Endeløs tur til helvete: Hvert år fengsler Israel hundrevis av palestinske gutter. Her er deres vitnesbyrd

De blir anholdt i nattens mulm og mørke, får bind over øynene, legges i håndjern, blir utskjelt og manipulert til å tilstå forbrytelser de ikke har begått. Hvert år arresterer Israel nesten 1000 palestinske unge, noen av dem ennå ikke fylt 13 år.

Denne uken avviste Høyesterett i Israel å behandle en sak der en menneskerettighetsorganisasjon krevde at palestinske barn i israelske fengsler skal få ringe foreldrene sine mens de sitter inne. Mindreårige palestinske fanger er klassifisert som «sikkerhetsfanger» og nektes retten til å snakke med eller se sine familier, noen ganger i flere måneder.

Den israelske avisen Haaretz publiserte tidligere i år en artikkel av Netta Ahituv hvis sobre beskrivelse av de grove overgrepene som begås mot palestinske mindreårige gutter tydeliggjør den ubegripelige rutinemessigheten i dem. Spørsmålet presser seg på : «Hvor mange palestinske guttebarn skal knekkes før okkupantene sier seg fornøyd?»

Det var en dyster, kjølig ettermiddag, typisk for slutten av februar i landsbyen Beit Ummar på Vestbredden, mellom Betlehem og Hebron. Været avskrekket ikke barna fra Abu-Ayyash-familien fra å leke og more seg utendørs. En av dem, ikledd Spiderman-kostyme, ga seg hen til rollen og hoppet handlet delen ved å hoppe sprettent fra sted til sted. Plutselig la de merke til en gruppe israelske soldater som slepte seg langs jordstien over veien. Straks snudde uttrykket deres seg fra glede til frykt, og de fortet seg inn i huset. Det er ikke første gang de reagerte sånn, sier faren deres. Faktisk har dette blitt et mønster helt siden 10 år gamle Omar ble arrestert av tropper i desember.

Tiåringen er en av mange hundre palestinske barn som Israel arresterer hvert år: Estimatene varierer mellom 800 og 1000. Noen er under 15 år; noen er ikke en gang tenåringer. En kartlegging av områdene der disse fengslingene finner sted, viser et visst mønster: Jo nærmere en palestinsk landsby ligger en (jødisk) bosetning, desto mer sannsynlig er det at de mindreårige som bor der, vil finne seg i israelsk forvaring. For eksempel, i byen Azzun, vest for Karnei Shomronbosetningen, er det knapt et husstand som ikke har opplevd en arrestasjon. Innbyggerne sier at de siste fem årene har mer enn 150 elever fra byens eneste videregående skole blitt arrestert.

Det er til enhver tid rundt 270 palestinske tenåringer i israelske fengsler. Den mest utbredte grunnen til arrestasjonen deres – kaste steiner – forteller ikke hele historien. Samtaler med mange av ungdommene, samt med advokater og menneskerettighetsaktivister, inkludert dem fra menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselems, avslører et visst mønster, selv om de fortsatt har mange ubesvarte spørsmål For eksempel, hvorfor krever okkupasjonen at arrestasjoner må være voldelige og hvorfor er det nødvendig å true unge mennesker.

En rekke israelere, opprørt over av arrestasjonenene av palestinske barn, har bestemt seg for å mobilisere og bekjempe fenomenet. Innenfor rammen av en organisasjon kalt Parents Against Child Detention (Foreldre mot barnearrestasjoner), er ca. 100 medlemmer aktive i sosiale nettverk og holder offentlige arrangementer «for å øke bevisstheten om omfanget av fenomenet og brudd på rettighetene til palestinske mindreårige og for å skape en pressgruppe som vil jobbe for at dette skal opphøre”. Målgruppen er andre foreldre, som de håper vil reagere med empati til historiene til disse barna.

Generelt synes det ikke å være mangel på kritikk av fenomenet. I tillegg til B’Tselem, som overvåker dette regelmessig, har det også vært protester fra utlandet. I 2013 anklaget UNICEF, FNs byrå for barn, «den dårlige behandlingen av barn som kommer i kontakt med det militære interneringssystemet, som synes å være utbredt, systematisk og institusjonalisert.» En rapport fra året før fra britiske loveksperter konkluderte med at forholdene de palestinske barna blir utsatt for er tortur, og for bare fem måneder siden påklaget Europarådets parlamentariske forsamling Israels politikk om å arrestere mindreårige barn og erklærte: «Det må bli slutt på alle former for fysiske eller psykologiske overgrep mot barn under arrestasjon, i transitt- og venteperioder, og under avhør. «

Arrestasjonen

Omtrent halvparten av arrestasjonene av palestinske ungdommer blir gjort i hjemmet deres. Ifølge vitnesbyrdene er det vanligste at israelske soldater stormer inn i huset midt på natten, griper den etterlyste ungdommen og fører ham bort (svært få jenter blir arrestert), etterlater familien med et dokument som forteller hvor han blir ført og hva tiltalen lyder på. Det trykte dokumentet er på arabisk og hebraisk, men styrmannens øverstbefalende fyller bare ut detaljene på hebraisk og gir det til foreldre som kanskje ikke kan lese det og dermed ikke vet hvorfor deres sønn ble tatt.

Advokat Farah Bayadsi spør hvorfor det er nødvendig å arrestere barn på denne måten, fremfor å innkalle dem for å stille spørsmål på en ordnet måte. (Data viser at kun 12 prosent av ungdommene blir innkalt til avhør)

«Jeg vet av erfaring at når noen blir bedt om å komme inn for å stille spørsmål, så møter han opp,» forklarer Bayadsi. Hun er advokat og arbeider med Defense for Children International, en global NGO* som tar for seg internering av mindreårige og fremming av deres rettigheter.

«Svaret vi vanligvis får», sier hun,» er at: ‘Det blir gjort på denne måten av sikkerhetshensyn‘ Det betyr at det er en villet metode som ikke er ment å møte den mindreårige ungdommen på halvveien, men å påføre ham livslangt traume.»

Faktisk, som IDF*-enhetens talsmann svarte Haaretz: «Flertallet av arrestasjonene, både av voksne og mindreårige, utføres om natten av operative årsaker og på grunn av ønsket om å bevare orden ryddig struktur og utføre spesifikke punktaksjoner overalt der det er mulig. «

Om lag 40 prosent av de mindreårige blir arrestert i det offentlige rom – vanligvis for saker som å kaste steiner mot soldater. Det var tilfellet med Adham Ahsoun fra Azzun. Da var han 15 år gammel og på vei hjem fra en lokal matbutikk. Ikke langt unna hadde en gruppe barn begynt å kaste stein mot soldater, før de løp avgårde. Ahsoun, som ikke flyktet, ble arrestert og tatt med til et militært kjøretøy; Inne i bilen slo en soldat ham. Noen barn som så hva som skjedde, sprang hjem til ham for å fortelle det til moren hans. Hun grep sønnens fødselsattest, fortet seg til inngangen til byen for å bevise for soldatene at han bare var et barn. Men det var for sent; Kjøretøyet hadde allerede reist til en militærbase i nærheten, der han sitte i  vente på å bli avhørt.

Ifølge loven skal soldater la barn ha hendene foran kroppen når de blir påsatt håndjern, men i mange tilfeller blir dette gjort med hendene bak på ryggen. Noen ganger er hendene for små til håndjernene, fortalte en soldat fra Nahal-infanteribriggen til NGOen Breaking the Silence. Ved en anledning, arresterte hans enhet en gutt «på ca 11», men håndjernene var for store til å holde fast de små hendene hans.

Neste trinn er reisen: Ungdommene blir tatt til en militærbase eller en politistasjon i en av de nærliggende “settler”-områdene, øynene deres  dekket for med bind.

«Når øynene dine er dekket til, tar fantasien deg til de mest skremmende steder,» sier en advokat som representerer unge palestinere. Mange av de arresterte forstår ikke hebraisk, slik at når de er dyttet inn i militækjøretøyet, blir de helt avskåret fra det som skjer rundt dem.

I de fleste tilfeller vil den bundne, blindede ungdommen bli flyttet fra sted til sted før han faktisk blir avhørt. Noen ganger blir han satt utendørs, under åpen himmel over en tid. I tillegg til ubehag og forvirring, representerer den hyppige flyttingen et annet problem: Underveis har mange voldshandlinger funnet sted, hvor soldater slår fangene, uten at dette dokumenteres.

Når de så ankommer militærbasen eller politistasjonen, blir den mindreårige,  fortsatt påsatt håndjern og med bind for øynen, satt på en stol eller på gulvet i noen timer, vanligvis uten å bli gitt noe å spise. Den «uendelige tur til helvete» beskriver Bayadsi denne prosessen som. «Minnet av hendelsen, legger hun til, «er der fortsatt årevis etter at gutten har blitt sluppet fri igjen. Det har implementert i ham en pågående følelse av mangel på sikkerhet, som vil bli i ham resten av livet. «

Vitnesbyrd avgitt til Breaking the Silence av en stabssergeant i IDF om en hendelse på Vestbredden illustrerer situasjonen fra den andre siden: «Det var den første natten av Hanukkah. To barn kastet steiner på Highway 60, på veien. Så vi grep dem og tok dem til basen. Øynene deres var tildekket med flannelette, og de var påsatt håndjern av plastmansjetter foran på kroppen. De så unge ut, mellom 12 og 16 år gamle. «

Da soldatene samlet seg for å tenne det første stearinlyset i Hanukkah-feiringen, ble fangene igjen utenfor. «Vi roper og lager støy og bruker trommer, det er en slags kompanigreie,» minnes soldaten og påpekte at han antok at barna ikke skjønte hebraisk, selv om de kanskje forstod de forbannelsene de hørte. «La oss si sharmuta [slut] og andre ord de kanskje kjenner fra arabisk. Hvordan kunne de vite at vi ikke snakket om dem? De trodde antagelig at vi skulle lage mat av dem hvert øyeblikk. «

Avhør

Marerittet kan ha ulik varighet, forklarer de tidligere fangene. Tre til åtte timer etter arrestasjonen, da ungdommen er trøtt og sulten – og noen ganger i smerte etter å bli slått, redd av truslene og uvitende om hvorfor han er der – blir han tatt  inn til avhør. Dette kan være første gang bindet for øynene blir fjernet og håndjernene tatt av. Prosessen starter vanligvis med et generelt spørsmål, for eksempel, «Hvorfor kaster du stein på soldater?» Resten er mer intens – et flom av spørsmål og trusler, som tar sikte på å få tenåringen til å signere en tilståelse. I noen tilfeller blir han lovet at hvis han signerer, får han noe å spise.

Ifølge vitneutsagnene blir truslene rettet direkte mot gutten («Du skal tilbringe hele livet i fengsel«), eller hos familien («Jeg tar med deg moren din og dreper henne foran deg«). , eller mot familiens levebrød («Hvis du ikke tilstår, tar vi faren din sin  tillatelse til å jobbe i Israel – på grunn av deg vil han være uten jobb og hele familien vil sulte«).

«Systemet viser at hensikten her er mer å demonstrere kontroll enn å engasjere seg i håndhevelse,» forklarer Bayadsi. «Hvis gutten tilstår, får han et rulleblad; Hvis han ikke tilstår, kommer han likevel inn i straffesirkelen og blir alvorlig ydmyket. «

Fengslingen

Uansett om den unge fangen har signert en tilståelse  eller ikke, er neste stopp fengsel. Enten Megiddo, i Nedre Galilea eller Ofer, nord for Jerusalem. Khaled Mahmoud Selvi var 15 da han ble tatt i fengsel i oktober 2017, og ble beodret om å kle av seg for å kropvisiteres (som i 55 prosent av tilfellene). Midt på vinteren måtte han, sammen med en annen gutt, stå naken i 10 minutter.
Månedene i fengsel, i vente på rettssak, og senere, dersom de blir dømt, blir tilbtakt i ungdomsfløyen til sikkerhetsfengslene. «De snakker ikke med familien sin på flere måneder og får bare lov til å få besøk én gang i måneden, og da gjennom en glassrute,» forteller Bayadsi.

Langt færre palestinske jenter blir arrestert enn gutter. Men det er ikke noe anlegg spesielt for dem, så de holdes i Sharon fengsel for kvinner, sammen med voksne.

Rettssaken

Rettssalen er vanligvis stedet der foreldrene for første gang får se igjen barnet sitt, noen ganger flere uker etter arrestasjonen. Tårer er den vanligste reaksjonen på synet av den unge fangen, som vil være ikledd en fengselsuniform og håndjern, og med en sky av usikkerhet over det hele. Sikkerhetsvaktene i israelske fengsler tillater ikke at foreldrene henvender seg til ungdommen, og de må sitte på publikumsradene. Forsvarer blir betalt enten av familien eller av de palestinske selvstyremyndighetene.

På en nylig vareteksthøring for flere fanger, smilte en gutt kontinuerlig ved synet av moren, mens en annen senket blikket, kanskje for å skjule tårer. En annen fanget hvisket til sin bestemor, som hadde kommet for å besøke ham: «Ikke bekymre deg, fortell alle, jeg har det bra.» Neste gutt forble stille og så på at hans mor formet ord til ham, «Omari, jeg elsker deg.»

Mens barna og deres familie prøver å utveksle noen ord og blikk, går saken videre. Som i et parallelt univers.

Avtalen

Det store flertallet av saker mot ungdommer ender i forlik – safka på arabisk, et ord palestinske barn kjenner godt. Selv om det ikke finnes noe bevis for å implisere gutten i steinkasting, er en anke ofte det foretrukne alternativet. Hvis fanget ikke er enig i det, kan rettssaken vare lenge, og han vil bli holdt i forvaring til sakens slutt.

Domfellelse avhenger nesten fullstendig av bevis fra en tilståelse, sier advokat Gerard Horton fra den britisk-palestinske militærdomstolen Watch, hvis formål, ifølge nettsiden deres, innebærer «overvåking av behandling av barn i israelsk militært fangenskap.» Ifølge Horton, som er basert i Jerusalem, vil mindreårige være mer tilbøyelige til å tilstå hvis de ikke kjenner til rettighetene sine, er skremt og ikke får støtte eller slipper presset  før de tilstår. Noen ganger vil en fange som ikke tilstår, bli fortalt at han kan forvente seg en hel serie av rettssaker. På ett tidspunkt vil selv den tøffeste ungdommen fortvile, forklarer advokaten.

IDF-enhetens talsmanns uttalelse: «Mindreårige har rett til å bli representert av en advokat, som alle andre tiltalte, og de har rett til å utføre sitt forsvar på den måten de selv velger. Noen ganger velger de å innrømme skyld innenfor rammen av et forlik, men hvis de erklærer seg uskyldige, gjennomføres en prosedyre som omfatter høring av bevis, akkurat som i forhandlinger [sivile domstoler i] Israel, som vil føre til en  juridisk avgjørelse på grunnlag av bevisene som er fremlagt for retten. rettsforhandlingene settes opp innen kort tid og gjennomføres effektivt og med rettighetene til den anklagede opprettholdt. «

*IDF –  Israel Defense Forces 
*NGO – Non Governmental Organisation, engelsk betegnelse på ikke-statlig organisasjon