oss 100 kroner!
Det pågår en intens diskusjon rundt fenomenet og behandlingen av kjønnsdysfori i Sverige. Stadig flere foreldre med barn som tror de er «født i feil kropp» og helsepersonell roper varsku om behandlingstilbudet til barna. Forholdene i Sverige ligner på de i Norge.
Det bør gjøres en uavhengig undersøkelse av denne sannsynligvis den største skandale i det svenske helsevenets historie, skriver lege Sven Román, spesialist i pediatrisk og ungdomspsykiatri, med erfaring innen behandling på både åpen og lukket avdeling:
Kjønnsdysfori har økt eksplosivt de siste årene, spesielt blant unge mennesker. Jeg er forferdet over den drastiske, ugjenkallelige og uvitenskapelige behandlingen. Dette er kanskje vårt lands største helseskandale noensinne.
5. september skrev 17 foreldre til barn med kjønnsdysfori en artikkel (bak betalingsmur) i Dagens Nyheter Debatt om epidemien av kjønnsdysfori blant barn og unge voksne (18 til 25 år). De beskriver en epidemi der sosiale kontakter spiller en stor rolle.
I psykiatri er det vanlig at epidemier sprer seg sosialt. Noen andre eksempler er spiseforstyrrelser og selvskadende atferd.
Den sosiale spredningen har økt og blitt forenklet med internett. Det startet med kontakter via sms. Økningen ble eksponentiell gjennom fremveksten av sosiale medier. Trenden vokste med smarttelefoner.
Da spiseforstyrrelse og selvskadeatferd begynte å øke, prøvde helsepersonell sitt beste når det gjaldt behandling. Jeg vil eksemplifisere hvordan vi tilnærmet oss selvskadeadferd, som kom på begynnelsen av 1990-tallet.
Til å begynne med tvangbehandlet vi disse ungdommene og holdt dem under konstant tilsyn for å redusere selvskadingen. Resultatet ble stikk motsatt.
Ungdommen følte seg overvåket som om de satt i fengsel, angsten økte, selvskadeadferden eskalerte og blodet bokstavelig talt sprutet. Det var mange legginger i belter og tvangsmedisinering.
Men vi lærte. Vi skjønte at det var en stor smittespredning og vi forsøkte å unngå innleggelse i lukket avdeling.
Etter et titalls år har forskning vist lovende resultater gjennom psykoterapi. I dag er det praksis over hele landet å behandle selvskadeadferd med vitenskapelig forankret psykoterapi. Ofte slutter pasienter å skade seg i løpet av tre måneder.
Fra 2014 har henvisninger til de seks kjønnsdysforimottakene for barn hatt en skredslignende økning. I 2013 mottok Stockholm 24 henvisninger, 2016 til 2018 kom det årlig 197 til 239 henvisninger, det vil si en åtte til ti gangers økning på tre år, ifølge en artikkel i Expressen.
Det er en tilsvarende økning på alle mottakene i landet. Med all sannsynlighet har tusenvis av barn og unge voksne fått kjønnskorrigerende behandling de siste fem årene.
I motsetning til epidemien med selvskadende atferd, prøver man seg ikke frem til rett behandling. I stedet introduseres på en bred front drastiske behandlinger med høye doser av kjønnshormoner og kirurgi på bryst og kjønnsorgan. Dette til tross for fraværet av vitenskapelig belegg for disse behandlingene for barn, og antagelig også for unge voksne.
Forskning viser at minst 75 prosent av pasientene med kjønnsdysfori har andre psykiatriske problemer. I gruppen av barn og unge voksne er det vanlig med autisme, spiseforstyrrelser, selvskadende atferd og overgrep. For alle disse tilstandene finnes det evidensbasert behandling. Gitt slik behandling, forsvinner ofte kjønnsdysfori, da denne vanligvis er sekundær til disse andre tilstandene.
Hjernen gjennomgår store endringer i løpet av tenårene. Utviklingen skjer fra bakre til fremre del av hjernen. Den delen av hjernen som modnes sist er pannelappen. Her sitter evnen til helhetlig tenking, innlevelse og dømmekraft. Hjernen er fullt utviklet først ved 25 til 30 års alder.
I og med at kjønnsdysfori ofte er sekundært til psykiatriske forhold som det finnes evidensbasert behandling til, og kjønnskorrigerende terapi for ungdom mangler vitenskapelig støtte, bør all kjønnskorrigerende terapi for pasienter yngre enn 25 år opphøre.
Det må komme en uavhengig utredning av den sannsynligvis største helseskandalen i vårt lands historie..
Innlegget ble først publisert i Dagens Nyheter, publisert her med forfatterens tillatelse.
