Av Patrick Martin.
Antallet sultne mennesker i verden fortsetter å øke og nådde 821 millioner i 2017 – eller én av ni mennesker i verden – ifølge rapporten «Tilstanden for matsikkerhet og ernæring i verden 2018», utgitt på tirsdag 11. september 2018 i Roma av FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), Verdens Helseorganisasjon, UNICEF og andre grupper.
Tallene er uhyrlige: 151 millioner barn under fem år – 22 prosent av verdens samlede antall barn under fem år – er «veksthemmet» av underernæring; hvert tiende barn i Asia har en kroppsvekt langt under det de burde ha gitt sine respektive høyder; hver tredje kvinne i fruktsommelig alder – et svimlende antall – lider av anemi, i vesentlig grad grunnet dårlig kosthold.
Rapportens forfattere advarer om «alarmerende tegn på økt matusikkerhet og høye nivå av ulike former for underernæring», men har ingen forslag til å løse den forverrende krisen, bortsett fra de fromme ønskene om at det må gjøres mer for å få slutt på militærkonflikter, inkludert borgerkriger – som er hovedårsaken til matusikkerhet – og motvirke klimaendringer, den nest viktigste årsaken.
De 821 millioner sultende menneskene i verden inkluderer anslagsvis 515 millioner i Asia, 256,5 millioner i Afrika, 39 millioner i Latin-Amerika og Karibia, og kanskje 20 millioner i resten av verden.
Det siste anførte tallet er utvilsomt alt for lite, siden det i stor grad aksepterer og legger til grunn påstander fra regjeringer i de avanserte kapitalistiske landene om at sult og underernæring ikke eksisterer der. Om man kunne oppdrive nøyaktige angivelser for antallet som lever på randen av sult i USA, Canada, Australia, New Zealand, Japan og Den europeiske union, ville trolig antallet for hele verden vippe over 1 milliard mennesker.
Disse tallene demonstrerer det kapitalistiske systemets fullstendige fallitt. Produktivkreftene – landarealer, maskiner, landbruksteknikk – er mer enn tilstrekkelige til å forsørge menneskeheten. Det er en mega-overflod av mat på planeten. Men de gigantiske store landbruksselskapenes profittjag og det reaksjonære nasjonalstat-systemet, som splitter menneskeheten med sine kunstige og helt utdaterte grenser, holder en milliard mennesker fra å kunne skaffe seg den maten de trenger som en minimumsbetingelse for et godt liv.
FN-rapporten fant at 2017 var det tredje året på rad med en økning i antallet personer som ikke får nok å spise. Tallet har økt med mer enn 38 millioner siden 2014, da det var 783,7 millioner. Alvorlig matusikkerhet – definert som en familie som går tom for mat og går minst én dag uten å spise – var i 2017 steget i alle områder av verden, unntatt Europa og Nord-Amerika.
De skarpeste økningene av underernæring var i Afrika og Sør-Amerika, så vel som i landet Jemen på den arabiske halvøya, som har vært herjet av krig og en blokade pålagt av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE), med amerikansk støtte. Høye nivå av underernæring ble også registrert i Sør-Asia, men disse tallene var stort sett uendret fra 2016 til 2017.
FAO fant at sett over den lengre tidsrammen siden 2005, har antallet underernærte mennesker i Afrika økt med 60 millioner, mens antallet i Asia falt vesentlig.
Spesielt slående var endringen for Nord-Afrika – en gang en relativt velstående region – der antallet underernærnerte falt fra 9,7 millioner i år 2000 til 8,5 millioner i 2010, før det steg til 20 millioner i fjor. Tilsvarende steg tallet for underernærte i Vest-Asia/Midtøsten, fra 20,1 millioner i 2010 til 30,2 millioner i 2017.
Den samlede økningen over denne store regionen, som strekker seg fra Marokko til Iran, er mer enn 20 millioner mennesker på randen av hungersnød. Perioden sammenfaller med USA-NATO-angrepet på Libya, opprøret i Egypt og dets blodige undertrykking, de pågående krigene i Syria og Jemen, og etterdønningene av krigen i Irak.
FAOs 2017-rapport om matsikkerhet fokuserte i vesentlig grad på konsekvensen av disse krigene, så vel som de lignende konfliktene i Den demokratiske republikken Kongo, Sør-Sudan og Somalia. FAOs 2018-rapport fokuserer hovedsakelig på virkningen av den nest viktigste årsaken til sult i det tjueførste århundre, som er klimaendringer.
Ifølge rapporten underminerer «klimavariasjoner – ekstrem tørke og flom – allerede produksjonen av hvete, ris og mais i tropiske og sub-tropiske områder, og denne trenden forventes å forverres etter hvert som temperaturer øker og blir mer ekstreme».
Rapporten fortsetter: «Hungersnøden er betydelig verre i land med landbrukssystemer som er svært følsomme for svingninger i nedbør og temperatur og alvorlig tørke, og der levebrødet til en stor andel av befolkningen er avhengig av landbruk.»
Tørke, knyttet til de langsiktige endringene i værmønstre knyttet til klimaendringene, har skapt store problemer i fire forskjellige befolkningsentre: det sørlige Afrika, inkludert Sør-Afrika, enklavene Lesotho og Swaziland, Mosambik, Zimbabwe, Malawi og Madagaskar; Afrikas horn, inkludert Etiopia, Somalia, Kenya, Sør-Sudan og Uganda; Vest-Afrika, fra Mali til Senegal; og deler av det indiske subkontinentet, spesielt den sørlige Sindh-provinsen i Pakistan og naboregionene i India, som er tett befolket.
Kronisk underernæring har en særdeles skadelig effekt på barns helse, både på kort og lang sikt. 875.000 barn rammet av alvorlig underernæring døde i 2013, det siste året der tilgjengelige studier foreligger – 12,6 prosent av alle dødsfall for barn under fem år. Av disse var 516.000 relatert til kronisk underernæring, hovedsakelig dødsfall av sult og relaterte sykdommer.
Halvparten av alle barna rammet av kronisk underernæring lever i Sør-Asia, og landene med en utbredelse på 15 prosent eller mer er India og Sri Lanka. Med i denne kategorien er også Papua Ny Guinea, Jemen, og fire land i Øst-Afrika: Eritrea, Djibouti, Sør-Sudan og Sudan.
Det alle disse landene har til felles – selv om det ikke nevnes med et eneste ord i FN-rapporten – er at de alle er tidligere kolonier av verdens imperialistmakter, som fortsatt dominerer verdensøkonomien og utbytter «de mindre utviklede landenes» ressurser, enten gjennom direkte investeringer, lån eller krav om innstramminger håndhevet av Det internasjonale pengefondet (IMF).
Blant de mest utsatte landene er Jemen, Syria, Afghanistan og Somalia, som er ofre for imperialistiske kriger og borgerkriger startet av imperialister. I noen av disse landene har krigen pågått i mer enn en generasjon.
Ernæring er et presserende anliggende ikke bare for milliardene i Asia, Afrika og Latin-Amerika som utgjør flertallet av verdens befolkning, men også for arbeiderklassen i de avanserte kapitalistlandene, der levestandarden har blitt drevet nedover i mer enn tre tiår.
Ifølge FN-rapporten er den nest største ernæringsmessige krisen spredningen av fedme, særlig i Nord-Amerika. Dette er også en fattigdomssykdom. «Matusikkerhet bidrar til overvekt og fedme, samt underernæring, og høye nivå av disse formene for underernæring eksisterer i mange land,» forklarer rapporten. «Koblingen mellom matusikkerhet og overvekt og fedme går gjennom kostholdet, som påvirkes av matprisene. Næringsrik, fersk mat er ofte dyrere. Følgelig, når husholdningsressursene for mat blir knappe, velger man billigere matvarer som ofte har høyere kaloritetthet og færre næringsstoffer, spesielt i byområder i øvre middels- og høyinntekts-land»
Anslagsvis 13 prosent av verdens voksne – 672 millioner mennesker – er medisinsk klassifisert som overvektige, dvs. hver åttende person, med langt det høyeste nivået i USA. Land med de laveste nivået for personer klassifisert som overvektige er i Afrika og Asia, selv om ratene der øker raskt.
Denne artikkelen er første gang publisert iWSWS. Oversatt til norsk av Knut R. og publisert på Midt i fleisen.