oss 100 kroner!
De har vært glemt og oversett i mange tiår, kommunistene som sloss mot nazistene på norsk jord. Men ved innledninga til krigen gjorde de det ikke akkurat lett for seg sjøl!
Av Arild Rønsen.
Det er ingen grunn til å underslå det faktum at medlemmene i Norges Kommunistiske Parti (NKP) sto i spagaten da tyskerne kom seilende inn Oslofjorden, natta til 9. april 1940. Krigshistorikeren og kommunist-sympatisøren Terje Halvorsen gjør ikke forsøk på å skjule hvor vanskelig dette var.
For kommunister i hele Europa var bakteppet vanskelig. 30. november 1939 gikk Sovjetunionen til angrep på Finland. Vinterkrigen var i gang, og i Norge fikk vi den såkalte Finlandshjelpen. Det var ikke enkelt å være nær alliert med Sovjetunionen, slik NKP vitterlig var. Gjennom medlemskapet i den kommunistiske internasjonalen, Komintern, var de i praksis bundet til å forsvare Sovjet i ett og alt. Sånn var «reglementet» – en form for internasjonal demokratisk sentralisme.
Som om ikke dette var nok. 23. august 1939 ble en ikke-angrepspakt – den såkalte Molotov-Ribbentrop-pakten – undertegna av Tyskland og Sovjetunionen. En uke før Hitlers tropper marsjerte inn i Østerrike. Det viste seg at pakten inneholdt en tilleggsprotokoll, der Tyskland og Sovjet delte Sentral- og Øst-Europa inn i innflytelsessfærer. Hitler og Stalin delte i praksis Øst-Europa mellom seg.
Enkelt å forsvare for norske kommunister? Neppe – og selvfølgelig oppsto forskjellige «linjer» innad i partiet. NKPs offisielle linje var at «begge imperialistmaktene» var like ille. 8. april 1940 (!), utnevnte NKP-organet «Arbeideren» Storbritannia til «nøytralitetens hovedfiende»! Mens tyske krigsskip var på vei mot Oslo!
Kommunistene ble selvfølgelig beskyldt for å få okkupantens ærend, og som sagt – de hadde ikke gjort det enkelt for seg sjøl. Likevel var det NKP’ere, med hovedbase i fagbevegelsen, som først tok til orde for «aktiv motstand». Det gikk ikke an å forsvare nazistenes angrep på Norge – Molotov-Ribbentrop-pakten kunne umulig stake ut linja for norske kommunister.
Det som var igjen av det offisielle Norge – der ledelsen i hovedsak befant seg i London – agiterte for å holde «ro og orden». I skarp strid med denne politikken, begynte kommunistene å organisere aktiv motstand. De viste seg som fantastiske sabotører, gutta som sto under ledelse av «Pelle» og «Osvald». Milorg venta i det lengste på en mulig alliert invasjon, og satte ikke i gang sabotasjeaksjoner før sommeren 1944.
Men okkupanten skjønte tidlig at NKP ville stå i spissen for motstandskampen. Så tidlig som 16. august 1940 aksjonerte politiet mot NKPs lokaler i Oslo, Bergen og Trondheim. NKP – partiet som av mange ble ansett som «kollaboratører» – skulle bli det første partiet som ble forbudt under den tyske okkupasjonen.
NKP fikk lide hardt. Hver fjerde mann tyskerne henretta i Sør-Norge hadde bakgrunn i de kommunistiske cellene. Og bak alle disse flotte karene sto det minst én kvinne … som dessverre for det meste har gått i glemmeboka.
Men hvorfor har kommunistenes motstand mot Hitler-styret blitt fortia, i det aller meste som er utgitt av krigslitteratur her i landet? Vi skal blant annet til Fredrikstad. 29. februar 1948 holdt statsminister Einar Gerhardsen (Arbeiderpartiet) sin berømte «Kråkerøytale».
Bakteppet lå i den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, og Josef Stalins «tilbud» til den finske presidenten Juho Kusti Paasikivi om en ikke-angrepspakt – i ettertid kjent som VSB-avtalen.
I «Kråkerøytalen» gikk Gerhardsen til voldsomt angrep på NKP, og mente i all korthet at det verste som kunne skje Norge var at kommunistene fikk innflytelse. Kommunistene ble «hovedfienden», over alt – i kommunestyrene, ute på arbeidsplassene, i fagbevegelsen. «Kråkerøytalen» ble starten på den norske utgaven av den lovløse McCarthyismen som fikk råde grunnen i USA. Resultatet var utstrakt ulovlig, politisk overvåking og direkte angiveri – ikke minst i fagbevegelsen.
Lundkommisjonen av 1996 bekrefter at denne typen overvåking av kommunistene og alt dets vesen pågikk helt fram til et stykke ut på ’90-tallet. Til og med et av kommisjonens egne medlemmer, Berge Furre, ble overvåka – mens han altså var oppnevnt av Stortinget for å gå gjennom disse sakene!
Nå er jeg et godt stykke utafor det sentrale i boka til Terje Halvorsen, men dette tilhører så avgjort historien om hvordan Etterkrigs-Norge kom til å behandle kommunistene. Og den historien er en skamplett på fortellinga som er levert av de «offisielle» krigshistorikerne, de som i all hovedsak har hatt Milorg-ledelsen som referansegrunnlag.
Terje Halvorsen innrømmer at dette ikke har vært noe enkelt verk å skrive. Blant annet fordi NKPs kapitulasjonslinje de første dagene og ukene etter den tyske invasjonen «brakte kommunistene inn i grenselandet mot landsforræderi».
Over drøyt 400 sider har Terje Halvorsen signert selve standardverket om de norske kommunistenes innsats under andre verdenskrig. Her får du alt – intrigene innad i partiet, jakten på partiets ledere, kampene rundt de væpnede sabotasjeaksjonene, henrettelsene. Kort sagt: Hele historien om NKP og partiets omland under krigen.
En Bragepris for beste sakprosabok bør ligge snublende nær.
TERJE HALVORSEN
Forfulgt, fordømt og fortiet –
Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940-1945
Vigmostad & Bjørke
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Arild Rønsen.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting. Og få gjerne med deg venner og kolleger.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
