oss 100 kroner!
De siste store demonstrasjonene i Hong Kong har pågått siden juni 2019 med forløpere i mars og april. Hundretusener av mennesker har deltatt i protestene og formelt har de rettet seg mot en lov som åpner for å utlevere kriminelle til fastlands-Kina og Taiwan. Når vi skriver «formelt» er det fordi protestene har fortsatt etter at loven ble lagt på is.
Alle ser at dette er noe mye mer enn en protest mot et lovforslag. Fra mange av demonstrantenes side er det en politisk protest rettet mot Folkerepublikken Kina, og for deres bakmenn er det en fargerevolusjon som er en del av hybridkrigen mot Kina.
I demonstrasjonene har man sett både britiske og amerikanske flagg og mange av plakatene har åpenbart vært beregnet på et engelsktalende publikum.
Dette betyr ikke at det ikke finnes reelle sosiale årsaker til at denne massebevegelsen har oppstått. Mange har pekt på boligproblemet i Hong Kong som svært kritisk. Men det er neppe tvil om at bevegelsen i hovedsak er politisk og at den er rettet mot Kina.
Hong Kong er en etterlevning etter det britiske imperiet. Den spesielle statusen til området er en etterlevning av det britiske imperiet. Byen ble en kronkoloni for britene etter den første opiumskrigen i 1842. I 1898 sikret britene seg en leieavtale på 99 år som også omfattet området som ble kalt New Territories. I 1984 undertegnet Margaret Thatcher og Kinas statsminister Zhao Ziyang en felleserklæring som gikk ut på at området skulle overføres til Kina fra 1997, men med et arrangement som kalles «ett land – to systemer». Det vil si at det ble slått fast at Hong Kong tilhører Kina, men at den kapitalistiske økonomien i den tidligere kolonien skulle fortsette i 50 år, altså til 2047.
Ut fra prinsippene for avkolonisering kunne Folkerepublikken Kina med full rett tatt kontroll over Hong Kong i 1949 eller på et hvilket som helst seinere tidspunkt. Men Kina har sett seg tjent med denne kapitalistiske enklaven som en frihavn mot verden og etter 1984 som et verktøy for å utvikle både den tidligere landsbyen Shenzhen og det større området ved Perleelva til en økonomisk dynamo for hele Kina.
Byen har vært et springbrett for Kinas økonomi, som vi skrev her. Men den har ikke lenger den samme økonomiske betydningen. Industri- og handelsområdet i baklandet helt opp til provinshovedstaden Guangzhou er blitt viktigere og for ikke å snakke om at Shanghai har inntatt den desiderte førsteplassen når det gjelder åpning mot verden.
Forsøk på fargerevolusjon
I 2014 var det fargerevolusjonen som ble kalt «paraplyrevolusjonen» som var metoden. Den var finansiert av CIAs front National Endowment of Democracy (NED), og USAs tjenestemenn var svært aktive føringsoffiserer for denne «revolusjonen». På nettsidene til NED går det også fram hvem de åpent har gitt penger til. Tony Cartalucci skriver på New Eastern Outlook at opposisjonen i Hong Kong lenge har vært sponset av USA. Nylig viste også Chen Weihua, som er områdesjef i China Daily til et møte mellom USA-diplomaten Julie Eadeh og protestlederne i Hong Kong. Og han sa med rette at det ville blitt ståhei dersom en kinesisk diplomat i USA hadde hatt møte med Occupy Wall Street eller Black Lives Matter.
Beijing har vist en overraskende tilbakeholdenhet overfor protestene. Det kommer av at regjeringa i Folkerepublikken ønsker å opprettholde prinsippet om «ett land – to systemer», også for å signalisere overfor Taiwan at man er i stand til å gjøre det. Hvis man sammenlikner med den ekstreme politivolden som Macron i 39 uker har brukt mot de gule vestene blir politiinnsatsen i Hong Kong for ganske beskjeden å regne.
Men det kan naturligvis komme til et punkt der Beijing finner ut at dette ikke kan fortsette lenger og sette inn militærpoliti eller folkehæren for å gjenopprette ro. Og antakelig spekulerer bakmennene til fargerevolusjonen i dette. De vet at de ikke kan lykkes i å bryte Hong Kong vekk fra Kina, men de vil gjerne at det skal koste Kina politisk og økonomisk å gripe inn.
Hybridkrig
Dette er hybridkrig og da er folket brikker som kan brukes på sjakkbrettet så lenge det er fordelaktig samtidig som man bruker sanksjoner, handelskrig og militær opptrapping. Er det noe disse strategene ville elske så er det noe som kan kalles et «nytt Tienanmen». Det er ikke hongkongernes velbefinnende disse folkene er opptatt av. Beijing er nok svært klar over det og vil gå langt for å unngå å gripe for hardt inn. I Chatham House i London, som er en typisk levning etter Imperiet, er man overrasket over hvor tolerant og avventende regjeringa i Beijing har vært til nå.
Journalisten Pepe Escobar, som skriver for blant annet Asia Times, mener at Hong Kong nå er blitt så økonomisk lite viktig for Kina at Beijing vil la den tidligere kronkoloniene steke i sitt eget fett.
Den offisielle kinesiske avisa Global Times definerer det som pågår som en fargerevolusjon, men sier at det også er en merkelig fargerevolusjon, siden ingen kan innbille seg at det vil være mulig å rive Hong Kong løs fra Kina. Dermed er det en fargerevolusjon som først og fremst tar sikte på å skape kaos og å skade både Hong Kong og Kina.
Global Times skriver også at Kinas regjering aldri vil la den ekstreme opposisjonen og Vesten få dra Hong Kong inn i anti-Kina leiren eller synke ned i permanent kaos. Det finnes altså ei rød linje og Beijing sier klart at de ikke vil la noen krysse den linja.
