oss 100 kroner!
Av Eva Thomassen.
Bistandsorganisasjonene rømmer Syria. Avsløringene om Leger uten grenser, Norsk Folkehjelp, CARE og Redd Barna for å nevne noen NGOers egentlige agenda i Syria synliggjøres for hele verden i disse dager. De stikker når behovene for bistand er akutt.
Terrorister her-opposisjon der.
Kl.18:03 16.10.2019 tikket det inn en melding fra Leger uten grenser at de med «tungt hjerte» har tatt den vanskelig avgjørelsen å suspendere aktivitetene og evakuere hjelpearbeiderne ut av Nord-Syria. Altså de rømmer Syria. Men, de forteller oss at de vil fortsette arbeidet nordvest i Syria. De rømmer fra nordøst, men fortsetter å være i nordvest. Fint tenker vi, men hvor ligger nordvest i Syria? Der ligger Idlib! Hva forteller dette oss? Det er jo nøyaktig de samme terroristene som befinner seg nordøst i Syria som i nordvest. Så hva kan grunnen være til at Leger uten grenser synes det er trygt å jobbe med terrorister i Idlib, men ikke nordøst i Syria?
Kan det ha med noe annet enn terrorister å gjøre? La oss se på historikken til Leger uten grenser i den åtte år lange krigen i Syria. De har fartet rundt sammen med terrorister fra sted til sted. Men når den syriske hæren kommer for å befri sivilbefolkningen og frigjøre områdene fra terrorgrupper så stikker ikke bare terroristene, det gjør også Leger uten grenser. Og, det er det de gjør nå også. Men, de har ikke flere områder i Syria å stikke til, derfor må de rømme ut av Syria. De rømmer fordi de ikke har visum og oppholder seg ulovlig i Syria og er redd for hva som vil skje når den syriske hæren tar kontroll over områdene og interneringsleirene hvor Leger uten grenser gir støtte til terrorister. Når Idlib blir befridd stikker de også ut av Syria.
Altså det er helt uproblematisk å oppholde seg sammen med og samarbeide med terrorgrupper, men ikke med den syriske hæren eller syriske myndigheter. RT skriver:
«Et absolutt fascinerende fenomen som fulgte med den tyrkiske invasjonen av Syria, var reaksjonen fra vestlige journalister som en gang heiet på ‘moderate opprørere’ nå ble nødt til å fordømme dem.
I spissen for den tyrkiske invasjonen er den “frie syriske hæren” og andre ”moderate” militanter som de vestlige mediene i mange år har holdt fram som ofre for ”folkemordsmonsteret” Bashar Assad i Damaskus. Nå er imidlertid «opprørerne» skurker og Assad er frelseren – i det minste når det gjelder kurderne har media klaget som allierte «forrådt» av USAs president Donald Trump. For en hodepine! «Når tyrkiske styrker kjemper mot kurderne, kaller media dem folkemordsgærninger og ISIS-hjelpere,» twitret den lærde Max Abrahms. «Når tyrkiske styrker kjemper [Syrias president Bashar], kaller Assad media media opprørere og revolusjonære.»»
Tørris Jæger i Røde Kors sier til VG:
«Generelt er det mange organisasjoner som gir nødhjelp som nå har trukket seg ut. Særlig vannforsyningen er vanskelig. Det er økende usikkerhet blant befolkningen i leiren, siden man kan høre lyden av krig fra regionen.
Røde Kors sine ansatte har alle visum også fra den syriske hovedstaden Damaskus, men det er ikke tilfellet for mange av de andre organisasjonene som har jobbet i leiren. Det er disse som nå trekker seg ut, i frykt for at Assads soldater skal overta leiren.
Våre ofre
Leger Uten grenser er ikke alene om å drive med denne grenseløse kynismen i Syria. 13,5 milliarder kroner har NGOene fått i tilskudd fra UD til «humanitært» arbeid i Syria. Ser man imidlertid på geografien og ordene som brukes av regjeringen, mediene og bistandsorganisasjonene, så tilfaller disse milliardene terrorgrupper og ikke den syriske sivilbefolkningen.
Bistandsorganisasjonene er terroristenes reisende hjelpemannskap. Det er mye hjelp terrorister og familiene deres kan få for 13,5 milliarder norske kroner. Disse såkalte «sykehusene» til Leger uten grenser fungerer som propagandaredskaper, akkurat som White Helmets gjør. «Sykehusene» har ikke levert koordinater til syriske myndigheter. De finnes ikke på kartet. De er derfor bombemål.
Når den syriske hæren inntar disse områdene finner de tonnevis av medisiner og våpen i disse «sykehusene». Kun til bruk for proxyhæren til Solberg kanalisert gjennom blant annet Leger Uten grenser. Hvordan kan jeg hevde det? Ser man på geografien i Syria, norsk utenrikspolitikk i Syria og går i NGOenes fotspor i Syria havner vi rett på sykestua som leger uten grenser har rigget opp for å plastre terrorister. Bruker man hodet så må man jo skjønne at noen har bistått terrorister med hva man måtte ha behov for å kunne krige i over åtte år. Og, når ikke fem øre tilfaller sivilbefolkningen som er de ekte ofrene for denne krigen så må penga har gått til den andre parten i krigen. Til terroristene.
De ikke-eksisterende syriske ofrene
Vi hører rett og slett ikke om ofrene for de norske terroristene. Ville det ikke vært naturlig at vi fikk høre fra Leger uten grenser, Norsk Folkehjelp, Redd barna som har fått 13,5 milliarder kroner til «Syria» at de formidlet noe om ofrenes behov? Deres skader? Død. Ikke et ord eller en bekymring om deres diaré, skader, sykdommer de dør av på grunn av sanksjonene. De er jo ofrene som skulle få de 13,5 milliarder kronene. De var vel ikke tenkt brukt på terrorister? Det er kun i tiggerbrevene fra NGOene vi hører om de syriske ofrene. Hadde bistandsorganisasjonene fortalt oss om de syriske barna som dør fordi kreftmedisiner står på sanksjonslista hadde de gjort jobben sin. Sanksjonene er dødbringende og det er en krigsforbrytelse å ha kjennskap til disse og å ikke gjøre noe med den kunnskapen.
Talerør og advokat
Den grenseløse kynismen vises også så alt for tydelig nå når den ene såkalte bistandsorganisasjonen etter den andre fungerer som talerør for norske ansiktsløse terrorister som sitter i interneringsleire nordøst i Syria. Er det det disse NGOene har fått penger fra UD for å serve? Svaret er ja. I hele denne tårepersen hver eneste dag får vi rapporter fra NGOer om hvordan det står til med mor, barn, helse, klær, mer helse, traumer, mer helse, enda mer helse og bønnerop om at terroristene må få komme hjem. Vi får høre hvordan været er eller om barnet fortsatt har diare. Vi hører imidlertid ikke hvordan livsbetingelsene var før de ble innhentet og havnet i Al-Hol-leiren. Det hadde vi nok gjort om det hadde passet inn i offerrollen.
Men, plutselig ble det slutt på diareen.
Nå var det Assads fengsler som ble tema. Moren til det syke barnet er redd for å komme i Assads fengsler. Redd for å bli utlevert til «Assad-regimet».
Hvorfor det? Hun har jo bare kokt mat. Hun kan jo jobbe i kantina i fengslet? Grunnen er nok en annen. Syriske myndigheter vet nøyaktig hva hun har gjort, hvor hun har vært, om hun har bedrevet terror utover å bare være husmor i IS. Syriske myndigheter sitter på bevis. Ikke bare om egen terror, men også om andres. Hun sa seg jo villig til å la seg avhøre av PST? I Norge kan man lyve. Det kan man ikke i Syria. Hun kan egentlig være glad for at hun er i Syria og ikke i Irak. Der blir IS medlemmer dømt til døden. Barna blir hentet til hjemlandet.
Solbergs problem
Men burde ikke problemene med norske terrorister angå kun Solberg-regimet, norsk etterretning og PST og ikke de norske bistandsorganisasjoner i Syria? Har ikke bistandsorganisasjonene et annet mandat i Syria enn å tale norske terroristers sak? Åpenbart ikke og vi vet hvorfor.
–
Vestlige journalister og presse stikker fra Syria
Her blir utenlandske journalister lovet av den kurdiske militsen SDF fortsatt bistand ut og inn av Syria.
Journalister og fotografer fra MSM har også tatt seg ulovlig inn i Syria ved hjelp fra terrorgrupper. Om SDF i nordøst ikke blir betraktet som en terrorgruppe eller ei, er kun en mening. Internasjonale lover sier noe annet. Vestlig presse har dukket opp alle steder de har fått hjelp av ulike terrorgrupper til å komme seg ut og inn av Syria. Å søke visum er for pingler og for dem som må ha følge rundt i regjeringskontrollerte områder. De føler seg ufrie i Assad-kontrollerte områder. I områder kontrollert av terrorgrupper derimot er arbeidsforholdene og friheten en helt annen. Det er fra disse journalistene «sannheten» om Syria kommer fra.
De rømmer, ikke fordi det er farlig, men fordi den syriske hæren er i ferd med å befri områdene og da risikerer også journalister å bli arrest og tiltalt for ulovlig opphold i Syria og det er straffbart. Også, i Norge. Mediene har valgt side i krigen, løyet til oss i over åtte år og nå har virkeligheten innhentet dem. Nå stikker de og kommer aldri inn i Syria med. Men, ser man reportasjene fra krigen er det terrorister de har laget fancy reportasjer om og det burde strengt tatt ikke være opplysende for det norske folk. Pressen har mye blod på hendene når det gjelder krigen mot Syria, men når man ser på dem sittende sammen i en båt over Eufrat kjørt av en kurdisk terrorist fra SDF ser man nedrigheten i dagslys.
