GoodYears fabrikk i Venezuela legges ned på grunn av sanksjonene

24. desember 2018

good year venezuela — Good Years fabrikk i Valencia, Carabobo, Venezuela

Av Lars Birkelund.

Dekkprodusenten Good Year, etablert i 1898, trekker sin produksjon ut av Venezuela grunnet USA/EU/Norges sanksjoner mot landet og 1160 venezuelanere blir arbeidsledige. «Economic conditions and U.S. sanctions have made this impossible», heter det i en kunngjøring.

Mange multinasjonale selskaper har trukket seg ut av Venezuela de seinere åra. Men Good Year er det første som sier helt eksplisitt at sanksjonene er blant årsakene, iflg Venezuelanalysis. Arbeidere på fabrikken sier forøvrig at ledelsen (tidvis) har sabotert produksjonen og Venezuelas myndigheter fordømmer nedleggelsen av bedriften samtidig som de lover at arbeiderne skal kunne ta over driften.

«Under Venezuela’s 2013 Labor Law, workers have the right to take over means of production abandoned by owners with government support. Among other multinational corporations to shut down operations in recent months are Kellogg’s and Smurfit Kappa, food and cardboard packaging manufacturers, respectively. In both cases,workers have stepped in with the backing of the Labor Ministry hto safeguard job posts and maintain production».

Sanksjonene, samt USAs sabotasje og støtte til en voldelig opposisjon i landet, er etter manges mening hovedårsaken til Venezuelas problemer. Problemene beskriver vestlige/norske mainstream-medier i detalj og vel så det. Men den eneste årsaken de nevner er det de hevder er myndighetenes vanstyre. Og når de unntaksvis nevner sanksjonene mot landet så er det for å bagatellisere dem, for å si at de ikke har noen virkning.

Men tror disse mediepapegøyene virkelig at USA/EU innfører (forbudte) sanksjoner for at de ikke skal virke? Og motsatt: hvorfor er det så viktig for USA og Israel-venner å unngå sanksjoner mot Israel? Hadde de kjempet så iherdig mot det hvis sanksjonene/boikotten ikke hadde hatt noen virkning?

Kjenner mediepapegøyene over hodet ikke historien om andre sanksjoner? Ta sanksjonene mot Irak på 90-tallet som drepte en halv million barn (og et ukjent antall voksne).

Ta sanksjonene mot Cuba i nærmere 60 år. Virkningene av dem er velkjent. Men ta sanksjonene mot Syria: “Sanksjoner, medisinmangel og krig skaper kreftkrise i Syria”.

«U.S. and European sanctions are punishing ordinary Syrians and crippling aid work during the largest humanitarian emergency since World War II» (rapport til FN).

Jeg frikjenner sjølsagt ikke Venezuelas myndigheter. Det kan godt tenkes at de kan lastes for mye, som andre myndigheter. Men de har på den annen side aldri fått en ordentlig sjanse til å vise hva de kan, grunnet sanksjonene og sabotasje av bl.a. oljeindustrien og matproduksjonen, flere forsøk på statskupp og attentater og flere langvarige opptøyer/politiske streiker.

Dette har pågått siden 1999, først under president Hugo Chavez og så, fra 2013, under Nicolás Maduro. MSM/NATO-medienes demonisering av disse ligner mye på den krigspropagandaen som Saddam, Gaddafi og Assad ble/blir utsatt for. De gode resultatene som særlig Chavez oppnådde når det gjelder menneskerettigheter tier NATOs medier om.

Mer om sanksjonene: «FNs uavhengige menneskerettsekspert Alfred de Zayas betegner USAs sanksjoner mot Venezuela som «forbrytelse mot menneskeheten» og oppfordrer president Nicolás Maduro til å bringe USA inn for Den internasjonale straffedomstolen (ICC)».

«Latin-Amerikagruppenes (som har bedrevet solidaritetsarbeid for Latin Amerika i flere tiår) Landsmøte fordømmer på det sterkeste den internasjonal kampanje for ulovlige regimeskift i Venezuela og slutter seg til den internasjonale kampanjen mot sanksjonene……………….President Donald Trump sa i fjor at han ikke utelukker en militær intervensjon i Venezuela, og USAs utenriksminister, Rex Tillerson, oppfordret nylig til militærkupp i landet. Disse uttalelser i seg selv burde ha utløst en kraftig fordømmelse fra det internasjonale samfunnet, men istedenfor har EU og flere andre land, inkludert Norge, sluttet seg til USAs økonomiske krigføring».

«Trump’s Economic Sanctions Have Cost Venezuela About $6bn Since August 2017».

Om mediekampanjen mot landet: «En samstemt internasjonal mediekampanje, som har foregått nesten helt siden Hugo Chávez kom til makten i 1999, har fulgt med og demonisert både den avdøde president Chávez og hans arvtaker, Nicolás Maduro. Kampanjen har prøvd å skape et inntrykk av en kvasidiktatorisk, menneskerettighetsbrytende og undertrykkende stat, uten presse- og ytringsfrihet; en feilet stat i en irreversibel og katastrofal humanitær krise».

«En nylig utgitt studie av West of England University, viser til hvilken grad informasjon om landet har blitt manipulert av internasjonale medier, og hvilke aktører som står bak den feilaktige, ideologiske fremstilling av landet. Ikke rart at studien fikk tittelen «Bad news from Venezuela».

John Pilger, verdens antagelig mest dekorerte/anerkjente journalist:

«the principal enemy is the media. You may recall the Venezuelan admiral who was one of the coup-plotters against Chavez in 2002, boasting during his brief tenure in power, ‘Our secret weapon was the media’.
The Venezuelan media, especially television, were active participants in that coup, lying that supporters of the government were firing into a crowd of protestors from a bridge. False images and headlines went around the world. The New York Times joined in, welcoming the overthrow of a democratic ‘anti-American’ government; it usually does».

Aftenposten støttet også dette kuppet og tok i august i år til orde for et nytt kupp i Venezuela.

«Det skapte selvfølgelig sjokk da sjefen for FN-organet ECLA bekreftet at Venezuela hadde redusert fattigdom med 70 prosent, halvert arbeidsløsheten og var det landet som mest reduserte forskjellene, på CNN. Slikt sier man bare ikke i beste sendetid i internasjonale medier. Da Brasils sosialdemokratiske president Lula foran pressen fortalte at det knapt fantes noe land med mer demokrati og ytringsfrihet enn Venezuela under Chávez, ble det møtt med total fortielse, av de samme internasjonale mediene, som gjennom 15 år har fortiet den fascinerende hovedfortellingen om demokratisering, utjevning og latinamerikansk uavhengighet til fordel for ukritisk gjentakelse av den økonomiske elitens ensidige fordømmelse. Det er ikke uten grunn at den erfarne utenriksjournalisten John Pilger eklærte at «ingen land har blitt løyet så mye om» som Venezuela under Chávez.

Selvfølgelig har det gjort inntrykk på meg å se og oppleve denne politiske thrilleren av en omveltningsprosess på nært hold, fra slummen i Caracas, Ecuadors landsbygd og Chávez´ presidentfly, der jeg intervjuet den nå avdøde presidenten. Det er derfor jeg har skrevet bok om det. De store beundrende ordene som best beskriver de historiske dimensjonene av Chávez og endringene han ledet sammen med sine allierte Brasil, Argentina, Bolivia, Cuba, Ecuador og mange andre, kommer imidlertid ikke fra meg, men fra FN-folk som Bárcena, sosialdemokraten Lula og ikke minst USAs egne diplomater og agenter avdekket av WikiLeaks» (Eirik Vold).