Norsk okkupasjon av Irak #2?

11. januar 2020

Den irakiske regjeringen ber den USA-ledede militærkoalisjonen om å forlate landet. Norske soldater må hentes hjem, ellers er vi en okkupasjonsmakt. Det er forresten ikke første gang vi okkuperer Irak.

Lørdag 15. februar 2003 opplevde Norge de største demonstrasjonene noensinne. Folk tok til gatene for å vise sin motstand mot at Norge skulle delta i en angrepskrig mot Irak. I Oslo deltok 60.000 mennesker, i Trondheim 20.000, i Bergen 15.000, og i Stavanger 8.000. I en rekke byer og bygder over hele landet markerte folk sin motstand mot krigsdeltakelse.

Alle løgners mor

10 dager tidligere hadde USAs forsvarsminister Colin Powell listet opp «bevis» i FNs Sikkerhetsråd på at Irak hadde utviklet atomvåpen, gjemt unna kjemiske og biologiske våpen, og samarbeidet med terrororganisasjonen Al Qaida. Lydopptak av telefonsamtaler ble spilt av, og satellittbilder, som angivelig viste hemmelige anlegg, ble vist frem. FNs våpeninspektører hadde blitt rundlurt, hevdet Powell.

USA og Storbritannia krevde flertall for sitt forslag om en krig mot Irak. Et voldsomt diplomatisk press ble satt inn mot bl.a. Norge for å få aksept for krigen, men den store krigsmotstanden i det norske folket fant gjenhør i regjeringen Bondevik. Norge sa nei. 20. mars 2003 gikk USA og Storbritannia, med en «koalisjon av frivillige» stater, til angrep på Irak. De hadde gitt opp å få FNs Sikkerhetsråds mandat i ryggen.

Det ble snart klart at «bevisene» som Colin Powell viste hele verden var verdiløse og falske. USA og Storbritannia hadde allerede bestemt seg for å gå til krig mot Irak og fjerne Saddam Hussein. De var så innstilt på krig at de fabrikkerte «bevis» og ga blaffen i FN. Det tjener Norge til ære at vi sto imot og ikke deltok i en angrepskrig som i ettertid har vist seg å være en katastrofe.

Norge bidro til ulovlig okkupasjon av Irak

Men da antikrigsdemonstrantene hadde gått hjem viste tilhengerne av norsk krigsdeltakelse i Irak handlekraft. Kjell Magne Bondevik ville ikke delta i en krig mot Irak uten et klart FN-mandat. Men linjen slo raskt sprekker. Frykten for at norsk krigsmotstand ville skade forholdet til USA og Storbritannia slo inn.

For Høyres utenriksminister Jan Petersen sto dette hensynet i første rekke. Petersen mente at alle ville være tjent med en rask stabilisering av Irak, uavhengig av hva FN mente. Derfor burde Norge delta med soldater i en «stabiliseringsstyrke». Forsvarsminister Kristin Krohn Devold var enig.
Bare en måned etter de store antikrigsdemonstrasjonene var derfor Krohn Devold i dialog med USA for å finne ut hvordan Norge kunne bidra med styrker i Irak.

Den norske retorikken skiftet. Et FN-mandat var ikke lenger det viktigste. «Hensynet til sikkerhet for de som bor i Irak må komme i første rekke», sa forsvarsministeren til Aftenposten. En norsk «stabiliseringsstyrke» var også noe statsminister Bondevik kunne akseptere, en drøy måned etter at han satte statsministerstillingen inn på å si nei til krigsdeltakelse. 12. mai 2003 meldte derfor regjeringen inn en styrke til koalisjonen, samtidig som de håpet at FN ville legitimere den før soldatene var på plass. Utenriksminister Petersen forsikret om at det ville skje, men i realitet var dette å forskuttere et mandat som aldri kom. Få dager senere reiste Bondevik til Tony Blair i London og til George W. Bush i Washington og informerte om at Norge ville bidra med styrker i Irak.

Kuvendingen ble fremmet med en humanitær retorikk. De pansrede kampingeniørene fra Telemark bataljon ble omdøpt til en «humanitær styrke», som om det retoriske krumspringet hvisket ut det militære oppdraget. Plutselig hørtes det ut som det var hjelpearbeidere Norge skulle bidra med. At vi skulle inngå i, og motta ordre fra, den britiske okkupasjonsstyrken, ble underkommunisert.

Slik ble Norge det eneste landet som ikke deltok i angrepet, men som likevel bidro militært i okkupasjonsfasen. 11. juli 2003 var den norske styrken på plass i Irak.

cof — Fra antikrigsmarkering i Bergen mot norsk deltakelse i krigen i Irak i 2003.

**Irak – «open for business»**

En FN-resolusjon kom 22. mai 2003. Her ble USA og Storbritannia anerkjent som okkupasjonsmakt i Irak. De fikk full kontroll over Iraks olje og andre ressurser, samt ansvaret for sikkerhetssituasjon og gjenoppbyggingen av landet. USAs nye administrator Paul Bremer ble nærmest eneveldig hersker over Irak. Han erklærte raskt landet «open for business».

Bremer oppløste den irakiske hæren, og 300.000 bevæpnede menn ble arbeidsledige over natten. 50.000 statsansatte som hadde vært medlem av Baath-partiet ble sparket og svartelistet. Disse masseoppsigelsene skapte raseri i den irakiske eliten. Norge hadde ingen innflytelse over beslutningene som okkupasjonsmakten tok, det meste ble bestemt av Bremer og Donald Rumsfeld i Washington.

Situasjonen i Irak forverret seg raskt. Opprøret mot den nye okkupasjonsmakten spredte seg og de utenlandske styrkene ble stadig angrepet, også de norske. Irakerne så ingen forskjell på Norges «humanitære soldater» og de britiske militære som nordmennene opererte sammen med i Basra.

En illegitim okkupasjon

Selv om politikerne hevdet at den norske «humanitære soldatene» opererte innenfor folkeretten, mente en rekke eksperter noe annet.

Direktør Stein Tønnesson ved PRIO mente soldatene deltok i en illegitim okkupasjon. Det samme sa jussprofessor Ståle Eskeland ved UIO, som mente at Bondevik hadde brutt Grunnloven ved å avgi soldater til en okkupasjonsmakt. Sverre Lodgaard og Espen Barth Eide fra NUPI var også svært kritiske og sa at bruken av begrepet «humanitære soldater» ble stadig mer problematisk.

Professor i internasjonal politikk Janne Haaland Matlary traff nok blink da hun sa det åpenbare; at det var forholdet til USA, ikke hensynet til sivile irakere, som gjorde at regjeringen satte norske soldaters liv på spill. «Selv om det finnes en legal begrunnelse i et FN-mandat er det legale lite verdt når alle aktører oppfatter de «humanitære soldatene» som en del av okkupasjonshæren», sa hun.

Mens forsvarsminister Kristin Krohn Devold gikk ut i pressen og skrøt av Norges innsats, hadde de i realiteten lite å vise til. Okkupasjonsmakten hadde f.eks. gitt kommersielle amerikanske selskaper kontrakt på minerydding, noe som gjorde de norske minerydderne nærmest uvirksomme. Det viktigste for regjeringen var å vise Bush og Blair at Norge stilte opp med soldater.

De norske styrkene forlot Irak i juli 2004.

«Operation Inherent Resolve» er over

Regjeringen vedtok 26. september 2014 at Norge skulle bidra militært i kampen mot ISIL i Irak. «Operation Inherent Resolve» har vært innenfor folkeretten, siden forespørselen kom fra den irakiske regjeringen. Vi har bidratt i den USA-ledede virksomheten for råd og veiledning av irakiske sikkerhetsstyrker. Det er nå ca. 70 nordmenn Irak.

Men nå er oppdraget over. 5. januar vedtok den irakiske nasjonalforsamlingen å be regjeringen om å avbryte sin forespørsel om hjelp fra den internasjonale koalisjonen. Statsminister Adel Abdul-Mahdi sa at det er behov for umiddelbare tiltak for å få utenlandske styrker raskest mulig ut av landet.

Les: Fra nå er de norske soldatene i Irak ulovlig i landet

Dette har tydeligvis skapt stor forvirring, også i Norge. Men folkeretten er klar: Hvis ikke Norge, USA og de andre utenlandske troppene snarest forlater Irak er vi med på en ulovlig okkupasjon. De norske soldatene må derfor hentes hjem umiddelbart.

Kilder:

Kristoffer Egeberg «Fredsnasjonen Norge», Kagge Forlag 2017, s. 261 – 307, Multi-National Force–Iraq (MNF–I)», itjenestefornorge.no, «Operation Inherent Resolve», itjenestefornorge.no, «Iraks nasjonalforsamling krever at USA trekker sine styrker ut», aftenposten.no 05.01.20

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Alnes.