Hva kommer etter episoden i Azovhavet?

0
Fra manørene i Kerts-sundet. Bildet er tatt fra russiske overvåkingsfly.

Ukrainas president fikk som ventet med seg nasjonalforsamlinga i Kiev på å erklære unntakstilstand eller militær lov i Ukraina. Men vedtaket gikk ikke fullt så langt som han ønsket. Det vil gjelde for bare 30 dager, mens presidenten opprinnelig ønsket seg to måneder. Og det vil gjelder for bare 10 regioner, de regionene med flest russisktalende. Porosjenko fikk, også som ventet, støtte fra NATO.

Hele provokasjonen som den ukrainske marinen gjennomførte ved Krim ville ikke ha vært utført uten samtykke fra USA og NATO. Men heller ikke dette gikk som planlagt. Krigshisserne i Vesten fikk riktignok vann på mølla, men Tyskland ba begge parter om å bidra til de-eskalering. Det samme gjorde Donald Trump.

Porosjenko står svakt hjemme

Den ukrainske presidenten står foran et valg han kan komme til å tape i stor stil. En del målinger gir ham under ti prosent oppslutning før valget i mars. Hvis provokasjonen mot Russland hadde til hensikt å gi ham større prestisje, kan den ha slått feil. Den fascistiske høyresida angriper ham for å være feig fordi han ikke bruker situasjonen til å gå til full krig. De andre presidentkandidatene kan bruke det at den internasjonale reaksjonen er heller dempet til å kritisere ham for manglende ledelse.

Porosjenko fikk riktignok godkjenning fra Jens Stoltenberg for å ha innført unntakstilstand fordi den angivelig ikke ville hindre «den demokratiske prosessen», noe som åpenbart er en løgn av NATO-typen. Unntakstilstanden i de områdene som har flest russisktalende vil kunne sette den delen av opposisjonen helt utenfor valgkampen, noe som også er noe av hensikten.

Det at Porosjenko ikke oppnådde det han ville kan gi et insentiv til å prøve en gang til, og denne gangen virkelig utløse en militær konflikt med Russland. Han har da også uttalt på ukrainsk TV at landet står overfor faren for en «full krig med Russland». Det er nokså opplagt at Russland ikke har noen aktuelle planer om å angripe Ukraina. Russland har ingenting å tjene på det. De kan egentlig bare sitte stille og se på at Kiev drive sjølskading. Så skulle det oppstå fare for en full krig, så måtte det være fordi Ukraina provoserte til det. Det ville naturligvis være gal manns verk, siden Ukraina ikke ville hatt noe å stille opp med overfor Russland i en slik situasjon, og siden han ikke vil ha noen garanti for at NATO faktisk vil rake kastanjene ut av glørne for ham.

Tysklands reaksjon

Tyskland er en av garantistene for Minsk-avtalen, og landets reaksjon er talende. Den tyske regjeringa ber partene om å besinne seg og har tilbudt seg å mekle mellom Ukraina og Russland. Angela Merkel har ringt til Vladimir Putin og understreket behovet for «tilbakeholdenhet og dialog», mens den russiske presidenten ba henne om å bruke sin innflytelse overfor Kiev til å få dem til å «avstå fra framtidige provokasjoner».

USA er splittet

Det er ingen tvil om at USA trapper opp sitt militære nærvær i Ukraina. Landet sender stadig mer våpen og militærutstyr til Kiev-regimet. USA har allerede noe som likner en base i Ochakovo, og nylig har USA også gitt to fregatter til Ukraina. Disse fregattene vil fortsatt delvis ha amerikansk mannskap og vil derfor representere en omgåelse av de internasjonale reglene for Svartehavet. USA eller andre tredjeland kan ikke etter disse reglene ha marinefartøyer permanent i Svartehavet. De må roteres inn og ut. Men når de formelt tilhører Ukraina kan de være der så lenge de vil. USAs spesialutsending Kurt Volker sier at USA drastisk vil øke sin militære bistand til Ukraina.

På den andre sida har den Twitter-glade presidenten Donald Trump unnlatt å tvitre om krisa i Azovhavet. Dette har fått krigshisseren Anders Åslund til å fordømme presidenten for passivitet og for å «se bort fra det største spørsmålet i dag: Russlands nye aggresjon mot Ukraina». Trump har tvert om nektet å ta aktiv stilling til konflikten og har isteden uttalt seg slik: «We do not like what’s happening, either way, we don’t like what’s happening and hopefully it will get straightened out.»

Vi ser altså ikke et USA som står klart til å bruke Porosjenkos provokasjon til å fekte militær konfrontasjon med Russland. Det føres en politikk for gradvis styrkeoppbygging i Ukraina mot Russland, utvilsomt, men så langt er det ikke mye som tyder på en umiddelbar militæraksjon fra USAs side.

Storbritannias rolle

Storbritannia er langt mer krigersk også i Ukraina enn hva Tyskland er. Den britiske marinen opererer i Svartehavet og har til og med antydet at den vil gå inn i Azovhavet, noe den ikke kan uten Russlands godkjenning. En britisk kaptein på HMS Duncan skrøt av at de missilene han hadde til disposisjon ikke ville hatt noen problemer med å skyte ned alle de russiske flyene som var i nærheten. Han nevnte ikke at en slik handling i neste omgang ville ha ført til at hans flåte ville ha forsvunnet fra havets overflate. Den britiske forsvarsministeren har gjort det klart at Storbritannia sender flere soldater og mer våpen til Ukraina.

Porosjenko ned som en skinnfell

En foreløpig konklusjon på krisa i Azovhavet er at Porosjenko ikke har oppnådd det han må ha håpet på. Han er mer isolert både hjemme og ute enn før. Han vil neppe få den økte oppslutninga før valget som han trenger for å ha et håp om å vinne, og han får ikke vestmaktene til å intervenere på noen aktiv måte. Selv det som er av fordømmelser lyder som pliktløp og kan ikke imponere noen.

Som man roper i skogen

En liten sidebemerkning på tampen: I Klassekampens første artikkel om krisa i Azovhavet hadde redaksjonen ingen egen analyse, men overlot ordet til NUPIs Julie Wilhelmsen og Anders Åslund fra Atlantic Council. Wilhelmsen kan man alltids høre på, men hva er hensikten med å snakke med Åslund? Hans meritter er at han var sentral i arbeidet med å ødelegge Russland under Boris Jeltsin og legge landet åpent for oligarker og multinasjonal kapital. Og hans bidrag i Klassekampen var da også like forutsigbart som det var tåpelig: «Svenske Anders Aslund ved den Nato-allierte tenketanken The Atlantic Council mener Nato og USA bør sende marinefartøy til Azovhavet.»  

 

 

 

Forrige artikkelNATO gir full støtte til Ukraina, men foreløpig ikke slik Kiev håpet på
Neste artikkelHvor lenge skal krigsforbrytelsene i Jemen få fortsette?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).