oss 100 kroner!
Med det spektakulære angrepet på Abqaiq har Jemens houthier veltet det geopolitiske sjakkbrettet i Sørvest-Asia – og gått så langt som å introdusere en helt ny dimensjon: den absolutte muligheten for å drive å drive Huset Saud fra makten. Dette skriver den reisende korrespondenten Pepe Escobar i Asia Times. Escobar skriver videre:
«Houthis slagkraft – fra dronesvermer til ballistiske missilangrep – har forbedret seg bemerkelsesverdig det siste året eller så. Det er ikke tilfeldig at Emiratene så hvilken vei de geopolitiske og geoøkonomiske vindene blåste: Abu Dhabi trakk seg fra kronprins Mohammad bin Salmans ondskapsfulle krig mot Jemen og er nå engasjert i det den beskriver som en «freds-først» -strategi.
Allerede før Abqaiq hadde houthiene allerede iverksatt ganske mange angrep mot saudiske oljeinstallasjoner samt flyplasser i Dubai og Abu Dhabi. I begynnelsen av juli arrangerte Yemen’s Operations Command Center en utstilling i full regalia i Sana’a med hele spekteret av ballistiske og bevingede raketter og droner.»
– Orientalismen slår til igjen
Når USAs etterretning ikke vil innrømme houthienes slagkraft og evne til å utvikle både våpen og taktikk, viser de igjen den verste formen for orientalisme og overlegenhetskompleks, skriver Escobar, og har et svært godt poeng der. Han kommer også med enda en viktig informasjon når han siterer houthienes væpnede styrker:
«Denne operasjonen er en av de største operasjonene som ble utført av våre styrker i dybden i Saudi Arabia, og kom etter en nøyaktig etterretningsoperasjon og forhåndsovervåking og samarbeid av ærefulle og frie menn i kongeriket.»
Houthiene hevder altså, sannsynligvis med rette, at de har etablert et samarbeid med opprørsvennlige krefter inne i Saudi-Arabia. Det dreier seg sannsynligvis om folk i de sjia-dominerte områdene i øst, der vi fra før av vet at det er sterk misnøye og der Riyadh har brukt svært brutale metoder for å undertrykke opposisjonen. Hvis denne opposisjonen nå opererer sammen med houthiene er situasjonen for kongedømmet enda verre enn det som er antatt.
På denne måten har houthiene veltet sjakkbrettet i regionen og gjort klart for et helt annet spill, skriver Escobar. Han peker også på at verken USA eller Iran ønsker krig seg i mellom, og skulle det komme til krig, har iranerne våpen som kan påføre USAs baser, fly, fartøyer og våpensystemer betydelige tap i hele regionen omkring Iran. Escobar siterer hva folk fra den iranske revolusjongarden sa til ham:
«I tillegg til USAs baser i forskjellige områder som Afghanistan, Irak, Kuwait, Emirater og Qatar, har vi plottet inn alle marinefartøyer opp til en avstand på 2000 kilometer, og vi overvåker dem kontinuerlig. De tror at hvis de går på en avstand på 400 km, er de utenfor vår rekkevidde. Uansett hvor de er, trengs det bare en gnist, så treffer vi deres fartøy, deres flybaser, deres tropper. ”
Escobar avslutter sin analyse slik:
«Dette bringer oss til Den Store Overraskelsen. Den virkelige grunnen til at det ikke ville være noen skip som krysser Hormuzsundet, er at det ikke ville være noen olje igjen i Golfen til å pumpe. Etter å ha blitt bombet ville oljefeltene brenne.
Så vi er tilbake til den realistiske bunnlinjen, som ikke bare er understreket av Moskva og Beijing, men også Paris og Berlin: USAs president Donald Trump har gamblet stort, og han tapte. Nå må han finne en vei ut uten å tape ansikt. Hvis Krigspartiet tillater det.»
