oss 100 kroner!
Av George Chabert.
Kapitalismens overlevelsesevne er enestående. Det som ikke dreper den, gjør den bare sterkere. Det den antikapitalistiske studentbevegelsen i 1968 i grunnen oppnådde, var å svekke de siste skanser mot kapitalismen. De trodde at de bekjempet den kapitalistiske orden, men snarere det motsatte var tilfelle: «Det er forbudt å forby»; «Nyt uten hindring»; «Alt og med det samme!». Aldri tidligere hadde man så klart uttrykt det voksende forbrukersamfunnets helligste lover! Som Milan Kundera sa det: Studentene var «kapitalens ubevisste samarbeidspartnere».
Dette ønsket om frigjøring fra moralens lenker skulle vise seg
mye bedre i pakt med kapitalismens krav enn med samfunnenes tradisjonelle
normative rammer. I dag har denne utviklingen tatt enda et
skritt: «Selvfølgelig kan en mor være far», forkynner den
franske statsråden for solidaritet og helse. Venstresidens politikere –
som nå har nye sosiale rettigheter som sine fremste kjennetegn – argumenterer
for «fler-foreldreskap» og «trans-foreldreskap», og ubegrenset rett til å velge kjønnstilhørighet. Vi kan vente at folk flest i likestillingens
navn vil kunne få nytte av behandlinger som i dag gjør det mulig å forvandle en
kvinne til far, og en mann til mor. Kvinner kan snart slippe å føde
barn selv – på bekostning av både kropp
og karriere – ved å leie livmoren til en fattig kvinne, og da helst med
statsstøtte.
Forbrukskapitalismen utnytter kravet om frihet til å avskaffe institusjonelle og kulturelle hindringer for utvidelsen av forbrukersamfunnet til stadig nye områder. Alt som av naturen var gratis, stemples med et varemerke og blir til salgsvarer. Vannet tappes i flasker og selges, og luften kjøpes for milliarder i form av CO2-kvoter.
Det studentfesten i 1968 og dagens «transrevolusjon» gjør med de tradisjonelle samfunnene, vil nå en storstilt innvandring til Europa gjøre med nasjonene. Europas nasjoner, som i flere århundrer har definert de menneskelige fellesskapene, hindrer med sine tollavgifter og særegne lover og regler det globale markedet, og må avvikles i en eller annen eurosone. Alt som begrenser veksten, må fjernes, for ingenting skal kunne hindre fri flyt av kapital, varer og mennesker. Migrantene, som de vestlige maktene masseproduserer med sine gjentatte militære intervensjoner, har flere viktige funksjoner. Én ting er at migrantene svekker det regulerte arbeidsmarkedet og gjør det umulig å opprettholde velferdsstatenes kostbare støtteordninger. Men det viktigste er at de gjør landets opprinnelige borgere til migranter i eget land. Som kong Harald sa det: «Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria.» Når alle er nordmenn, er ingen nordmann.
Ingenting kan nå hindre kapitalismens fremmarsj. Samfunnene brytes ned til løse fellesskap av individer. Svekkelse av nasjonalt samhold fører til voldeligere samfunn. I Frankrike lever politiet i konstant frykt for ukentlige bakholdsangrep. Myndighetene er maktesløse, og borgerne flest føler seg utrygge. De velstående beskytter seg i egne bydeler. Politikk blir redusert til kompromisser med minoritetenes innbyrdes motstridende ultimatumer, mens markedskrefter drøfter økonomiens spilleregler.
Europa har overlatt store deler av den produktive økonomien til industriland i Asia. Vekst måles nå med utbygging av infrastrukturer som hus, veier, skoler, sosiale tjenester og handel, altså med alt det som utgjør den passive økonomien. Den eksponentielle demografiske vekst som følger nedlegging av nasjonale grenser og er nedfelt i internasjonale avtaler umuliggjør enhver tanke om mindre vekst eller såkalt «grønn vekst». En talskvinne for den franske regjering sier det rett ut: «Landet vårt vil i årene fremover utvilsomt bli konfrontert med massive bevegelser i befolkningen.» Den påståtte «eldrebølgen» er langt mindre problematisk enn den voksende «innvandringsbølgen». Investeringene i den passive økonomien, finansiert med lån på det internasjonale lånemarkedet, kveler med gjeld maktesløse stater på konkursens rand. De mektige finansaktører kan rå uhindret: Som EU-byråkrat Günther Oettinger sa: «Markedet vil lære italienerne å stemme riktig». Velstanden for et mindretall vil nå nye historiske høyder: alt i 2018 levde det i Frankrike, ifølge det statlige statistikkbyrået Insee, 9,3 millioner under fattigdomsgrensen, mens formuene til de rikeste økte med 60%. Vi kan trygt konkludere med den amerikansk filosof Fredric Jameson: «Det er nå lettere å forestille seg verdens ende enn kapitalismens ende.»
