Hans Husum om krigsmaskinen

5
Hans Husum med bok om krigens gru. Foto: Terje Alnes.
Terje Alnes

Av Terje Alnes.

Krigskirurgen Hans Husum viser oss krigenes grusomhet og ønsker å avsløre kreftene som står bak. Skjult for offentligheten jobber krigsmaskinen kontinuerlig.

På tampen av fjoråret kom boken «Skjult – ny krigsmaskin», den norske oversettelsen av Hans Husums bok «Stealth. The New War Machine», som ble utgitt i 2016. Boken er i stor grad bygd på videomateriale som ble brukt i dokumentarfilmen «Til siste skanse» (engelsk tittel «Nowhere to Hide»), som gjennom 5 år følger den irakiske sykepleieren Nori Sharif i det farlige området som går under navnet «Dødens triangel». Filmen ligger fritt tilgjengelig i NRK-arkivet.

Hans Husum har arbeidet i 40 år som krigskirurg og er en internasjonal kapasitet på fagfeltet. Han har doktorgrad i krigsskader og har skrevet fagbøker om emnet som er oversatt til 12 språk. «Skjult – ny krigsmaskin», er basert på førstehånds erfaringer fra krigsmarkene i bl.a. Afghanistan, Irak og i Gaza.

Etter fire tiår har Husum konkludert med at «kirurgien, å bøte sprengte kropper, har blitt meningsløs. Skadene er for stygge, og køene er for lange. De i den andre enden er så sterke.» En grusom og deprimerende konklusjon.

«For brutal» for de store forlagene

Husum forteller meg at han var i kontakt med mange forlag for å få boken utgitt. Han tok runden til de store, engelske venstreforlagene, men forgjeves. Tilbakemeldingen var at boken var «for brutal». De så kanskje ikke et kommersielt potensiale? Til slutt ga The Other Press i Malaysia ut boken, et forlag som publiserer hovedsakelig muslimsk litteratur. De norske forlagene var heller ikke begeistret. Endelig var det Forlaget Rødt! som sa ja.

Forside.qxp_Layout 1

«Skjult – ny krigsmaskin» er en meget forseggjort bok. Ja, som bok (produkt) er den lekker, layouten er luftig, teksten er som regel plassert i korte kapitler eller avsnitt på en side, på den motsatte er det gjerne et bilde eller kryssreferanser til andre steder i teksten.

Det er lett å skjønne at boken er resultat av tiår med observasjoner, refleksjoner og personlige notater gjort i felten. Teksten er skåret til beinet (kirurgisk presisjon), alt overflødig er borte, det som gjenstår er en skildring av konsentrert ondskap. Til tross for at bokens tekstmasse ikke er voldsomt omfangsrik rommer den et vell av innsikt og (vil jeg tro) ny kunnskap om krigens grusomhet.

Tittelen hinter om at målsettingen er å avdekke noe som ikke ligger åpent i dagen, lett tilgjengelig for alle. Husum ser bak krigen, han leter etter kreftene som styrer det hele. «Studiet av den nye krigsmaskina er som å avdekke en mosaikk med uendelig mange «tesserae» – fargerike glassbiter …»

Krigens gru i bokbadet

Husum forteller at han er vokst opp i en familie der internasjonal solidaritet sto sentralt. Bakgrunnen var Algeriekrigen, og selvsagt Vietnamkrigen. Å støtte «the underdogs» ble naturlig. På 1970-tallet reiste han til Palestina for å jobbe som kirurg. Husum var til stede under massakrene i Sabra og Shatila i 1982, der han så sine egne pasienter bli henrettet i sykesengene.

Krig er mye, mye verre enn vi kan forestille oss, sier Husum. Samtidig er Norge blant de ti største våpenprodusenter i verden. Statseide NAMMO produserer f.eks. den mest etterspurte kulen. Den trenger gjennom stålplater på helikoptre og biler, når den treffer mennesker eksploderer den og river kroppen i filler. Vi deltar i flere og flere «utenlandsoperasjoner». Vi er i Mali! Der beskytter vi kanadisk koboltindustri, og franskkontrollerte urangruver.

Husum og Odland
I forkant av konferansen om Global Helse i Bergen 2. og 3. april ble det arrangert et bokbad med Hans Husum (til venstre), ledet av professor ved NTNU Jon Øyvind Odland.

I boken skildrer Husum skadene som ulovlige våpen som uranvåpen forårsaker. I krigsområder utsettes befolkningen for «en kjemisk cocktail». Han har sett virkningene som dette har på arvematerialet, en «krigsarv» som vil hjemsøke folk i generasjoner. Husum kaller det «kjemisk krigføring mot barn».

Total krig

90 % av ofrene i dagens kriger i sivile. Krigene ødelegger hele samfunnet, i Afghanistan, Irak, Somalia, Libya raseres selve samfunnsstrukturene. I den «gode, gammeldagse» krigen var det klare fronter, det betydde samtidig at store områder var trygge. I den moderne krigen finnes det ingen sikre soner.

I boken skildrer Husum hvordan dronekrigen terroriserer sivilbefolkningen, hvor upresis og tilfeldig dronene dreper. Han går bak det hele; ser på hvordan dronekrigsprogrammet utvikles. Husum viser hvordan «big data» og masseovervåking brukes for å sile ut, eller identifisere potensielle terrorister. På forhånd er det laget indikatorer på hva som kjennetegner en terrorist, f.eks. at vedkommende går fast i moskeen. Ved å sette sammen ulike indikatorer mener amerikanerne å kunne plukke ut fiender. Deretter sitter det mennesker i et kontrollrom og styrer drapsdronene som avfyres på den andre siden av jorda. Det er så til de grader en uproporsjonal krigføring, høyteknologi brukt mot forsvarsløse. Slik drepes en mengde pakistanere, afghanere og somaliere.

Det er beregnet en «overkill-rate» på 80 %. Andre pågripes og føres til hemmelige fengsler, for så aldri å dukke opp igjen. Hensikten, sier Husum, er egentlig ikke å ta terrorister, men å skremme og å disiplinere.

Hva kan vi gjøre?

Samtalen i bokbadet gjorde selvsagt inntrykk på de fremmøtte.

«Hva kan vi gjøre?», ble det spurt. Hans Husum selv hadde ingen svar.

«Du har skrevet en bok, det er også å gjøre noe», ble det replisert fra publikum.

Hva annet kan vi gjøre enn å snakke, skrive, protestere, aksjonere … alt annet enn å akseptere og å forholde oss tause.


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Alnes.

Andre artikler av samme forfatter på steigan.no se her.


Vil du være med på å utvikle den kritiske og uavhengige journalistikken? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Olav says:

    Hadde politiske aktivister vært like aggressive her som når det gjelder påstått “rasisme” hos innvandringsmostandere, så ville det neppe vært mulig for våpenprodusenter/eksportører i Norge og deres politiske støttespillere å slippe unna på den måten de har gjort. Men problemet er selvsagt også at både fagforeninger og partier som Ap og Høyre har hatt interesse av “antirasismen” og andre “kulturradikale” saker og derfor heller aldri ville akseptere tilsvarende utfrysing, hets og forfølgelse hverken når det gjelder våpeneksport eller såkalte “humanitære intervensjoner” som i Libya, Afghanistan, Serbia. Under denne unnfallenheten ligger selvsagt også at hverken LO eller andre fagforeninger noensinne har vært særlig opptatt av hva det egentlig er man er med på å produsere. En jeg kjenner, en billedkunstner, fortalte meg en gang om innstillingen han traff på som aktivt Ap-medlem på 70-tallet. Da handlet det om å få LOs støtte til garantiinntekt for meriterte kunstnere. En som jobbet hos Tidemands tobakksfabrikk var kritisk til at kunstnere skulle garanteres inntekt uten at folk kunne vite hva en fikk for det. Da billedkunstneren begynte å spørre hva folk egentlig fikk igjen fra Tidemands tobakksfabrikk ble stemningen trykket og han fikk en forsiktig dytt fra sidemannen og noen ord om at dette var et vanskelig, betent tema eller noe slikt. Men det er selvsagt et generelt poeng: Det produseres “søppel” med snarere negativt bidrag til både samfunnsøkonomi, folkehelse og folks selvfølelse på en lang rekke områder. Hele systemet hviler mer eller mindre på meningsløst eller direkte destruktivt forbruk, søppel både billedlig og bokstavelig. Og våpenproduksjon, og spesielt for eksport, er vel kanskje det verste av alt. Men det er grunninnstilingen, ukritisk aksept for å delta i destruktiv produksjon som er det store problemet. Og på den andre siden desto mer fristende å henge seg opp i antirasisme, homofiles mulighet til å “gifte seg”, “fri abort” o.l. Alt samtidig som man selv i bunn og grunn deltar i krigsmaskineriet og forholder seg til tilhengere av både våpeneksport og den ene “humanitære” krigen etter den andre som om de var, ja mennesker, på en måte man aldri ville gjøre med “høyreekstreme”.

  2. Det skal bli interessant å lese boken. De som har omtalt boken sier den er beskrivende av krig, men er den anklagende? Svaret på spørsmålet “hva kan vi gjøre” må være å anklage de som driver krig og tjener på krig. Wall Street bankkartellene, den globale storkapitalen NWO bruker den amerikanske krigsmaskinen for å få tilgang til andre lands landressurser, og tvinge eller true all handel på alle markeder til å foregå til deres fordel, som er kjernen i USAs utenrikspolitikk.

    Hvor mange mennesker som dør, lemlestes og får landet ødelagt som igjen gjør at hundretusener dør av elendighet i et ødelagt land, ødelagt av krig eller den globale storkapitalens sosialdarwinistiske nyliberale markedsøkonomi, bryr de seg ikke om. USA er verdens største terrorstat, og det må verdens folk gjennom deres overnasjonale organer som FN tørre å anklage USA for.

  3. Det koster hverken penger eller arbeidsplasser, å angripe noen skarve rasister.

  4. Å jo, de bryr seg - de kan ikke få nok blod-offer.

  5. På bakgrunn av omtalen, som fikk meg i tanker om Mads Gilberts & Erik Fosse’s
    bok ‘‘Øyne i Gaza’’ (2009), ble Husums bok akkurat bestilt via den lokale Norli-
    butikken!

    Takker for heads-up ang. denne boken!

    • 1984: ‘‘War is Peace.’’

    • Vi skriver år 2019, og ennå er vi ikke kommet lenger; da jeg i sin tid frekventerte fjesboka, var det en side som kaltes ‘‘No Hope for the Human Race’’ - en ikke helt ‘ueffen’ tittel kanskje . . . . .

    ‘‘What a cruel thing war is… to fill our hearts with hatred instead of love for our neighbors.’’ - Robert E. Lee

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere