«Humanitær hjelp» som et verktøy for å ødelegge land

13
Paul Cezanne: Stilleben med hodeskalle. (1898)
I sammenheng med mye snakk om «humanitær bistand» er det greit å holde friskt i minne historien om hva som skjedde med land på Balkan, Afrikas horn og Midtøsten etter at «humanitære» operasjoner av synlig ødeleggende karakter ble iverksatt.

Av Eder Peña (perspektiv fra Venezuela).

Representantenes Hus i USAs kongress godkjente en «lov om humanitær bistand» for noen dager siden. I teorien venter dette juridiske instrumentet fortsatt på Senatets godkjenning, og ønsker å gi humanitær hjelp til den venezuelanske befolkningen parallelt som den forsterker den økonomiske blokaden mot landet ved å hindre import av mat og medisiner. Kjenner vi konsekvensene av «humanitær hjelp» for de landene som har fått den, og hvor lønnsom er den for de som sender den? La oss se på tre tragiske tilfeller.


Denne artikkelen av Eder Peña er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


Det tidligere Jugoslavia, eller hvordan USA fikk et hangarskip på landjorden

Etter tiår med arbeid for demontering fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, og stadige politiske strategier fra Tyskland og USA, klarte de til slutt å demontere Den føderale republikken Jugoslavia (tidligere Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia), den siste rest av sosialismen i Europa , og rekolonisere Balkan.

Geopolitiske og økonomiske bevegelser separerte Kroatia og Slovenia og skapte en kjedereaksjon, der Bosnia opplevde en konflikt med flere enn to sider: serbere mot kroater, kroater mot muslimer, serbere mot muslimer, serbere og kroater allierte mot muslimer, de i sin tur alliert med serbere mot kroatene, muslimer og kroater mot serbere.

FNs «humanitære» sanksjoner mot Jugoslavia i 1992 isolerte landet økonomisk. Akkurat samtidig godkjente president Bill Clinton en plan for «humanitær bistand», angivelig for å sikre drift av sykehus og befolkningens grunnleggende tjenester. I den tiden planen var i operasjon, falt inntekten per innbygger til 700 dollar per år, arbeidsledigheten steg til 60%, serbiske sivile hadde en økning på 37% i dødsfall fra smittsomme sykdommer og kaloriinntaket falt 28%. Den mest fantastiske tingen var at inflasjonen, som et resultat av disse sanksjonene, nådde 363 kvadrillion prosent. Det kom ingen sanksjoner mot Tudjmans Kroatia, som «rensket» nesten 200.000 etniske serbere med voldtekter, henrettelser og bomber i samme periode, med støtte fra private militære selskaper som bestod av amerikanske militære veteraner.

Oppløsningen av Jugoslavia forårsaket en ensidig uavhengighetserklæring fra Republikken Kosovo, av opprørere finansiert av Vesten. For å motstå kosovoalbanernes hensikter om uavhengighet, tydde myndighetene i Beograd (Serbia) til makt, og Kosovos autonome status siden 1974 innenfor Den føderale republikken Jugoslavia ble opphevet. Siden 1996 eskalerte Kosovos frigjøringshær (KLA) kampen og intensiverte militære operasjoner (alt fra mord, kidnapping, menneskehandel, organhandel og heroin), og provoserte en serbisk reaksjon.

Etter en voldsom mediekampanje som anklaget Jugoslavia for overdreven og ukritisk bruk av makt, som forårsaket store tap og et stort antall flyktninger, vedtok Sikkerhetsrådet den 23. september 1998 resolusjon 1199, som uttalte at en forverring av situasjonen i Kosovo utgjorde en trussel mot fred og sikkerhet i regionen. NATO presenterte den 13. oktober 1998 et ultimatum til Jugoslavia om at de skulle oppfylle kravene.

I mars 1999 begynte NATO sitt 78 dager lange luftangrep mot Den føderale republikken Jugoslavia,uten godkjennelse fra Sikkerhetsrådet, der mer enn tusen krigsfly utførte mer enn 2000 luftangrep i nesten 40.000 tokt, der de kastet 20.000 bomber på det tidligere Jugoslavia, drepte tusenvis av sivile, kvinner og menn, og mer enn tusen jugoslaviske soldater og politimenn. De brukte også våpen som anses som kriminelle ifølge folkeretten, som utarmet uran og klasebomber. De bombet bare statseide fabrikker og næringsvirksomhet, akkurat som de bombet statlige boliger, vannforsyning, jernbane, broer, sykehus og skoler, som har resultert i en «privatisering ved bombing».

Washington intensjon var å forsøke å skape en «Israel» på Balkan, en vasallstat som er avhengig av dem for alt og kan brukes som et «hangarskip» i en slik viktig strategisk region. De bygget militærbasen Camp Bondsteel i Kosovo (den største i Europa) som kan stasjonere opp til 7 tusen soldater. Den er utstyrt for å overvåke hele Balkan-området og selv Svartehavet og Tyrkia. Dette var det strategiske målet bak sanksjonene og den «humanitære hjelpen» fremmet av USA.

Irak: Fra våpnene som ikke eksisterte til borgerkrig

I november 2001, etter angrepet på World Trade Center i New York, definerte USAs president George W. Bush Irak som et strategisk mål i «krigen mot terrorisme». Hans administrasjon hadde allerede laget en angrepsplan mot nasjonen, og hans utenriksminister Colin Powell koordinerte den militære invasjonen, ikke uten å olje et medie-maskineri som beredte grunnen for å starte kaoset.

Bush Jr. begrunnede invasjonen med argumentet om at den tiden irakiske lederen Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, selv om etterretningtjenester som CIA og MI6 visste at det ikke var tilfelle. En irakisk avhopper erklærte at han hadde jobbet med tilsyn over bakteriologiske våpen: ni år senere innrømmet han sin løgn til BBC og rettferdiggjorde det med hans ønske om at Irak skulle bli kvitt Hussein-regimet.

Faktisk var den amerikanske invasjonen av Irak en militær intervensjon for å få kontroll over den arabiske nasjonens oljeressurser og utvide sin geostrategiske posisjon i Midtøsten. Deres «krig mot terrorisme» resulterte i en borgerkrig.

Invasjonen markerte begynnelsen på turbulensen i Midtøsten, fra jakten på og tilfangetagningen av Saddam Hussein i desember 2003 og hans henrettelse den 30. desember 2006. Antallet angrep i landet økte syv ganger bare de tre første årene, der al-Qaida er gruppen som tok ansvar for de blodigste. Dette beredte grunnen for fremveksten av terroristgrupper som IS, som også utvidet sine operasjoner til Syria.

Nesten 2,7 millioner irakere har blitt tvunget fra sine hjem av kaoset og volden, halvparten til utenfor Irak, mens den andre halvparten flyktet fra sine hjem, men forble i landet.

En studie hevder at krigen og okkupasjonen direkte og indirekte krevde livet til rundt en halv million irakere fra 2003 til 2011, og at volden nådde en topp i 2006 og 2007. Mer enn 60% av de ekstra dødsfallene, menn, kvinner og barn, rapportert mellom 2003 og 2011 var det direkte resultatet av skyting, bombing, luftangrep eller andre former for vold. Resten var på grunn av sammenbruddet i helsesystemet og infrastrukturen som sørget for drikkevann, mat, transport, avfallshåndtering og energi.

Siden 1990-tallet har rasjoner av mel, ris, olje og sukker blitt distribuert innenfor rammen av et offentlig rasjoneringssystem, som en måte å hjelpe de fattigste familiene til å overleve krigen. I sin tur rapporterte USAID at mellom 2014 og 2017 var finansieringen av «humanitær hjelp» for Irak 1,7 milliarder dollar. En overskuddsforretning.

Libya, der kaos er NATOs varemerke

En «humanitær krise» ble erklært i Libya i februar 2011, etter at angivelige demonstranter hadde begynt en voldsom eskalering, lik gruppene i de venezuelanske gatekampene, bare at i Libya brukte de i tillegg konvensjonelle våpen.

Tre dager etter «opprøret», siterte den britiske avisen The Guardian et intervju i Al Jazeera med den «politiske aktivisten» Amer Saad, som sa: «Demonstrantene i al-Bayda har greid å ta kontroll over det militære flybasen i byen og har henrettet 50 afrikanske leiesoldater og to libyske konspiratører [regimetilhengere]. Selv i dag i Derna, ble flere konspiratører henrettet, de ble låst inn i celler i en politistasjon fordi de ytte motstand, og noen døde brennende inne i bygningen.»

Frivillige organisasjoner som International Federation for Human Rights (FIDH) og Libyan League for Human Rights (LLDH) hevdet at Gaddafi drepte sitt eget folk, ba om en suspensjon av Libya fra FNs Menneskerettighetsråd og oppfordret FNs sikkerhetsråd til å «vurdere situasjonen og vurdere å henvise den til Den internasjonale straffedomstolen.» Ifølge de to NGO-ene, «har undertrykkelse drept minst 300-400 personer siden 15. februar» og «det libyske regimet bruker åpenbart leiesoldater fra Tsjad, Niger og Zimbabwe».

I samarbeid med National Endowment for Democracy (NED), gjentok enn 70 NGO-er kravet om å suspendere Libya fra Menneskerettighetsrådet og oppfordret også Sikkerhetsrådet til å bruke prinsippet om «ansvar for å beskytte» ( R2P), angivelig til det libyske folks eget beste.

Uten at Gaddafi-regjeringen fikk lov å tilbakevise beskyldningene, og uten bevis eller krav om at de måtte bli framlagt, fulgte Menneskerettighetsrådet og deretter Sikkerhetsrådet anbefalingen og vedtok resolusjonene 1970 og 1973, som godkjente en flyforbudssone for libysk militær luftfart. Og selv om artikkel 2 i resolusjon 1973 understreket behovet for å bruke diplomati for å finne en fredelig løsning, lot ikke bombingen vente på seg.

Etter slaget om Sirte, der Gaddafi ble drept, var journalister og NGO-er vitne plyndring av hus, utbredt tortur og henrettelser av tidligere tjenestemenn, soldater og sivile, i et antall som oversteg 500.

Mellom 2012 og 2015 falt Libyas BNP fra 82 til 29 milliarder dollar. I 2008, tre år før NATO-angrepet, nådde det 87 milliarder dollar. Offentlig gjeld økte fra 3,7% i 2013 til 100% i 2017. Siden NATO sa Libya var «frigjort» etter drapet på Gaddafi i oktober 2011, er landet kastet ut i kaos. Det er i dag et bol for islamistiske brigader, inkludert IS. Rivaliserende regjeringer og stammer kjemper om makten. Migranter på vei til Europa blir solgt på åpne slavemarkeder.

NATOs våpen rettet mot Libya havnet i hendene på terrorister knyttet til al-Qaida. En libysk opprørsjef innrømmet mars 2011 at hans kjempere hadde forbindelser med Al Qaida, og at Det hvite hus var vel klar over (selv om de var «bekymret») over at Qatar sendte våpen til jihadistene i Libya siden begynnelsen av krigen.

En FN-rapport ba om 165,6 millioner dollar til humanitære prosjekter, men bare 48.3 millioner (eller 28%) av prosjektene er finansiert. EU-kommisjonen rapporterer at de har bevilget totalt 29.76 million euro i «humanitær hjelp» for å imøtekomme de mest presserende behovene til internt fordrevne, tilbakevendte flyktninger og andre sårbare grupper i konfliktområdene.

Den humanitære trusselen mot Venezuela

Nå som utenrikskomiteen i Representantenes hus bedt utenriksministeren og USAID om å «utvikle en strategi for å gi humanitær hjelp til befolkningen i Venezuela,» er [..] den amerikanske strategien klar: ta ledelsen og gjøre hva de kan for oppløsningen av den venezuelanske staten.

Fraser, som de som kom fra komiteens leder Ed Royce, som erklærte at «det internasjonale samfunnet, regionale ledere (…) må gå sammen om forlange at Maduro tar på alvor behovet for å løse dette alvorlige politiske og humanitære krisen» var vanlig å høre i alle tilfellene vi presenterer her. De har allerede gjort et forsøk på det samme i De forente nasjoner.

Dette er skjulte trusler mot stabiliteten i landet og regionen, der det finnes nok av medskyldige til å utføre dem. Prosjektet foreslår å innføre en FN-resolusjon som krever at den venezuelanske regjeringen må akseptere «humanitær bistand», et trekk likt det som ble brukt i Irak, Libya og det tidligere Jugoslavia.


Creative Commons/ Mision Verdad

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. runeulv says:

    Forfatteren glemte borgerkrigene USA og NATO har laget i Syria, Jemen, Somalia, Sudan og Afghanistan.

  2. AnneBrit says:

    Så er det godt du minner oss om det.

  3. Anki says:

    What was needed for America to dominate much of humanity and the world’s resources, it said, was “some catastrophic and catalysing event - like a new Pearl Harbor”. Jf. Rebuilding Americas Defences. Også sånn “flaks” som de hadde, som “fikk” det rett i fanget. Det var bare å gasse på… Og hele (nesten) den vestlige pjuskefiddinggjengen trur fortsatt på Ali Baba og de førti røverne. Gjesp.

  4. runeulv says:

    Og dette har vært kjent så lenge, så når journalistene hopper over krigen mot Terror, og selger oss isolerte ad hoc forklaringer for hver eneste “regimeendring”, så er det et bevis på at vestlige journalister lyver så det renner av dem, når de snakker om at de er den frie pressen og samfunnets vaktbikkje.

    Den kalde krigen var ikke så mye den frie verden mot den ufrie, som et halvtotalitært system som selv stod for undertrykkingen, og vårt vestlige halvtotalitære, hvor den politiske undertrykkingen var/er outsourcet til private aktører og de hemmelige tjenester. (Ofte dog finansiert av staten, slik som den norske “frie” pressen)

  5. Er Norge allerede ødelagt?
    For min del tror jeg dessverre det!

  6. tjatta says:

    Denne fyren holdt på og start tredje verdenskrig egenhendig. Hadde det ikke vært for en britisk offiser som nektet å følge ordre hadde russiske FN styrker kræsjet i et helikopter som var kommandert plassert på rullebanen i Pristina

  7. Dias says:

    Men at Idi Amin hadde sine eks koners hoder i kjøleskapet er det ingen som tviler på…
    Gadaffi delte ut Viagra til sine voldtektsklare soldater.
    Sadam sine soldater kastet spedbarn ut av kuvøsene så de skulle fryse ihjel.

    Det verste er ikke at media raporterer disse saken, men at molboene jeg deler nasjonalitet med tror på dem.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

5 flere kommentarer

Deltakere