Hva skal vi leve av etterpå?

29. mars 2020

Lite vil bli som før når den pågående krisa er over. Etterpå vil være langt fra sånn som det var før. Men: Hva skal vi leve av, hva skal vi leve for og hvordan skal vi leve sammen etter koronaen? Pengemakta legger planer allerede. Det er like godt å begynne å tenke på det nå, så med en gang.

Av Per-Gunnar Skotåm.

Det er pengemaktas representanter ved regjeringa som formidler tiltak daglig sett fra den sida. Arbeidsfolkets og små næringsdrivendes representanter må ta del i striden om hvordan situasjonen skal handteres, om ikke vil de bli sittende med svarteper.

Denne artikkelen ble først publlisert i tidsskriftet Gnist.

Pandemihandteringa og smittekrisa har avdekket at det er og vil bli en krise på fire måter.

Det er en helsekrise, en pandemi, som må bekjempes gjennom å begrense smitte og behandle de som trenger det.
Det er en økonomisk krise ved at nedstengning av produksjon og annen samfunnsvirksomhet fører til enorme kostnader og tapte inntekter. Det har trigget en djup finansiell krise i en oppblåst økonomi som er basert på gjeld over hele verden de siste 20 åra.
Det er en tillitskrise hvor befolkninga opplever hvordan systemer svikter, og at landet ikke er rustet til å handtere en pandemi med 10 ganger større smittefrekvens enn den årlige influensaen
Det vil kunne utvikle seg til en systemkrise fordi folk neppe vil være villig å gå tilbake til det som var for bare noen måneder siden. Det gamle har vist seg å ikke duge når vi ser problemene befolkninga har møtt. Kanskje vil ikke folk la seg styre på den gamle måten, av de samme som har lagt til rette for den sårbarheten folk opplever at landet og befolkninga er i? Med de samme folka menes skiftende regjeringer av ulik farge som har hatt privatisering, globalisering og kapitalistisk vekst som drivkraft.

Permitteringene er omfattende hos private små og store virksomheter, og nedstenging av produksjon og tjenesteyting har kastet folk ut i en usikker økonomisk framtid. De langsiktige perspektivene er usikre. Vi aner konturene av et økonomisk katastrofescenario som vil kaste folk ut i massearbeidsledighet. Stor inntektssvikt vil føre til at folk ikke klarer å overholde forpliktelsene sine på boliglån og andre lån. Den allmenne, reduserte, økonomiske aktiviteten vil tvinge fram konkurser innafor mindre private virksomheter som forretninger, frisørsalonger, restauranter og annen privat tjenesteyting.

Klassekamp på høyt nivå

Er dette krisemaksimering? Jeg tror ikke det, kanskje heller er det kriseminimering? Vi står foran en periode med hard og skjerpet klassekamp. Det har vi allerede tydelig kunnet se av regjeringas første krisepakke hvor lønnsmottakere og sjølstendige næringsdrivende var i ferd med å bli latt i stikken. Men folk krevde og de fikk det igjennom at rentenedsettelsen til bankene fra Norges Bank, i midten mars, skulle iverksettes også til det beste for boliglånskundene. Stopp i utbytter fra selskaper som får tilgang til midler fra krisepakkene, var viktige motkrav. Kapitalkreftene ønsker nå som alltid å sosialisere tapene og privatisere fortjenesten.

Kapitaleierne tenker som Erna Solberg, sikre sine egne først. Steinar Juel var sjefsøkonom i Kreditkassen/Nordea, rådgiver for flere finansministre og nå i Høyres tenketank Civita. Han sier det slik i Dagsrevyen 21. mars:

Skulle man virkelig holde ut lenge, så trenger bedriftene en åpen konto i Oljefondet, hvor de kan trekke ut penger som de ønsker.

Tenke det, prate om det på bakrommet (les: i regjeringa) er én ting, men våge å si det, er dristig, kanskje dumdristig. I hvert fall avslørende.

Kapitalkreftene ønsker som alltid å privatisere fortjenesten og sosialisere tapene (les: la vanlige folk svi) så de rike blir rikere. Nå dreier det seg om liv og død. I det samme innslaget på Dagsrevyen 21. mars sa Steinar Juel:

«Det er spørsmål om å vurdere to onder opp mot hverandre: Å sette mange unge, arbeidsfriske personer i en vanskelig livssituasjon – med kanskje mange år i arbeidsledighet og en vanskelig økonomisk situasjon – eller at man har en situasjon hvor man redder noen, så de kan leve lenger.»

Det er sterk kost. Regjeringa har ikke turt å si at det er de produktive, som skaper verdier og profitt, vi skal ta vare på. Uføre, trygdede, pensjonister og folk med ustabile arbeidsforhold får det gå som det vil med. Dessverre.

Det var ikke normalt før heller

Nå kan vi se at tida før pandemien ikke var en normalsituasjon. Det var tydelige og synlige mangler ved samfunnets organisering som gjør at vi verken kan, vil eller ønsker å gå tilbake til den.

Koronaviruset punkterte den største gjeldsbaserte finansielle bobla i verden gjennom tidene. Det kunne ha vært andre – flere titalls – hendelser som ble den nåla som punkterte bobla. Situasjonen har vært latent lenge. «Finanskrisa» i 2007–2009 skyldtes en tilnærmet fri tilgang til billig kreditt. Da bobla sprakk, var tiltakene fra sentralbanker over hele verden å pøse på med økonomiske stimulanser og øke intensiteten av tilnærmet fri kreditt. Man forsøkte altså å tøyle krisa ved å fortsette med tiltakene som hadde frambrakt den, og i en periode på 11 år klarte man å holde situasjonen stangen. Men gjeldsbyrden fortsatte å øke over hele verden, og vi har fått en bonanza innafor eiendom og aksjemarkedet. Bare noen få uker før koronaviruset krevde tiltak, toppet det amerikanske aksjemarkedet – og det norske – seg med tidenes høyeste «verdi» på aksjebørsene. Begge er nå redusert med en tredel og fortsetter å falle.

Lite tilsier at dette ikke vil fortsette. Aksje- og obligasjonsmarkedet er preget av sterk belåning hvor de som spiller på børs med sikkerhet i belånte aksjer, har fortsatt å spille. Blant finansspekulanter er det helt vanlig å belåne investert beløp både 5 og 10 ganger. Det fungerer slik: Når man investerer 10 millioner kroner, låner man 50 til med pant i de 10. Ved voksende aksjeverdier blir fortjenesten 5 dobbel. Ved fallende aksjeverdier derimot vil banken kreve økt grad av sikkerhet for lånet siden et fall utover 20 prosent i dette tilfellet vil si at sikkerheten på 10 millioner er tapt. I avtalen ligger det en forpliktelse om at banken kan tvangsselge aksjene om ny sikkerhet ikke stilles. Kravet om ekstra sikkerhet kan komme tidlig, kanskje allerede ved 8,10 eller 12 prosents fall. Det er dette som kalles «margin calls». Derfor sprer ei børskrise seg til alle deler av økonomien både den finanskapitalistiske og industri, produksjon og eiendom. I situasjoner hvor det iverksettes margin calls, vil alle typer aktiva bli forsøkt solgt for å frambringe kapital. Når mye bys ut til salgs samtidig, faller prisene. Ikke bare på børsene men i alle markeder. Sannsynligheten for videre børsfall er overhengende, og det er umulig å si hvor det vil ende.

At finansspekulanter taper sine spekulasjonsformuer er i og for seg ikke noe å fortvile over, men dette slår ut i realøkonomien, den virkelige produksjonen hvor verdiskapinga finner sted. Her blir det konkurser, oppsigelser, permitteringer og økonomisk elendighet for folk flest. Det vil også slå inn i den offentlige økonomien for kommuner og fylkeskommuner ved at skatteinngangen reduseres. Allerede pressede kommunebudsjett vil svekkes ytterligere. Kravet om krise- og tiltakspakker fra staten til kommunene må reises.

Oljeprisfallet

Samtidig treffes Norge av et brått fall i oljeprisen som har mer enn halvert prisen per fat siden januar. Den nedgangen man nå ser i verdensøkonomien knyttet til smitteverntiltak kombinert med en finansiell krise, vil uvergelig føre til lavere aktivitet i industriproduksjon og transport over hele verden og påfølgende lavere etterspørsel etter energi og særlig olje. Et videre prisfall på olje er derfor sannsynlig. Dette vil de fleste land tjene på, men for Norge sin del vil det forsterke den økonomiske nedgangen ytterligere. Kostnadene ved norsk oljeproduksjon varierer veldig, men når prisen går under 30 dollar fatet, vil en del felt slite med lønnsomheten. Samtidig ser spekulanter muligheter også her. Det leies nå supertankere på halvårsbasis for å fylles opp med olje i påvente av prisstigning om noen måneder. USA skal fylle opp med 80 millioner fat i sine lagre på en lav oljepris som gjør at deres egen skiferoljeproduksjon blir enda mer ulønnsom.

Debatten i Rødt det siste året har dreid seg om at norsk økonomi må omstille oljesektoren slik at vi får en klimamessig bærekraftig industriproduksjon. Det betyr
– å utvikle landbasert industri med økende grad av videreforedling basert på vår elektriske energiproduksjon
– en rettferdig fordeling som minsker forskjellene
– og en politikk som ivaretar bosetting i distriktene basert på de verdiene som skapes der og tilflyter de større befolkningssentra.

Bakgrunnen for den politiske optimismen som har preget Norge, har vært et oljefond (Statens pensjonsfond utland) som passerte papirverdier tilsvarende 10 000 milliarder NOK i utenlandske papirverdier. For Nordland sitt vedkommende en produsert eksportverdi for 2019 som passerte 30 milliarder kroner, olje og energieksport unntatt.

Så opplever vi krisa med Covid-19 viruset hvor ikke bare Norge går i lock-down, men gjør det sammen med en stor del av resten av verden. En krise hvor de langsiktige konsekvensene for landet, verden og befolkninga bare antydningsvis er synlige. Vi kan bare ane konturene av hva dette vil bety på lengre sikt.

Når siste hand legges på denne artikkelen (27. mars), har vi nettopp vært gjennom en samfunnsdebatt om hvorvidt Stortinget skal gi regjeringa utvidede fullmakter til å styre uten vedtak i Stortinget. Fullmakter som ikke har vært gitt siden 9. april 1940 da tyskerne sto i landet og regjering og storting var på flukt. De fikk det ikke som de ville, men de prøvde seg.

Regjeringene kommer ikke til å rydde opp

Alle illusjoner om at den sittende regjeringa frivillig vil komme med støttepakker for å hjelpe vanlige arbeidende mennesker, må legges til side. Denne regjeringa, som er en videreføring av den politikken som er ført siden 2013, har som formål å støtte de som har mest fra før. All rettferdig sosial fordeling for å avhjelpe den økonomiske situasjonen for folk flest, må kjempes i konfrontasjon mot hovedlinjene i regjeringas politikk. Det trengs derfor samarbeid og alliansebygging mellom partiene til venstre, fagbevegelsen, landbruket, aksjonsgrupper, små og mellomstore bedrifter for å skape motkrefter og for å hindre at vanlige arbeidende mennesker og trygdede blir latt i stikken. Husk hva Gro Harlem Brundtland sa i forbindelse med bankkrisa i 1988 da hun ble utfordret på hvorvidt det var riktig at vanlige lønnsmottagere skulle betale for dette: «Ja, hvem andre skal betale for det». Regninga for dette vil som alltid bli forsøkt presentert for vanlig arbeidende mennesker.

Vi er foreløpig kun i innledende faser av den økonomiske og samfunnsmessige krisa. Børsfall, oljeprisfall, økende utrygghet med arbeidsledighet og forsiktighet fra folk i å bruke penger kan sende verden inn i en økonomisk depresjon ikke ulik og muligens verre enn 1929–1932. Massearbeidsledighet på 20–30 %? Etter den sjokkopplevelsen folk får nå med utrygghet for framtida og egen økonomi, vil spareraten gå opp. Folk vil utsette eller kansellere større kjøp og nøle med å oppta lån om det ikke er absolutt nødvendig. Nedbetaling av gjeld og begrensing av nye kjøp vil drastisk redusere etterspørselen og bringe verdensøkonomien som sliter, inn i en nedadgående spiral. Myndighetene vil kun ha ett svar: fortsatt tilgang til lave rente-billige lån og «Løp og kjøp». Det var det svaret finansministrene Per Kristian Foss og Kristin Halvorsen hadde som svar på krisene i henholdsvis 2002 og 2008. Begge utsagnene kom i november en drøy måned før jul de respektive år. En sannsynlig konsekvens er at mindre industriell aktivitet og mindre transport vil gi redusert klimagassutslipp. Det vil synliggjøre at kapitalismens vekstkrav er den viktigste driveren for klimakrisa og andre miljøutslipp. Samtidig vil folk oppleve at gjennom disse månedene vi gjennomlever med smittevernberedskap, så er det en rekke ting og greier som vi har vært vant til som vi klarer oss godt uten. Folk vil derfor i mindre grad ønske å gå tilbake til det samme forbruksmønsteret vi hadde før mars 2020.

Når det gjelder det helsefaglige og smittevernsmessige kan myndighetene ordner opp – kanskje. Men når det gjelder gjenreising av en bærekraftig økonomi som på lenger sikt gir trygghet mot lignende pandemier og rettferdig økonomisk fordeling på en miljømessig forsvarlig basis, er svaret et klart nei. Den svikten i beredskap vi har opplevd når det gjelder mangel på smittevernutrustning, mangler på egen medisinproduksjon, mangel på matlagre knyttet til nedlegging av kornlagrene som i sin tid var plassert over hele landet, må møtes med politiske krav og protester.

Kommunene sier: Kom til oss!

Omlag 80 prosent av alle kommunene i Norden har befolkningsmessig stagnasjon og befolkningsnedgang. Sammenkoblet med endret demografi hvor andelen eldre øker og antall yngre går ned, har det i berørte kommuner gitt en framtidspessimisme hvor man forsøker å øke attraktiviteten til sin kommune med håp om næringsvekst og befolkningsvekst. Dette brukes av næringsliv og politikere i symbiose for å få tilgang til næringsareal til lands og til sjøs for oppdrett og tangfarmer, utmarksareal til vindmøller og skjærgårdsareal for vindmølleparker osv.. Politikernes lønnlige håp er økte antall arbeidsplasser i byggeperioden og i drifta framover og hjelpe en skranten kommuneøkonomi. Lokale ressurser bys fram på billigsalg og reduserer inntektsgrunnlaget for andre næringsutøvere som benytter de samme arealene. Det reduserer kvaliteten i livet for lokale innbyggere og tilreisende som benytter områdene til fritid og rekreasjon. Det satses ikke på videreforedling lokalt med vår store energiressurs, elektrisk produksjon, eller videre bearbeiding lokalt av metallene som foredles. Lokalt produsert fiskeråstoff fra oppdrett og villfisk eksporteres i hovedsak som ubearbeidet fisk, fryses i blokker og bearbeides utenlands. Det er 20 000 arbeidsplasser i EU knyttet til bearbeiding av fisk fra Nordland. Tilsvarende i Kina for bearbeiding av norsk fisk – oppdrettsfisk og villfisk.

Den politiske høsten og vinteren i Nordland, Nord-Norge, Vestland, Møre- og Romsdal har vært preget av protester. Fakkeltog og delegasjoner knyttet til nedskjæringer på båt- og fergetilbud, nedlegging av linjer på videregående skoler, nedtrapping av tannhelsetjenesten som tilligger fylkeskommunene, for å nevne de viktigste. Det er en underliggende harme og raseri i befolkninga som lever i distriks-Norge. En voksende følelse av at staten og andre myndigheter, som fylkeskommunene, trekker seg ut av distriktene og overlater folk til seg sjøl og private løsninger. Skattegrunnlaget for kraftverk endres slik at mindre del av verdiskapinga tilfaller kommunen hvor kraftverket ligger. Landings- og bearbeidingsplikten lokalt uthules til fordel for de større trålerrederiene. Den såkalte nærpoliti-reformen, som gjør politiet mindre nærværende, nedlegging av tingrettene med påfølgende sentralisering og det samme med trafikkstasjonene. Et svekket og mye dyrere ferge- og hurtigbåttilbud forsterker kostnadene og bryderiet med å bo utafor større sentra. Systematikken i den sentrale politikken over tiår og den fylkeskommunale tilpasningen til den samme politikken er et metodisk opplegg for sentralisering. Dette gjelder både nasjonalt, regionalt innafor fylkene og kommunalt innafor kommunene.

Debattene om hva vi skal produsere i framtida, og hvordan vi skal produsere det, har med lærdommene fra smittekrisesituasjonen og den pågående svekkelsen av økonomien nå fullstendig endret karakter sammenlignet med bare for et par måneder sida.

Avhengig av import, EU og EØS

Folk i Norge opplever nå at vi forsyningsmessig er enormt sårbare. Sammenbruddet for dagliglivet som vi kjenner det, synliggjør hvordan den globaliserte økonomien, svekket sjølforsyningsgrad og pålegg knyttet til EØS-avtalen har gjort landet sårbart på en rekke vitale områder. Vi er i avgjørende grad avhengig av import av landbruksprodukter og import av fôr til dyrehushold og fiskeoppdrett. Hva skjer om Brasil brått stopper forsendelsen av soyaen som er forgrunnlag for kylling, svin og fiskeoppdrett i Norge?

Vi produserer ikke lenger de medisinene som landet trenger, og vitale forbruksartikler innafor helse- og smittevern importeres.

Det trengs en folkelig offensiv for økt grad av sjølberging først og fremst innafor landbruket, men også når det gjelder andre vitale faktorer for bearbeidet mat og produksjon. Den tvangstrøya som EØS utgjør, må vi kjempe oss ut av som en del av en nasjonal plan for industriell utvikling basert på landets fortrinn.

Norges fortrinn

Disse er for det første den store, rene, elektriske energiproduksjonen som må bli et fundament for økt videreforedling og mangfold i produksjon for egne behov og for eksport av bearbeidede eksportprodukter. For det andre har vi det omfattende fisket hvor kystflåten må beholde rettighetene, slik at det blir lokal verdiskaping og bosetting. For det tredje må vi få et bærekraftig fiskeoppdrett uten smittepåvirkning og lokale utslipp.

Den norske oljeformuen som har passert 10 000 milliarder kroner, må benyttes til denne satsinga og ikke til å kjøpe opp handlegater i London eller investeringer i utenlands industri eller finansielle fond. Plassert på utenlandske børser risikerer vi at den reduseres sterkt og en del av papirverdiene er nettopp det – et utrykk for oppblåste børsverdier – ikke realverdier. Verdistigningen i norske kroner i oljefondet (Statens pensjonsfond utland) skyldes utelukkende en svekket norsk krone internasjonalt. I realiteten har rundt 20 % av fondet forsvunnet siste året målt i dollarverdi. Det pågående børsfallet vil redusere dette ytterligere. Verdens oppblåste børsverdier med påfølgende fall har ikke rammet oljefondet som et lyn fra klar himmel. Tvert om har det gjennom sine investeringer bidratt til å blåse opp ballongen som lufta nå er på tur ut av. I slutten av mars ble det bekjentgjort hvem som skal være ny sjefsforvalter for oljefondet. Vedkommende har personlig tjent milliarder på hedgefondinvesteringer og plassert omtrent hele sin formue på mer enn 5 milliarder i skatteparadiset Cayman Islands. Med det perspektivet vil den reine spekulasjonsinnrettinga på oljefondet bli videreført.

Oljefondet ble gitt navnet «Norges pensjonsfond utland». Dette var en propagandamanøver hvor man påsto at dette fondet skulle benyttes til å betale ut framtidige pensjoner i Norge. Dette har egentlig aldri vært meninga, men det bidrar til at kampen om hvordan oljepengene skulle disponeres, omtrent ikke finner sted. Det er sikkert lurt å ikke bruke opp de store reservene på kort tid, men det er uforståelig at ikke deler av midlene brukes til styrking av grunnleggende infrastruktur som jernbane og et styrket riks- og fylkesveinett i distriktene. Det vil på lang sikt bedre næringsgrunnlaget, grunnlaget for å ta hele landet i bruk, og ha en spredt bosetting som fortsetter å produsere mer enn det forbrukes.

Oljefondet gir Norge en mulighet til å utvikle en framtidig bærekraftig industripolitikk hvor eksperimentering går sammen med vitenskaplig og industriell forskning. Alt vil ikke lykkes, men kombinert med landets fremste industrielle miljøer kan det bygge videre på kunnskapen som finnes innafor kraftforedlende industri, leverandørindustrien til en avansert oljeindustri, norsk treforedling, norsk oppdrett, fiskeforedling og landbruk. Jeg nevner her eksplisitt norsk treforedling for av skog kan man produsere alt som i dag produseres av olje, pluss en del mer. Et industrielt arbeid i å utvikle dette i samarbeid med vår to skogrike naboland Sverige og Finland burde absolutt settes på dagsorden og være retningsgivende for Enova og Innovasjon Norge.

Norge har forutsetninger for å dekke en betraktelig større andel landbruksprodukter på eget territorium. Vi har et ansvar overfor oss sjøl og verden i å utnytte fotosyntesen til å dyrke mat på de areal som ligger til rette for det. Vi kan ikke forlite oss på at det kan kjøpes på verdensmarkedet for all framtid. Det trengs en offensiv for en ny landbrukspolitikk som en del av et mer sjølberget Norge.

Ut av den krisesituasjonen vi er i, må det vokse en folkelig bevegelse som forrykker den eksisterende makta som styrer, slik at ikke vekst og kapitalakkumulasjon er meninga med samfunnet.

Et langsommere samfunn

Vi må slutte å fortvile over tilbakegangen i befolkninga i de fleste kommuner. Tvert om må vi med utgangspunkt i at vi lever lengre, bygge på den ressursen som etter hvert en eldre og friskere befolkning utgjør. I dag konkurrerer kommunene i distrikts-Norge med hverandre om å tømme kommunekassa for å bygge kulturhus, kjøpesentra og alpinanlegg for å gjøre «vår» kommune attraktiv sånn at folk bosetter seg her og ikke i nabokommunen. Vel, det blir ikke mer folk utav det. Ønsker vi attraktivitet, må stillingsprosentene økes opp mot heltid i det offentlige, særlig innafor helse- og omsorg. Først da vil unge mennesker oppleve den økonomiske tryggheten som skal til for å stifte bo og skape familier.

Et bærekraftig framtidig Norge må ha menneskelig lykke som mål for produksjonen og være tilværelsens mening. Det innebærer sjølsagt at folk må være mette, ha tak over hodet og produserer dette på et miljømessig forsvarlig grunnlag.

Vi trenger et langsommere samfunn der de som ikke kan delta 100 % i lønnsarbeid, er inkludert og deltar i det samfunnsmessige arbeidet. Det må kjempes for både 6 og 4 timersdagen for å frigjøre den samfunnsmessige ressursen som i dag til dels ufrivillig er støtt ut på sidelinja gjennom trygdeordninger. Et sosialt inkluderende samfunn med overskudd til fritids- og kulturaktiviteter hvor folk i større grad produserer og bearbeider mat lokalt og kortreist.

Per-Gunnar Skotåm er sentralstyremedlem i Rødt og fylkestingsrepresentant i Nordland. Dessuten er han styreleder i Mot Dag AS. (Artikkelen ble avsluttet 27. mars.)

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.