oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Jeg har alltid trodd at de fleste nordmenn egentlig hører hjemme på den politiske venstresida – ikke fordi vi er så glade i PARTIENE på venstresida, men fordi de fleste av oss reagerer på de enorme sosiale og økonomiske forskjellene som har fått utvikle seg. Det burde åpenbart være mulig å rette på mye av dette, uten å måtte ty til drastiske, «revolusjonære» tiltak. I bunn og grunn er vi vel «sosialdemokrater» alle sammen (nesten).
Personlig kunne jeg ha tenkt meg at Rødt og SV hadde samarbeidet bedre (valgsamarbeid eller sammenslåing av partiene), men i praksis kan det se håpløst ut fordi partiene – særlig SV – er nesten uten politisk ryggrad. En av de som har engasjert seg i dette spørsmålet, er lederen i Manifest tenketank, Magnus Engen Marsdal, bl.a. i to lengre innslag i Klassekampen. Dessverre ser det ikke særlig lovende ut.
Marsdal snubler allerede i starten. Han ønsker å begrense den «lærer- og sosionomdominerte sosialismen» med et vesentlig større innslag av medlemmer og velgere fra det han kaller «arbeiderklassen», og da blir naturligvis arbeidsmarkedet og innvandringspolitikken viktige spørsmål. Men der har Marsdal ingen svar. Han skriver bare at man ikke bør «tekkes konservative velgere i arbeiderklassen ved å svikte våre egne prinsipper i verdipolitikken. En konkurranse i å levere mest mulig blåbrune svar, vil i lengden gi seier for blåbrune krefter». Altså en klassisk «venstreorientert» misforståelse av hvordan en fornuftig arbeidsmarkedspolitikk burde utformes.
Og dermed blir Marsdals nye parti like sosionompreget som SV har vært i mange år. SV er ikke et parti for «folk flest» (og kan vel aldri bli det), men kanskje for velgere med helt andre interesser enn de økonomiske, dvs. et parti med en merkelig arbeidsmarkeds-, innvandrings- og integreringspolitikk, og en politikk for alle de små gruppene som på et eller annet vis har følt seg diskriminert og plassert i et eller annet skap: Samer, homofile, transseksuelle, muslimer, ugifte mødre – uten at partiet får så mange stemmer fra disse gruppene. Også den politiske retorikken blir preget av dette perspektivet – ingen steder brukes begreper som «rasisme», «fremmedfiendtlighet», «menneskeretter», «religionsfrihet» osv. mer enn i SV – til ingen nytte.
Når det gjelder konkret politikk, har Marsdal tre forslag til «kampsaker»: 1. Utfasing av kommersielt eierskap til barnehager, skole og eldreomsorg, 2. Bemanningsbransjen (og sosial dumping) må reguleres vekk – begge deler greit nok for meg, men så kommer det punktet Marsdal oppfatter som det viktigste: 3. Klima- og industripolitikken der han skriver: «Hvorfor skal ikke den søkkrike norske oljestaten gå i spissen for gedigne klimainvesteringer globalt som, samtidig, sikrer grønn industriutvikling og sysselsetting nasjonalt»? Ingen konkretisering her – heller ikke i en artikkel samme sted ei uke seinere.
Dette er ikke bare uklart, men selvfølgelig syltynt. Og grunnen er selvfølgelig SVs håpløse standpunkter i energi- og klimapolitikken. SVs ledelse er i prinsippet for flere utenlandskabler, SVs ledelse er tilhenger av en omfattende utbygging av vindkraft i Norge og SV programfestet i sin tid innføringen av «smarte» strømmålere. Det fundamentale problemet med SV er at de sentrale personene i partiet tror fullt og fast på at utenlandskabler, vindturbiner og nye strømmålere i Norge kan forhindre at kloden brenner opp i løpet av 2000-tallet. SV har gjort ALT galt i energipolitikken.
Rødt er ikke fullt så naive, men det er dessverre nok av energi-/klimamyter som har overlevd også der. Skulle det ha noen hensikt med et samarbeide mellom Rødt og SV burde man først tenke gjennom hvilken norsk energipolitikk som ville tjene interessene til norsk industri og den norske befolkning.
Les flere artikler av Odd Handegård her, ikke minst om energipolitikk.
