Hva gjør Israel i Libya?

20. januar 2020

Krigen i Libya byr på en del andre allianser enn dem man er vant med. USA og NATO støtter formelt den FN-godkjente GNA-regjeringa i Tripoli, mens Frankrike, Egypt, Saudi-Arabia, Russland og Israel støtter LNA-regjeringa med hovedsete i Benghazi.

Den militære lederen til LNA, den tidligere (?) CIA-agenten general Khalifa Haftar blir mottatt både i Moskva og i Berlin. I Tysklands hovedstad møtte han både Angela Merkel og Emmanuel Macron.

Vi har tidligere vist hvordan Tyrkia nå øker sin militære støtte til GNA-regjeringa og sender jihadister fra Syria til Tripoli. Men hva er Israels interesse i Libya?

Journalisten Richard Silverstein som skriver kritiske artikler om den israealske staten for aviser som Haaretz og Los Angeles Times, hadde en interessant artikkel om dette i Middle East Eye allerede i 2017. Vi viser til noen utdrag derfra. På det tidspunkte var Israels kontakt med Khalifa Haftar og LNA fortsatt en hemmelighet i Israel, og sensuren slo nes på alle omtaler av det. Vendinga kom omtrent da Silverstein publiserte sin artikkel. Hans kontakter i IDF, Israels militære, sa til ham at «En venn av vår venn, en fiende av vår fiende – er vår venn.» Kildene hans fortalte ham også at Israel hadde bombet mål i den libyske byen Sirte etter oppfordring fra Haftar. På samme tid hadde Haftar vært på møte i Amman i Jordan der han i hemmelighet møtte sikkerhetsfolk fra Israel. Når Silverstein skal forklare Israels interesse for Libya skriver han:

«Israel har mange motiver for å hjelpe den Libyas sterke mann. For det første kan Libyas oljeressurser komme Israel til gode, et ressursfattig land som alltid prøver å diversifisere tilgangen til kritiske energikilder. For det andre har Israel en naturlig tilhørighet til sterke menn i Midtøsten med lite eller ingen religiøse eller ideologiske forpliktelser (Jordans Abdullah, Egypts Mubarak og al-Sisi). Israel ønsker naboer det kan samarbeide med ved å kjøpe dem direkte eller gjennom gjensidige fordeler som militær- og etterretningsdeling. For det tredje gleder Israel seg over den relativt nylige alliansen med sunnimaktmaktene i regionen og forsøker å pøse noen fordel til dem som de nye allierte støtter (som Haftar).»

Dessuten er Israel verdens sjette største våpenhandler, skriver Silverstein, og i Afrika søker landet seg ut klienter som er oppe i borgerkrig eller annen form for militær konflikt og selger våpen til dem som har penger å betale med. Israel sender også militærerådgivere til disse landene og håver inn milliarder i «konsulenthonorarer» for det.

Haftar har i økende grad sikret LNA kontroll over oljefeltene i Libya, så LNA har penger å betale med.

I mai 2018 ble det kjent via en stor lekkasje at Israel og De forente arabiske emiratene sammen og i hemmelighet hadde støttet hæren til Haftar i Libya. Israel har også bistått med å fly inn materiell støtte til Haftars styrker.

Silversteins poeng med Israels Afrika-offensiv er viktig. Netanyahu håper på å skaffe Israel en observatørstatus i Den afrikanske union, og hans diplomatiske kontakt med Ghana har brakt landet et skritt nærmere det målet. Som den ghanesiske parlamentarikeren Ras Mubarak sa, «legges det veldig stor innsats fra Israels side for å framstille landet som et velmenende, gudfryktig land som bryr seg om Afrika, mens vi vet at de ikke er det.»

Israel har investert 7 milliarder dollar i energiprosjekter i Afrika og har bygd politiske og økonomiske relasjoner med en rekke afrikanske land, som for eksempel Sør-Sudan, Nigeria, Kongo og Rwanda.

I en slik strategi, kombinert med ønsket om å styrke Israels hånd i oljesektoren i det indre Middelhavet, er det derfor ikke overraskende at Israel støtter Haftar i Libya.

Så vi kan trygt si, som vi gjorde i en overskrift for en del år tilbake: