oss 100 kroner!
Mange forestiller seg at de kapitalistiske selskapene er frittstående enheter som konkurrerer med hverandre på et marked. Dette samsvarte med virkeligheten for om lag 150 år siden.
Denne artikkelen er den første i en serie på seks artikler om imperialismen av i dag. Den ble publisert første gang sommeren 2019, men vi har fått svært mange nye lesere siden den gang som vil ha nytte og glede av artiklene. Dessuten har utviklinga det siste halvannet året vist hvor viktig det er å forstå maktstrukturene i dagens verden. Dermed vil antakelig også et gjensyn være nyttig for dem som har lest artiklene før.
Allerede omkring år 1900 hadde det vokst fram monopolkapitalistiske grupper som kontrollerte tusenvis av selskaper og som i realiteten hadde delt verden mellom seg. I dag er maktkonsentrasjonen kommet mye lengre. Faktum er at de er de samme selskapene som eier og kontrollerer disse sektorene:
- Bankene og finansinstitusjonene
- Storindustrien, deriblant våpenindustrien og Big Pharma
- Merkevareselskapene
- Mediene
- IT-selskapene
Dette er ikke noen hypotese eller noen dristig antakelse. Det er fakta som lett lar seg dokumentere ved bruk av utelukkende åpne kilder. Og ikke bare er det så få som tre grupper som er største eiere i alle disse strategiske sektorene – de har også store eierinteresser i hverandre.
Imperialismens gjennombrudd
Rundt 1900 hadde frikonkurransen blitt avløst av et system med karteller og truster der selskaper slo seg sammen om å kontrollere hele bransjer både vertikalt («fra gruve til butikk») og horisontalt (de dominerende selskapene i en sektor). Dette ble påvist av forfattere som J. A. Hobson i boka Imperialism (1902), Rudolf Hilferding (1910) ‘Finance Capital. A Study of the Latest Phase of Capitalist Development’ Ed. Tom Bottomore Routledge & Kegan Paul, London, 1981 og ikke minst Vladimir Lenin i den epokegjørende boka «Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium» (pdf).
To verdenskriger og noen store finanskriser seinere har kapitalismen blitt mye mer konsentrert og mye mer sammenfiltret enn den var for 120 år siden. Dette er i samsvar med den forståelsen av kapitalismens vesen som alt Karl Marx la for dagen. Han skjønte at den logiske konsekvensen av konkurransen måtte bli monopol. Og vi har fått monopol på anabole steroider. La oss se på fakta.
Konsentrasjonen av bankvesenet
På 1990-tallet hadde USA 35 storbanker. Gjennom IT-krisa i 2001 og ikke minst finanskrisa i 2008 ble antallet redusert til 4.
Av de femten største bankene i USA var det bare fem som overlevde som sjølstendige enheter i 2008 (Citigroup, Bank of America, JP Morgan Chase, Wells Fargo og PNC Financial). Av de ti finansbankene var det bare to som overlevde som sjølstendige enheter (Goldman Sachs og Morgan Stanley), og begge stod under regjeringas beskyttelse.
De største Wall Street-bankene fikk hemmelige lån fra det amerikanske Federal Reserve på 1200 milliarder dollar meldte Bloomberg.
Den største låntakeren i denne hemmelige operasjonen var Morgan Stanley, som fikk så mye som 107,3 milliarder. Citigroup fikk 99,5 milliarder og Bank of America 91,4 millarder.
Finansbankene skapte krisa i den formen den fikk, og var sjøl de største profitørene på krisa.
Krisa førte også til en enorm konsentrasjon av finanskapitalen i noen få mega-banker. Denne plansjen fra The Federal Reserve viser hvordan 35 banker er blitt til fire siden nittitallet:
De fire gjenværende storbankene er Citigroup, JPMorgan Chase, Bank of America og Wells Fargo. I tillegg kommer finansinstitusjonene Berkeley Hathaway, Goldman Sachs og Morgan Stanley. Disse selskapene kontrollerer amerikansk og store deler av internasjonal finansverden. Makta over dem ligger i hendene på noen få mennesker. Og de bruker denne makta for å bli enda rikere.
Enda mer interessant blir det når man begynner å se på eierskapet til disse supermaktene av noen finansinstitusjoner. Vi har brukt børsinformasjon om eierskap i amerikanske børsnoterte selskaper. På grunnlag av det som kommer fram der ser vi at disse bankene dels eier hverandre og dels har noen interessante fellesnevnere. Som man vil se er det fire selskaper som utmerker seg:
Fire selskaper finnes som storaksjonærer i alle disse selskapene. Det er State Street Group, Vanguard Group, FMR (Fidelity Management and Research) og BlackRock. Aksjepostene deres kan synes små (typisk 1-4%, av og til litt mer), men når de er blant de største er dette likevel en betydelig maktposisjon, og særlig når den styrkes av krysseierskap. Dessuten eier også disse hverandre. Vanguard, FMR og BlackRock er store aksjonærer i State Street.
Før monopolkapitalismens gjennombrudd var bankene institusjoner som tjente industrikapitalen. Men for om lag 120 år siden ble maktforholdet snudd. Finanskapitalen tok kontrollen.
I dag er det fortsatt slik, men finanskapitalen er sjøl blitt så konsentrert at den framstår som et kartell eller en megakorporasjon.
