oss 100 kroner!
Av Ragna Heffermehl.
Allerede som ung har jeg vært fascinert av sammenhengen mellom biologi og elektrisitet: hvordan hjernen kommuniserer med uhyre svake, elektriske signaler, hvordan sensorer i celler styres av spenning, ja, hvordan selve atomet styres av et elektromagnetisk felt. Så på den måten har jeg lenge sett på den trådløse teknologien med en viss bekymring. Hvor bekymret jeg var, var proporsjonal med min kunnskap om forskningen på området: ganske liten.
Da skolen til barnet mitt plutselig bestemte seg for å gå over til nettbrett uten lagringsplass, slik at alle enhetene ville gå kontinuerlig på trådløst internett, undret jeg meg litt. Var det bare meg som hadde hørt uttrykket: «Verdens Største Biologiske Eksperiment»? Jeg satte meg da ned for å skrive et brev til rektor, og prøvde samtidig å finne ut om det fantes noe forskning som støttet mine bekymringer.
Det var som å åpne Pandoras eske: sjokkerende statistikker og forskningsfunn trillet ut i en jevn strøm, fortere enn jeg klarte å ta dem inn over meg. På ett tidspunkt hørte jeg en svensk forsker si at det ikke var usannsynlig at vi ville bli barnløse innen 5 generasjoner var omme, hvis vi ikke slutter med trådløs teknologi og går over til kablede nettverk. Fra da av har jeg lurt på hvordan jeg kan få folk til å bry seg om dette, bry seg nok til å finne ut om det er grunn til å ta det alvorlig. For hvis det er det, kan vi jo bare kable nettverket. Og selv om jeg ikke lever om 5 generasjoner, synes jeg jo det er litt hyggelig å forestille meg tipp-tipp-tipp oldebarna våre som lykkelige mennesker som kanskje har klart å skape et samfunn fullt av samhold, frihet, mat og fred for alle. Slik jeg selv drømte om å skape som barn, før en følelse av resignasjon la seg over hjertet mitt – raskt dekket over av personlige ambisjoner, av typen «jeg kan ikke forandre verden, så jeg kan like godt tjene litt penger.»
Det har vi tenkt lenge nok allerede. Alle har stort sett hatt nok med seg og sitt, og sett med resignasjon på at fattige barn sulter, mens vi selv bader i forbruksvarer. Jeg også. Vi tror vi ikke kan forandre verden, men kanskje vi rett og slett må?
Stor motstand mot 5G – verden over
5G har vakt stor motstand i alle vestlige land, på tross av manglende dekning i tradisjonelle medier. Plutselig er det faktisk vi, i de mest ressursrike landene, som blir verst berørt av industriherrenes maktmisbruk. I Danmark pågår nå en innsamling for å føre 5G for retten, etter at en juridisk utredning konkluderer med at 5G-utrullingen bryter med menneskerettighetene.
På den internasjonale 5G-summiten som nylig er avholdt, kom et foredrag som forklarte omtrent hvor stramt vi nå har tauet spent rundt halsen. Professor Emeritus Martin Pall hadde tatt for seg flere 100 fagfellevurderte, publiserte studier, og forklarte de 5 alvorligste skadevirkningene til EMF (Stråling fra Elektromagnetiske Felt). De var 1) Tidlig Alzheimers. 2) Autisme/Adhd. 3) Nedsatt Reproduksjonsevne 4) DNA-skader og 5) Nevropsykatriske sykdommer, med symptomer som tretthet, angst, depresjon, søvnløshet, konsentrasjons –og hukommelsesproblemer. Han forklarte vitenskapelig hvordan EMF påviselig kunne framprovosere disse fem, og hvor dyster statistikk vi også ser, i alle teknologiske land, når det gjelder økningen av tilfeller.
Når vi ser på Autisme, for eksempel, så har antall tilfeller økt fra 1 av 10 000 i 1990 til 1 av 150 i 2010 (Statistikk fra England) – og i dag er 1 av 59 i USA diagnostisert som autist. Selv dersom kriteriene for å bli diagnostisert som autist, kan ha endret seg over tid, er økningen stor. Martin Pall mener denne statistikken gjenspeiler hvor langt vi har kommet i ødeleggelsen av det menneskelige genmaterialet, i tillegg til at vi altså risikerer å få flere og flere barn som er autister.
Når det gjelder Nevropsykiatriske sykdommer, så hang dette sammen med, om jeg forsto ham rett, en endring i hjernens struktur, som blant annet besto i færre synapser ved endepunktet til hver nervecelle. Synapser er det som gjør det mulig å frakte kjemiske og elektriske signaler fra en nervecelle til den neste, altså helt nødvendig for all mental, og nesten all motorisk, aktivitet.
I et forsøk ble mus bestrålt. Etter en stund ble det observert nedgang i antall synapser. Hos de musene som ble tatt bort fra strålingen, grodde synapsene ut igjen, og de ble kvikkere i toppen etter et par måneder. Men de musene som ble værende igjen, hadde ifølge Martin Pall «en oppsiktsvekkende endring i hjernens struktur». En av musene hadde en hjernecelle uten en eneste synapse, mot normalt 1000 – hva skal til for å forårsake noe sånt? Svaret er stråling fra mobilmaster og wifi, tilsvarende det mange til daglig omgir seg med.
Overført på mennesker betyr det, ifølge Martin Pall, at vi kan risikere – dersom vi fortsetter med den allestedsnærværende, trådløse eksponeringen – at vi om 4-6 år kan oppleve en kollektiv hjernekollaps. Dersom 5G blir igangsatt, med opptil 100 ganger høyere frekvenser og master så tett som hver 100. meter, kan det være snakk om 4-6 måneder – men akkurat det er nok vanskelig å si, siden det finnes så lite forskning på disse frekvensene.
Snakker om dårlige nyheter. Vi i familien satte oss ned og brukte resten av kvelden på å synge, spille gitar, og være nær hverandre. Prøve å hedre livet, og det gode som er, som en slags bønn når vi ikke ser hva annet vi kan gjøre. Og ja, vi skrudde av Wifi.
Martin Pall avsluttet med å si at vi er nødt til å stoppe 5G, og fase ut 4G og Wifi til fordel for kablede løsninger. Hvis ikke, er det rett og slett over med oss. «Vi trenger å gjøre noe på linje med det vi gjorde i andre verdenskrig», sa han.
Så hva gjorde vi i andre verdenskrig?
Først, hvem var «vi» – jeg var der jo ikke selv på den tiden? Med «vi» mener jeg alle som på den tiden gjenkjente ren ondskap, i form av Nazismen og Hitler, som akkurat det det var – og klarte å samle seg på tross av alle andre konflikter oss imellom. Og det gjorde de under verdenskrigen.
Sri Aurobindo, en berømt guru som man normalt ikke skulle forvente engasjerer seg i politikk, ba India om å stille seg på de alliertes side – selv om det falt litt tungt å skulle hjelpe sine tidligere koloniherrer, engelskmennene. Alt de kunne avse i ashramet hans (spirituelt bofellesskap), gikk til pengestøtte til allierte tropper. Og, ja, en spirituell mester kastet seg inn i en krig hvor mange ble drept. Når det står mellom Nazismen, eller en kamp på liv og død – da må man gjøre det man må.
I dag er «vi» alle som forstår at nå må vi sette liv og helse foran teknologi. De fleste ville vel vært enige i det, hvis de bare hadde hatt den fjerneste anelse om skadepotensialet til strålingen. Det er der denne krigen skiller seg mest fra tidligere kriger: nesten ingen forstår at mikrobølget stråling er å betrakte som et våpen, som kan bruke mange år på å gjøre jobben. De færreste vet at effektene er velkjent i studier fra militæret.
Dersom man ser på strålingen som våpen, er det ikke tvil om at det er i feil hender. At industrien ikke har gjennomført en eneste helsetest på effekten av 5G, sier sitt om industriherrenes omtanke og respekt for menneskeliv. Opplysninger om hvordan de har manipulert forskningsdata på mobilstråling i alle år, og aktivt har forhindret at uavhengig forskning skal bli kjent, stiller dem i et desto mer usympatisk lys. Og at de med 5G, Kunstig Intelligens, og Tingenes Internett kommer til å få stadig mer tilgang på store mengder personlige opplysninger om oss alle, burde bekymre oss desto mer.
Som i andre verdenskrig, opplever varslerne en ansvarsfraskrivelse i alle ledd. Alle fortsetter bare ufortrødent å gjøre jobben sin, og vil helst ikke høre om hvilken helserisiko barna utsettes for i skolen, eller hvorfor man kanskje dessverre må si nei til 5G. Det er forståelig at budskapet er upopulært, nå som alle land og firmaer kappes om å være først ute med 5G, selvkjørende biler, og smarte hus – ingen liker å være festbrems heller, og for noen innebærer jo dette at de må velge mellom å gå fra jobben sin, eller å medvirke til å gjøre det slutt på alt vi er glad i.
Som den gangen kom det varselrop ingen hørte. Da de allierte ble bedt av spionene sine om å gripe inn i Auschwitz, og beskrev de mest groteske menneskelige lidelser, var det ingen som klarte å tro at noe kunne være så helvetes grusomt.
Så kanskje vi bør undersøke om anslagene til Martin Pall kan ha noen som helst sjanse for å slå til. I så fall ville vi vel ønsket at vi gjorde noe med det, og det så fort som mulig. Til forskjell fra 2. verdenskrig trenger vi jo ikke å bombe noen – vi trenger bare å kable nettverket.
Ragna Heffermehl
Saksbehandler
Norges Miljøvernforbund
