oss 100 kroner!
Av Albert Einarsson.
Lenge var havet fritt for alle, det var ingen grenser for ferdsel eller utnyttelse av ressursene i havet. Båtenes størrelse og utrustning var den største begrensningen. Etter hvert som fiskefartøyene ble større og mer effektive vokste pågangen, mange arter ble utrydningstruet allerede i middelalderen. I dag er havet ikke lenger fritt, mare liberum er historie. Dette er den fjerde og siste artikkelen i Albert Einarssons artikkelserie om havet, fisken og ressursene i havet.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Albert Einarsson. Det er nummer 4 i artikkelserien. Den forrige artikkelen finner du her.
Turistnæringen
2000 tallet har vært turismens tid over en stor del av verden. Før dette er nesten ikke mulig å snakke om reiselivsnæring på Island. Det som fantes var konsentrert rundt Reykjavik. I 1970 og 1980 årene besto reiselivsnæringen av i underkant av 3000 årsverk. På slutten av 1990 tallet hadde antall årsverk økt til nærmere 6000 og i 2010 var antallet kommet opp i 8500. Etter det eksploderte turismen på Island. I 2018 nådde antall ansatte i reisevirksomheter på Island 30 tusen. Denne utviklingen er kanskje interessant i lys av at antall ansatte i den tradisjonelle grunnleggende næringen, fiske og fiskeforedling, gikk fra ca 16 tusen i 1995 til i underkant av 10 tusen i 2010 for så å være 8100 i 2018.
To av tre årsverk i islandsk reiseliv befinner seg i Stor-Reykjavik området. Turismen har altså i begrenset grad erstattet tapte årsverk i fiskeriene i distriktene.
Krasjet 2008
Kollapset i det islandske finanssystemet i 2008 representerte endepunktet i en prosess som hadde stor innvirkning på utviklingen på Island. Vi går tilbake til 1980 tallet. Sentrale folk tilknyttet det konservative partiet, aktive i Liberalist Foreningen, inviterte de liberale ideologene Hayek og Friedman til Island. Dette var utgangspunktet for en maktendring i det konservative partiet i 1990 der den liberale fløyen fikk makten. Allerede i 1991 dannet de konservative partiet regjering sammen med det sosialdemokratiske partiet, en regjering som satte liberal politikk i førersetet, slik Thatcher og Reagan gjorde. Et av det første regjeringen gjorde var å sette ned et spesielt offentlig utvalg, Privatiseringsutvalget (Framkvæmdanefnd um einkvæðingu) som hadde som oppgave gjennomføre anbud og salg av statlige virksomheter. Utvalget skulle også utføre en systematisk gjennomgang av den statlige eiendomsadministrasjonen. Dette utvalget arbeidet helt til 2007. Regjeringen satte raskt i gang privatisering av mange mindre statlige selskaper. Etter valget i 1995 gikk sosialdemokratene ut av regjeringen mens senterpartiet gikk inn. Dermed besto regjeringen av de to politiske partiene som representerte de to største kapital blokkene på Island, de private selskapene og det som var igjen av kooperativene, som i lang tid hadde vært stormakt innen forretning og finans på Island. Denne regjeringen fortsatte med økt styrke privatiseringen, som rundt 2000 nådde til finans. Ut på 2000 tallet økte antall årsverk i banker og pengefond. Ledende politikere drømte åpent om at Island skulle bli finansmetropol. Det var mye penger ledige i det internasjonale pengemarkedet og både vanlige folk og virksomheter investerte mye penger. Nye boliger og biler, nye og store kontorlokaler. Alle linjer gikk oppover. Antall årsverk i finans var i ferd med å overgå årsverk i fiske og fiskeindustri. Entreprenører fikk ikke nok folk til å bygge. Utenlandsk arbeidskraft strømmet til Island. I oktober 2008 sprakk boblen og finanssektoren kollapset. Mange tusen mistet arbeid. Det ble bråstopp i handel og i bygningsbransje. Men fundamentet, fiskeriene gikk bra og prisen på fisk på det internasjonale markedet var bra. Arbeidsledigheten steg raskt i en relativt kort periode, for så å normalisere seg. En del utlendinger og mange islendinger dro fra landet. Det gjorde at ledigheten ikke ble så synlig som den kunne vært.
På slutten av 1990 tallet hadde de politiske kortene blitt delt ut på
nytt på venstresiden i politikken. De tidligere partiene Folkepartiet
(sosialdemokratene) og den lenger til venstre Folkealliansen,
Kvinnelisten og Folkevekkelsen, et utbryterparti fra sosialdemokratene
slo seg sammen til partiet Samfylking. Ikke alle på venstresiden ønsket
seg dette og etablerte partiet Venstre-Grønne. Etter krasjet dannet
disse to partiene sammen en regjering. Oppgavene til denne regjeringen
var å redde det som kunne reddes og seile skuta i le. Regjeringen fikk
økonomien på rett kjøl, også med internasjonal støtte. I løpet av få år
hadde Island kommet seg tilbake og alle hjul var i full sving.
Regjeringen fikk mye kritikk for at den ikke hadde klart å redde
finansen til de mange som hadde mistet hus og hjem. I valget 2013 mistet
regjeringen støtte og tilbake i stolene kom de to partiene som hadde
ledet Island inn i finansboblen. Arbeidslivet hadde kommet seg og den
voksende turistnæringen trengte stadig flere mennesker, det ble en stor
etterspørsel etter arbeidskraft i høysesongen. En side ved bankkrasjet
er at mange sliter fortsatt med dårlig økonomi. Myndighetenes
støtteordninger var i første omgang mest tilpasset næringslivet, det var
viktig å få hjulene i gang på ny.
Strukturendringer
I Norge har det lenge vært en politisk enighet om viktigheten av å bygge hele landet. Norsk distriktspolitikk har motvirket sentralisering. Det ser ut til at dette er på vikende front.
Strenge reguleringer i norske primærnæringer har bidratt til at det bor fortsatt folk i distriktene. Vi tar ikke opp reguleringer i norsk landbruk her, men vi har skrevet en del om reguleringer i fiskerinæringen, både når det gjelder eierskap og levering. Det skjer også endringer i det norske kvotesystemet som går i motsatt retning av de prinsipper som var tydelige politiske mål før. Når både eierskap, leveringsplikt og kvoter ikke lenger blir tilknyttet den virkeligheten som fiskeriene lever i, men blir overført til en finansiell virkelighet, så skaper man oppløsning i de samfunn som bygger sin tilværelse på denne næringen. Det dreier seg om eksistensgrunnlaget. I bunn og grunn er det den samme kampen som ble ført for at kyststatene skulle få retten til å bestemme over eget ressursgrunnlag. Bare at nå er den kampen ført inn på en nasjonal arena.
Noen sier at det ikke er mulig å drive slik man gjorde før, for nå er det kommet nye, store og mer effektive fiskefartøy, som kan fiske hvor som helst og levere hvor som helst. Mannskapet trenger ikke å bo i et fiskevær i Nord-Norge, men like godt i en bydel i Bergen eller Oslo. Og i forlengelsen av en slik tenkning blir det til at eierne av fiskefartøy og fiskekvote ikke trenger å holde til i Norge, men like godt i en storby i Tyskland, på Kypros eller en av Jomfruøyene. Det kalles også globalisering.
Vi er ikke der nå, men ikke langt fra.
På Vestfjordene på Island ble flere fiskevær rammet av kvotesalg. Disse stedene er på steinkast avstand til utmerkede fiskefelt og der drev man tradisjonelt fiske med småbåter, sjarkfiske. Fangsten ble landet hos det lokale bruket og bearbeidet. Dette skapte arbeid og et godt levebrød. På disse stedene bodde folk, ikke veldig mange, men mange nok. Når strukturendringene i fiskeriene begynte å virke, de store rederiene kjøpte kvoten av de små sjarkfiskerne, begynte nedturen. Det er lett i ettertid å si at fiskerne ikke skulle selge kvoten, de skulle ha stått i mot. Det var mye penger det sto om for fiskere som endelig kunne betale boliglånet, bytte ut gamle bilen, ta familien på den drømmereisen de hadde drømt om. De store rederiene var ofte også “lokale” på en måte. De hadde tilhørighet i landsdelen. De hadde større tro på store enheter, robuste selskaper med kontakter til finans. Dette var villet politikk, noe myndighetene ville og noe som ble vedtatt i Alltinget. Det er ikke slik at de ikke visste hva de gjorde. I løpet av noen år var kvoten borte og brukene sto tomme.
Bilde: Tálknafjörður
– et fiskevær på Vestfjordene på Island
I Tálknafjördur på Vestfjordene gikk innbyggertallet ned fra 329 i 1991 til 239 i 2019. I Thingeyri fra 425 til 249 og Flateyri fra 404 til 201. Ja, i utgangspunktet er ikke dette så mange, men det bodde og bor stolte folk inne i disse fjordene som åpner seg ut mot storhavet mellom Island og Grønland. Hele landsdelen, Vestfjordene, mistet nesten 3000 mennesker i perioden 1990 til 2019, ca 30 prosent av alle (9800 til 7000). Dette skjedde til tross for at en ny næring hadde dukket opp på Island, turismen, som ansatte nesten 30 tusen mennesker.
Utviklingen i fiskeriene på Island har vært katastrofal for mange steder på landsbygden. Island har aldri hatt tydelig og sterk distriktspolitikk på linje med Norge. Det har aldri vært mulig å stoppe sentraliseringen og det har egentlig aldri vært en politisk vilje til det. Det er mange forklaringer, noen unnvikende og andre reelle. Den store svakheten på Island er mangel på folk og mange steder er det veldig få folk. Det blir sagt at grunnen til dette er at det ikke skapes arbeidsplasser som trekker til seg folk. Vi har nevnt Alcoa´s aluminiumsfabrikk på Øst-Island, som startet i 2007. Fabrikken har ca 540 ansatte, noe som normalt ville bety et tillegg på ca 1500 mennesker i kommunen/området. Virkeligheten er at innbyggertallet i hele landsdelen er omtrent det samme i 2019 som i 1990 når strukturendringene startet for alvor i fiskeriene. Det å skape arbeidsplasser hjelper, men det må mer til for at de nye arbeidsplassene ikke bare tar folk fra andre næringer, men i stedet bidrar til en reell innflytting og befolkningsøkning.
En
ting er antall mennesker og en annen ting er hvilke mennesker det
dreier seg om. En undersøkelse som vi gjorde på 1990 tallet i landsdelen
Øst-Island viste et stort underskudd i kompetanse. I flere av
fiskeværene var ingen av innbyggerne med høyere utdanning, bortsett fra
noen av lærerne på grunnskolen og presten. I den største virksomheten i
landsdelen, en allsidig virksomhet i fiske og foredling med rundt 400
ansatte i fabrikkene og skipene, fant vi tre personer som hadde fullført
høyere utdanning. To av disse var direktører. På selskapets
fisketrålere var ingen om bord som hadde en egen spesialisert utdanning
som handlet om fisk som mat. Om bord var kompetent mannskap, skipper,
styrmenn, maskinister og kokk. Ingen på selve fiskefabrikken hadde
spesiell høyere utdanning om matproduksjon og utvikling. Dette var ikke
noe spesielt for verken denne ene virksomheten eller fiskeværene på
Øst-Island. Slik var det rundt om i hele landet. I landbruket var det
annerledes. Island hadde flere landbruksskoler og i hvert fall en
høyskole spesialisert for landbruk.
Nye næringer, en ny vri?
De siste årene har fiskeoppdrett blitt en voksende næring. I Norge har denne næringen ikke bare vokst raskt men også vist seg å være ekstremt lønnsom. I løpet av 35-40 år har lakseoppdrett gått fra ca 5000 tonn årlig til over 1 million tonn. Denne raske veksten har hatt mange utfordringer samtidig som oppdrett står for enorm eksportverdi. Her skal vi ikke diskutere måten næringen arbeider på, det er et eget felt der mange har satt kritiske blikk på, bl.a. tikkende miljøbombe, bruk av kjemikalier, fôr og den fare som oppdrettsfisk utgjør for villfisken i havet.
Oppdrettsnæringen er underlagt konsesjoner. Det koster både å få konsesjon (prisen kan overstige NOK 100 000 pr tonn) og det å kjøpe ekstra produksjonsmengde kan koste mellom 150 000 og 200 000 NOK pr tonn. Det er i realiteten kun få selskaper som driver stort i fiskeoppdrett, rundt 15 selskaper som er registrert på Børsen. Til gjengjeld er noen av disse blant verdens største innen oppdrett og opererer ikke bare i Norge men i flere andre land, også Island.
Fiskeoppdrett på Island, slik den er i dag, er en ung næring. Island har egentlig ikke noen tradisjon i oppdrett. Av og til ble det gjort noen forsøk og i årene før 1990 ble det gjort et ordentlig forsøk, som ikke førte fram. Det er først nå de aller siste årene at oppdrett er i ferd med å bli en stor næring på Island. Dette har ført Island opp på fjerdeplass i Europa når det gjelder volum og det er planer om en stor vekst i næringen de neste årene.
Lakseoppdrett på Island er konsentrert i fjordene på Øst-Island og Vestfjordene.
Mer om strukturendringer og kvotesystem
Som vi har vært inne på tidligere har Island gjennomgått en strukturendring i fiskeriene. Det begynte med etableringen av kvotesystemet i 1984 og endringene i lovverket i 1990, som la til rette for handel med fiskekvoter. Fiskekvotene er i utgangspunktet tildelt rederiene uten vederlag, altså rederiene får kvoten gratis. Tildelingsprinsippet bygget på erfaring, et fartøy fikk tildelt kvote i samsvar med hvor mye det hadde levert. Det ble operert med to systemer (noe forskjellige utformet etter perioder), et med faste kvoter (beregnet som en prosentandel av den totale kvoten) og et uten fast kvote med tillatelser til å fiske etter forskjellige regler, antall dager, i perioder og med ulike redskaper. Det var mulig å flytte seg i mellom systemene, men systemet uten fast kvote var ikke lukrativt for store båter. Mange eiere av småbåter solgte kvoten og startet opp i det andre systemet, uten fast kvote, og hadde etter 3 år skaffet seg nok fangst erfaring til å få tildelt en ny fast kvote. Denne nye kvoten kunne eieren selge. Systemet ble endret for å hindre dette, noe som førte til at mange mindre rederier og småbåtfiskere la opp, etter å ha innkassert relativt gode penger for salg av kvote.
Bilder:
Øverst: Nye moderne og effektive trålere
I midten: Tråleren Birtingur fra Neskaupstadur, en av trålerne som kom rundt 1970
Nederst: Hafliði SI 2, fra Siglufjördur, en av nyskapingstrålerne fra rundt 1950
Endringene i fiskeflåten ble store. Antall trålere er blitt halvert i perioden 1999 til 2019 (91 til 45) og bruttotonnasje har gått betydelig ned (fra 87,5 tusen tonn til 54,1 tusen tonn). Antall motorbåter (andre fiskefartøy enn trålere) har vært mer stabilt (751 i 1999 til 715 i 2019) og bruttotonnasjen har gått noe opp. I denne gruppen av motorbåter er mange store notfiskere, flere av dem større enn de største trålerne. I gruppen åpne fiskebåter, dvs. sjarker har antallet blitt dramatisk redu sert fra 1134 i 1999 til rundt 800 båter i 2019. Mange av disse små båtene er heller ikke helårsfiskere og fisker mest på krok (jukse og line).
Disse endringene i fiskeflåten har påvirket næringsgrunnlaget i mange aktive og levedyktige fiskevær. På flere steder har fiske og foredling helt eller til stor del blitt nedlagt. I perioder er det båter andre steder fra som står for landing av fisk, som ofte blir kjørt vekk til foredling eller sendt direkte på marked. Usikkerhet er det som kjennetegner mange små plasser der fisket har vært grunnsteinen i samfunnet. Resultatet er stagnasjon og avfolking. For å motvirke denne negative utviklingen er det satt i gang en storstilt satsing på lakseoppdrett.
Lakseoppdrett – den nye redningen
Et av de store selskapene som driver lakseoppdrett på Vestfjordene er Arnarlax. På selskapets hjemmeside står:
Arnarlax ble etablert i 2009 av en gruppe mennesker, der de fleste hadde røtter og relasjon til Bíldudalur, som ønsket å bidra til å snu den tilbakegangen som kommunen hadde gjennomgått i mange år. Disse menneskene hadde tillit til det vestfjordske samfunnet og så muligheter i å ta i bruk lune fjorder og rent hav til oppdrett av første klasses laks.
I dag er Arnarlax Islands største fiskeoppdrettsselskap. Selskapet har mer enn 100 medarbeidere i Bíldudalur, Hafnarfjördur, Thorlakshöfn og Bolungarvik.
En god del av de ansatte i selskapet har vokst opp i Vesrtfjordene og som har flyttet tilbake hjem for å delta i oppbyggingen av Arnarlax. Selskapet vektlegger at størsteparten av kjernevirksomheten skal foregå på Vestfjordene og gi støtte til idretten og samfunnsaktiviteter i landsdelen. Samfunnet har stått tett bak selskapet og nå vil selskapet gi en god støtte til samfunnet.
Fra starten av har Arnarlax hatt som mål å være førende selskap i bærekraftig fiskeoppdrett og bidra til næringsutvikling og økonomisk vekst.”
(Oversatt: AE)
I dag er lakseoppdrett på Island en raskt voksende næring. Det er store planer om både økning i antall tonn og steder for oppdrett. I 2008 produserte lakseoppdretten på Island 292 tonn. I 2018 var tallet 13,5 tusen tonn, altså 46 ganger økning på 10 år.
Det hersker en optimisme. De fleste selskapene innen oppdrett har søkt om og mange har fått økte konsesjoner.
Lakseoppdretten på Island er oppdrett i merder ute i fjordene. Selskapene forsøker å skape et bilde av at fjordene er lune og at det ikke er fare for at laksen skades eller rømmer. Det blir også sagt at mange av ulempene ved lakseoppdrett i andre land ikke eksisterer, eller er minimale på Island. Dette gjelder lakselus og sykdommer som må behandles med antibiotika etc.
Naturen har likevel gitt svar på dette. I vinter har Island har hatt mye hardt vær. I vinterstormer og storsjø har laksen tatt skade. Laksen tåler dårlig urolig sjø og stadig gnissing gjør at fisken får sår. Mange hundre tonn er blitt tatt opp og er ubrukelig. Hvor mange hundre tonn som er tatt opp av skadet fisk opplyser selskapet Arnarlax ikke. Det samme skjedde nylig på Færøyene, der selskapet Bakkafrost melder at de har mistet 10 prosent av laksen (anslått til 1 million fisker). Grov sjø har også ført til skade på merdene slik at et stort antall laks har rømt.
Til tross for en meget stor økning i oppdrett er det ikke mange selskaper som står igjen på Island. Selskapene har samlet seg, blitt kjøpt opp og er nå stort sett eid av utenlandske – norske – eiere.
Arnarlax som sier selv at de er størst på Island, og at selskapet bygger på “gruppe mennesker, der de fleste hadde røtter og kontakter til Bíldudalur, eies nå av det norske oppdrettskonsernet Salmar, som eier mer 60 prosent. Islendinger eier rundt 10 prosent resten 40 prosent av andre utenlandske selskaper. Oppdrettsselskapet Arctic Fish eies av Norway Royal Salmon (50 prosent) og Bremesco Holding Ltd (47,5 prosent). Ice Fish Farm (Fiskeldi Austfjarda) eies av NTS Gruppen i Norge og har akkurat fått konsesjon til å tredoble produksjonen. Laxar fiskeldi på Øst-Island eies 53 prosent av det norske Måsøval Fiskeoppdrett.
Det er islandske myndigheter som gir konsesjon til oppdrettsselskapene. I motsetning til Norge koster konsesjoner ingenting på Island. Samme prinsipp gjelder for laks som for annen fisk, kvotene koster ingenting. Å få tillatelse til å produsere 1000 tonn av laks kan koste selskapet som søker ca 25 tusen NOK på Island mens i Norge vil den koste ca 12 mill. NOK. Dette bekreftes også av at de norske eierne av de islandske oppdrettsselskapene fører verdiene av de islandske konsesjonene inn i eget regnskap i Norge i norske priser. Dette øker selskapets verdi betraktelig.
I diskusjonen på Island om lakseoppdrett fortelles det om økende krav i Norge om lukkede anlegg for å hindre rømning og forurensning, samtidig som norske eiere av islandske oppdrettsselskaper satser på den gamle tradisjonelle måten, åpne merder i åpent hav. Vinteren 2019-2020 har vist at åpne merder ikke tåler storsjø og sterke strømmer. Merder blir skadet og fisk rømmer og i tillegg blir fisken skadet av gnissing.
Lakseoppdrett er kommet for å bli på Island. For første gang er det mye kapital i næringen og de store europeiske (mest norske) oppdrettsselskapene sikrer både supply og markedsføring. For islendingene blir spørsmålet – hva står igjen for oss? Hva er forskjellen på Island og koloniene? Det er få som drømmer om at de utenlandske kapitalsterke selskapene er komme til Island fordi islendingene trenger arbeid, fordi man har et ønske om “å bidra til å snu den tilbakegangen som kommunen hadde gjennomgått i mange år,” som det står så fint på hjemmesiden til Arnarlax.
Til slutt
Det startet med den frie retten til å utnytte havets ressurser. I dag er det strengt regulert og langt i fra å være fritt frem. Det er bra for bevaring av ressursene, men de som har hatt hele sitt eksistensgrunnlag basert på kystkultur og utnyttelse av haverts ressurser har måtte gi tapt for sentrale makter. Kystfolket eier ikke lenger kysten og havet.
Albert Einarsson skriver om seg sjøl:
Jeg er vokst opp ved havet nord på Island. Jeg fikk med meg de siste årene i det islandske sildeeventyret på 1960 tallet og jeg har fått erfare å arbeide i fiske på land og om bord på fisketråler. Jeg reiste fra Island for å studere marinbiologi, men av ulike årsaker skiftet jeg over til sosiologi og pedagogikk og har jobbet med skole og utdanning hele mitt yrkesliv. Men fisken i havet har jeg ofte tenkt på – hvem eier torsken, silda, makrellen – hvem tilhører havets ressurser, hvis ikke folket i landene ved havet.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
