Davos – velkommen til «elitenes» parallelle univers

22. januar 2020

Når verdens elite hvert år i januar møtes i det snødekte sveitsiske vintersportsstedet Davos for toppmøtet World Economic Forum, er det trafikkork på rullebanen til den nærliggende flyplassen i Zürich. 1500 private jetfly lander og tar av der i løpet av en uke. USAs president Trump ankommer med to jumbojeter fra USA. Forrige uke landet tre amerikanske ekstra store transportfly i Sveits for å levere all sin last, inkludert 600 ansatte i Secret Service, flere helikoptre og limousinen kalt The Beast. Man formoder at det sentrale temaet på årets World Economic Forum i Davos er bærekraft og klimapolitikk. Greta Thunberg vil også være tilstede på forumet som har de årlige CO2-utslippene til en liten afrikansk stat, og heve pekefingeren. Kameraene er også der, og man vet hvordan man skal selge seg. Men ambisjon og virkelighet fortsetter å avvike stadig mer.

Av Jens Berger (Tyskland)

Når det økonomiske forumet, eller som det kalles i innsider-kretser, WEF, finner sted, blir Davos et samlingspunkt for de såkalte “elitene”. De kjenner hverandre, de treffes; rikinger med sine mange milliarder, bankstere og de inviterte politiske kjendisene utveksler mer eller mindre intelligente taler i paneldiskusjoner på konferansesenteret, og i noen år nå har demonstrativ selvkritikk blitt praktisert i offentligheten. I år er planen å gi begrepet “stakeholder-kapitalisme ”en “ny betydning”. Det ville være veldig prisverdig hvis de virkelig mente alvor med denne selvkritikken, og hvis de billige ordene, som noen spinndoktorer og PR-konsulenter sikkert har tatt fyrstelig betalt for, ble fulgt opp med gjerninger. Dessverre er dette aldri tilfelle i Davos. Det som skjer i salene på kongressenteret er PR – intet mer, intet mindre.

John Fallon, sjef for mediekonsernet Pearson, Larry Fink (i midten, med pondus) fra BlackRock og Mark Hoffman, sjef for mediekonsernet CNBC på WEF i 2014 (Flickr)

De viktige samtalene finner ikke sted på konferanseområdet, men på «skyggekonferanser» bak kulissene, på eksklusive private samlinger, ofte med godt drikke. Deltakerne inkluderer de superrike og folkene med best nettverk i det økonomiske systemet – sjefer for globale forretningsbanker og hedgefondforvaltere på den ene siden og sentralbankfolk på den andre. Det som diskuteres her har betydning for fremtiden vår. Men det er dumt at «skyggekonferansene» – betegnelsen er megetsigende – finner sted utenfor offentlighetens synsfelt. Spiller selvkritikk en rolle også der? Neppe.

Helt i første rekke også i år er den faste gjesten i Davos, Larry Fink, leder av finanskonsernet BlackRock. Det ville være interessant å finne ut hva han snakker om på kvelden med stats- og regjeringssjefer, bedriftsledere og sentralbankfolk, på private tilstelninger på femstjerners hotell i Davos. Vi kommer nok aldri til å finne ut av det. Det finnes ingen demokratisk kontroll, den vanlige borger er bokstavelig talt maktesløs.

BlackRock er en «strategisk partner» og dermed en av de viktigste sponsorene til World Economic Forum. Andre strategiske partnere inkluderer store banker og finanskonsern som AIG, Bank of America, Barclays, Deutsche Bank, Goldman Sachs, JP Morgan Chase og Morgan Stanley. Men selskaper fra den virkelige økonomien er også representert. Disse inkluderer BP, Chevron, Dow Chemicals, Fluor, Lukoil, Nestlé, Siemens, Saudi Aramco og den saudiske kjemiske giganten SABIC; alle er selskaper som man ikke engang med stor fantasi ville assosiere med begrepet ”bærekraft».

Imidlertid ville det være for overfladisk å bare holde olje-, kjemi- og gruveselskapene ansvarlige. Tross alt, med noen få unntak, tilhører de fleste av disse selskapene finanskonsern som BlackRock. Disse finanskonsernene er de virkelige profitørene på et ikke-bærekraftig økonomisk system. BlackRocks sjef Larry Fink ville derfor også være den logiske adressaten for formaningspreknene som Greta igjen vil holde for de samlede elitene i Davos. Fordi BlackRock også er en av de største aksjonærene i konsern som Chevron, Exxon Mobil og Royal Dutch Shell, eller f.eks. det multinasjonale kullselskapet BHP Group. Med unntak av det franske oljeselskapet Total, er BlackRock en av de tre største aksjonærene i alle de større børsnoterte oljeselskapene og har en betydelig eierandel i syv av de ti største kullselskapene. Sammen med konkurrentene Vanguard og State Street kontrollerer BlackRock selskaper som representerer 38% av de globale CO2-utslippene. Mens flere finanskonsern, som Allianz, AXA, DWS og den sveitsiske banken UBS, har sluttet seg til en gruppe investorer som heter Climate Action 100+ og ofte har stemt for klimatiltak i selskapene de er involvert i, gjør de amerikanske finansgigantene akkurat det motsatte. En studie fra Harvard Business School viser en rekke tilfeller der BlackRock& Co. brukte sine stemmer for å forhindre klimavennlige resolusjoner fra andre aksjonærer. Kommer denne beskyttende hjelpen til klimasynderne av at 6 av de 18 BlackRock-lederne tidligere jobbet for selskap i olje- eller gassektoren?

Til tross for alle de flotte talene fra finanskonsern, er profitt alt som teller for dem når det kommer til stykket. Og World Economic Forum vil heller ikke endre det faktum. Når verdenseliten forlater det vinterlige Sveits i sine 1500 private jetfly på torsdag, blir en ting liggende igjen – mye varm luft.

Med velvillig tillatelse fra Nachdenkseiten.

Denne artikkelen av Jens Berger er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.