oss 100 kroner!
President Donald Trumps ordre om å starte tilbaketrekning av USAs okkupasjonsstyrker i Syria fortsetter å sende sjokkbølger gjennom USAs allierte og krigspartiet i USA. Forsvarsminister Jim «Mad Dog» Mattis var totalt uenig med Trump, og hadde en konfrontasjon med presidenten 18. desember 2018 i et forsøk på å endre beslutningen. Han hadde på forhånd hatt nærmest et fraksjonsmøte med hauken John Bolton, sikkerhetsrådgiver og utenriksminister Mike Pompeo. Mattis mislyktes og fulgte opp med å si opp jobben som forsvarsminister 20. desember. Oppsigelsesbrevet er høflig i formen, men leses i USA som en sammenhengende kritikk av Trumps utenrikspolitikk. Mattis mener at Trump svikter USAs allierte og viser svakhet overfor Kina og Russland. Krigshaukene i Senatet er rystet. Det samme er ledelsen i Israel. Avisa Haaretz, som ikke på noen måte er ekstremt i Israel, skriver om at beslutningen vil gi makt til Russland og Iran.
Kritikerne sier at vedtaket til Trump vil styrke IS, mens faktum er at IS bare finnes der USA har sine styrker. Som den tidligere britiske ambassadøren Craig Murray skriver: «Fortsatt amerikansk okkupasjon i Midtøsten undertrykker ikke terrorismen, men forårsaker den.»
Tilbaketrekning også fra Afghanistan
USA har for lengst tapt krigen i Afghanistan. Det er den lengste krigen USA har ført og den har vart i over 17 år og har medført enorme kostnader både materielt og økonomisk og i tap av menneskeliv. Fredsprisvinner Barack Obama gikk til valg på å avslutte krigen, men endte opp med å øke innsatsen i et forgjeves forsøk på å redde stumpen.
Donald Trump gikk også til valg på å avslutte denne krigen, og rett etter vedtaket om tilbaketrekning fra Syria kom vedtaket om å trekke ut halvparten av de 14.000 soldatene USA har i Afghanistan.
Trump hadde tidligere motvillig gitt etter for et krav fra Mattis om å øke styrkene i Afghanistan, men nå har han altså slått kontra. USAs allierte og kommandantene på bakken er sjokkskadde, for de hadde ikke sett dette komme. At en president skulle stå ved valgløftene sine var for dem helt utenkelig, og man kan jo ikke bebreide dem for akkurat det. Obama gjorde det ikke, så hvorfor skulle Trump gjøre det?
Les: Why Trump Decided To Remove U.S. Troops From Syria
Hvorfor tilbaketrekning – og kan man stole på den?
I kommentarene sies det mye om at Trump er uforutsigelig, men det må enten være en usann talemåte eller være uttrykk for dårlig dømmekraft. Trump er tvert om ganske forutsigelig, sine underlige utfall og twittermeldinger til tross. Trump har sagt at han ikke vil opprettholde USAs imperium i den formen det har hatt. Han mener at USA ikke har verken råd eller styrke til det.
Det gjøres ofte den feilen at man personifiserer politikken for mye. Som Karl Marx riktig skrev så har all historie til nå vært en historie om klassekamp. Det gjelder også her.
USAs imperium bygde på at monopolkapitalistklassen i USA hadde oppnådd økonomisk hegemoni over hele verden, ikke minst etter Sovjetunionens sammenbrudd. Dette hegemoniet er blitt garantert av at USA har militære styrker i et flertall av verdens land.
Men enhver som kan lese tall og tekst kan se at USA ikke klarer å holde stillingen som verdenshersker lenger. USA taper i konkurransen om verdenshandelen, i kampen om å være verdens ledende industrinasjon og er i ferd med også å tape innen vitenskap og teknologi. USA har likevel kunnet opprettholde hegemoniet og føre 8–10 kriger, hvorav ingen av dem er vunnet, og det har landet kunnet gjøre ved å låne enorme summer på verdensmarkedet. Denne evnen til å låne for å føre krig bygger på dollarens hegemoni i verdens valutasystem. Skulle dollaren falle fra tronen vil disse forpliktelsene komme hjem og ramme USAs økonomi som en tsunami.
Les: Det gjør vondt når imperier brister
Imperiet er dømt til undergang
Dette må også store deler av herskerklassen i USA ha forstått. De kan også lese tall og tekst. Det dominerende segmentet i monopolborgerskapet ser ut til å mene at dette bør løses slik man gjør det når man sitter med dårlige kort i poker – høyne. Et mindre segment mener tydeligvis det motsatte. Donald Trump er representant for dette segmentet. De ser skriften på veggen og ønsker å nedskalere imperiet for å redde stumpene.
Sjøl om det er klassekampen som former historien, er det ofte personligheter som artikulerer den, slik den russiske teoretikeren Plekhanov skriver Individets rolle i historien (1898). Historikere får unnskylde meg den haltende parallellen, men til tider framstår Trump i samme rolle som den romerske keiseren Commodus. Han var sønn av filosofkeiseren Marcus Aurelius, og i motsetning til sin far, som regnes som en av de store keiserne, regnes Commodus som en av de verste. Men bortsett fra sine innsatser som filosof førte Marcus Aurelius en serie med kostbare og tapende kriger mot germanerne. Da han døde bestemte Commodus seg for å avslutte krigene og slutte fred med germanerne. Det gjorde ham forgatt i Senatet, fordi senatorene tjente grovt på alle krigene. Hvis man mener at Donald Trump kan virke bisarr, noe det jo kan være grunner til å mene, så vil han neppe noen gang overgå Commodus på det området.
Ethvert imperium på vei ned ser ut til å trenge en skikkelse som kan endre kurs. Det deler av herskerklassen i USA gjør gjennom Trump er å se «fanden i kvitauget» og ta konsekvensen av at USAs posisjon i verden ikke lenger er som den har vært. Det betyr ikke at de er blitt gode eller fredelige – og heller ikke at de ikke kan komme til å utløse storkrig. Men det kommer av at de, slik de ser det, prøver å redde den amerikanske imperialismen fra et fullstendig sammenbrudd.
Dette må føre til desperat motstand fra alle dem som har levd fett på imperiets regning, og alle vasallene som har deltatt i alvorlige forbrytelser i trygg forvissning om at imperiet alltid vil rake kastanjene ut av glørne for dem, folk som Stoltenberg, Barth Eide, Solberg og Eriksen Søreide.
Hva skjer nå?
Det er ikke gitt at Trump, hvis han nå virkelig ønsker det, noe det ser ut til at han gjør, vil lykkes. Krigspartiet i USA har vist gang på gang at de har klart å snu en beslutning. Trump forsøkte å innlede de-eskalering med Vladimir Putin i Helsinki, men krigspartiet lyktes i å snu ham rundt o i stedet øke faren for krig. Trump lovte i vår en rask tilbaktrekning fra Syria, men Bolton, Mattis og andre klarte å snu det rundt og lanserte i stedet opptrapping til krig mot Iran. Demokratene har siden valget i 2016 forsøkt alt de kan på å styrte Trump. Så ikke en gang et statskupp kan utelukkes.
På bakken i Midtøsten vil nå alle deltakerne måtte omdefinere posisjonene sine. YPG/PYD er vel de som ligger dårligst an. Men også Israel må innse at på tross av alle kjærlighetserklæringer fra Trump er ikke USAs garanti den samme som før. Tyrkia vil forsøke å utnytte denne muligheten til å spille en større rolle, men møtet mellom Recep Tayyip Erdogan og Irans Hassan Rouhani tyder på at det ikke vil bli noen splittelse mellom Tyrkia og Iran mefd det første. Samtidig med Trumps beslutning om tilbaketrekning signaliserte de et mål om 30 milliarder dollar i samhandel. Fra NATO-landet Tyrkia er jo det brudd med USAs saknsjonsregime så det holder.
En epoke med en stormakts sammenbrudd og en annen stormakts framvekst har i de fleste tilfellene hittil ført til krig. Det kan heller ikke utelukkes denne gangen. Siden 2013 har verden flere ganger vært på randen av en storkrig mellom de to ledende kjernefysiske stormaktene i verden. Den faren er på ingen måte over.
Les: Det synkende imperiet
Forfallet i USAs forskning og Imperiets vei mot undergangen
USAs rolle i krigen mot Syria og det raknende imperiet
