er.
For kapitalisten ligger ubrukte naturressurser bare der og venter på å bli trukket inn i vareproduksjonen slik at han kan gjøre dem til kapital og tjene penger på dem. Hvordan dette kan skje i stor stil som del av «kapitalens grønne offensiv», skal jeg også komme tilbake til seinere.
Hvor kommer verdien i økosystemtjenestene fra?
Siden naturkapitalen og økosystemtjenestene ligger utafor markedet, har naturkapitaltilhengerne, som også er tilhengere av den rådende neoklassiske markedsøkonomien, ingen forklaring på hvordan verdien i naturkapitalen og økosystemtjenestene oppstår. Den bare er der. Dersom kapitalkreftene skal kunne trekke verdi ut av naturkapitalen og økosystemtjenestene, må de trekke dem inn i et marked. Likevel hevder altså naturkapitaltilhengerne at naturen utgjør en kapitalverdi som skaper en strøm av verdier. De har et forklaringsproblem. De har ingen forklaring på hvordan uberørt natur og de godene den byr på, som ikke omfattes av noe marked, kan være kapital og ha en pengeverdi, og ingen teori som kan fortelle dem hvor stor denne verdien er. Like fullt er det mye penger å tjene på å utnytte naturen. Det finnes en forklaring på dette som vi straks skal se, men ikke innafor ramma av neoklassisk økonomi.
Begrepet «økosystemtjenester» er ensidig og falskt
Viltet hopper ikke opp i gryta, ferdig partert. Poteter og epler triller ikke inn i kjelleren av seg sjøl. Jernet ligger ikke åpent i dagen i riktig kvalitet og i hendige formater. Vi må arbeide for å kunne nyte godt av rikdommen i naturen, selv når det gjelder de enkleste ting. Det er bare ved å arbeide vi kan tilegne oss naturgodene. I tillegg kan vi lage våre egne naturgoder ved å bearbeide naturen. Arbeidet er menneskenes eksistensform. Uten å arbeide dør vi. Derfor er det to kilder til rikdom, naturen og arbeidet. «Arbeidet er altså ikke den eneste kilden til de bruksverdiene, den materielle rikdommen som mennesket produserer. Arbeidet er dens far, som Willian Petty sier, og jorda er dens mor.», skrev Marx (Kapitalen 1, 53). Men da mente han bruksverdier, ikke pengeverdier. I Kritikken av Gotha-programmet uttrykte Marx det slik:
Arbeidet er ikke kilden til all rikdom. Naturen er like mye kilden til bruksverdiene (og det er jo slikt materiale all verdi består av!) som arbeidet, som i seg sjøl bare er en manifestasjon av en naturkraft, nemlig menneskelig arbeidskraft.
Når vi arbeider, påvirker vi naturen. Vi griper inn i og endrer naturprosessene, skaper kanskje nye prosesser også. Alt stoff som vi henter fra naturen, enten det er matvarer, mineraler eller andre biologiske produkter, må vi returnere i en eller annen form. Det samme gjelder energi, f.eks. vannkraft. Stoff og energi forsvinner ikke. Vi kan omdanne det og bruke det, men til slutt havner det tilbake i naturen som bygningskonstruksjoner, avfall, søppel eller varme. Gjennom å arbeide formidler vi stoffskiftet mellom oss selv og (resten av) naturen. Den økologiske krisa som vi nå er på full fart inn i, skyldes at disse returprosessene raserer grunnlaget for vårt stoffskifte med naturen. John Bellamy Foster, redaktør for Monthly Review, har i ei rekke bøker og artikler vist hvordan dette som han kaller «the metabolic rift» mellom naturen og samfunnet, var en sentralt poeng for Marx. Dette gjensidige forholdet blir overhodet ikke reflektert i forestillinga om naturkapital og økosystemtjenester.
Øksystemtjenester, arbeid og grunnrente
Det er altså to kilder til rikdom, men bare én kilde til verdi – arbeidet. Verdien av en vare er bestemt av hvor mye samfunnsmessig nødvendig arbeid som har gått med til å produsere den. Arbeidsverditeorien ble grunnlagt av den engelske økonomen William Petty (1623–1687) og videreutvikla av David Ricardo og ikke minst i Marx’s hovedverk Kapitalen.
Borgerskapet og dets presteskap, de neoklassiske markedsøkonomene, forkaster arbeidsverditeorien, siden den viser at kapitalisten utbytter arbeiderne og tilegner seg merverdien de har skapt. I stedet får vi høre at verdien som skapes i kapitalistisk produksjon, er dels et produkt av arbeidet, dels av den innskutte kapitalen. Arbeideren har ingen ting å klage over, for han har fått betalt for det arbeidet han har utført, mens kapitalistens profitt er resultatet av kapitalens andel. Slik lyder sosialøkonomenes evangelium som Marx så grundig avslørte i Kapitalen.
Siden vi bare kan tilegne oss naturgodene ved å arbeide, og siden den uberørte naturen, som ligger utafor markedet, ikke er produkt av noe arbeid, er verdien av «økosystemtjenestene» ingenting annet enn verdien av det arbeidet som kreves for å utvinne eller nyttiggjøre seg dem. Når naturkapitaltilhengerne hevder at naturkapitalen produserer en strøm av verdi, er det bare en overflatisk vurdering fordi det ser slik ut.
Man kan innvende at verdien av oljen som blir pumpa opp, er mye større enn den verdien som blir skapt av arbeidet som blir utført, også når vi regner inn arbeidet med å lage produksjonsutstyret. Men det er prisen på oljen som er så stor, ikke verdien. Fordi tilgangen på olje i praksis er monopolisert – hvem som helst med penger kan ikke uten videre sette i gang med å produsere olje – kan oljeselskapene ta en overpris, såkalt grunnrente. Dersom varene i gjennomsnitt selges til sin verdi, er det andre varer som blir solgt under verdien. Produsentene av disse varene avgir da litt av merverdien til produsentene som hever grunnrente.
Det kapitalkreftene er ute etter, er derfor ikke å tilegne seg den kapitalen som ligger i naturen, for den er ikke-eksisterende. De er ute etter å tilegne seg grunnrenta. Det kan de oppnå ved å definere naturressursene som kapital og bruke det som brekkstang til å få hånd om bruksverdiene, dvs råstoffer av alle mulig slag som det er mulig å hente ut av naturen, både lagerressurser og fornybare ressurser.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
