Syria: Frigjøringa fortsetter i stort tempo, vil USA kaste inn håndkleet?

0
Kilde: Southfront

Av Pål Steigan.

Den syriske hæren støttet av russisk flyvåpen fortsetter å frigjøre områdene i og rundt Dara’a i sørvest. Nye militsgrupper legger ned våpnene og inngår våpenhvile. Grensa mot Jordan er ryddet nesten helt fram til de okkuperte Golan-høydene. Både i Jordan og Syria er det store forventninger til at den viktige hovedveien mellom Amman og Damaskus kan åpnes igjen for handel og transport. Kartet over viser hvordan situasjonen var 9. juli 2018.

Det gjenstår en liten lomme i sørvest som kontrolleres av IS. Men alt tyder på at snart er turen kommet til at også den kan frigjøres. Den syriske hæren har gjennomført vellykte angrep mot stillingene til al-Nusra i utkanten av Quneitra by. En del av de terroristene som ikke har villet overgi seg har flyktet til dette området, hevder lokale kilder.

Dette kartet viser veinettet i Syria og blant annet den viktige hovedveien fra Amman i sør via Damaskus og Aleppo.

Israel har støttet og beskyttet terroristgruppene i disse områdene fordi Israel har ønsket seg en buffersone øst for de okkuperte Golan-høydene, men den israelske regjeringa har nå innsett at det kommer den ikke til å få. I det siste har derfor signalene derfra vært at Israel ikke vil godta at syriske styrker passerer ”demarkasjonslinja fra 1974”, det vil si går inn på de okkuperte Golan-høydene. Det ville være svært overraskende hvis den syriske hæren skulle utfordre Israel nå. Den har nok å gjøre med å frigjøre resten av landet.

Den israelske forsvarsministeren Avigdor Lieberman at man kan tenke seg ”en viss normalisering av forholdet” til Syria. Han har med andre ord innsett at stedfortrederkrigen er tapt og at Vesten med allierte har mislykkes i å styrte Syrias regjering til tross for de enorme ressursene som er satt inn for å ødelegge landet.

Det siste får man et visst bilde av når man ser de mengdene med våpen som den syriske regjeringa erobrer når den frigjør grenseområdene mot Jordan.

Store mengder tunge og lettere våpen er erobret under frigjøringa av grenseområdene. Det viser hvor massiv den utenlandske støtten til jihadistene har vært.

Frigjøringa av sørvest bringer nå svært raskt det USA-okkuperte området rundt al-Tanf på dagsordenen. al-Tanf ligger på grenseovergangen til Irak, og det var også der de norske spesialstyrkene ulovlig kom inn i Syria. Men det okkuperte området dekker også deler av grensa mot Jordan. Det naturlige nå ville være om den syriske hæren rensket hele grensa mot Jordan fra Golanhøydene og grensa til Irak fram til Eufrat, for de vil også samhandelen med Irak kunne gjenopptas. Det vil sannsynligvis kreve en avtale mellom USA og Russland, men den kan komme når som helst. Slik krigslykken har snudd for de USA-allierte terroristene, har USA svært små grunner til å bli stående i dette området.

Men hva skjer med de norske styrkene i Syria, Erna Solberg? Skal de trekkes ut snart?

Når krigen i Syria nå er tapt for USA har landet lite å vinne på å holde fast på enklaven ved al-Tanf.

De tjenestemennene som jobber med Russlands forberedelser til møtet mellom Donald Trump og Vladimir Putin tror at Putin kan gi Trump tilstrekkelige garantier til at USA kan rekke seg ut av Syria og Irak. Den amerikanske presidenten skal være redd for at USA vil fortsette å sitte fast i ei hengemyr i Syria-Irak og er derfor innstilt på å trekke troppene ut.

Hvis det er tilfelle, vil også den nordøstlige hjørnet av Syria, øst for Eufrat, som kontrolleres av USA med støtte fra det kurdiske YPG, komme på bordet. Hvis USA går inn for an forhandlingsløsning, vil YPG bli nødt til å forhandle med Damaskus eller bli overlatt til seg sjøl, slik krigerne i sør er blitt. At USA vil forråde kurderne når det måtte passe dem, er nokså opplagt.

Det russiske vlyvåpenet har angrepet jihadiststillinger i Idlib.

De jihadistene som har nektet å overgi seg, har fått lov til å bli evakuert til Idlib i nord. Der vil de ikke få mye ro. 10. juli 2018 innledet det russiske flyvåpenet luftangrep mot jihadistene der. Det kom etter et angrep fra Idlib mot Latakia.

Som vi har sagt før, det syriske folket har vunnet krigen mot intervensjonsmaktene, men det gjenstår en god del harde kamper mot de gjenværende svært godt bevæpnede og veltrente jihadistgruppene. Men også de kommer til å bli nedkjempet. Ingen utenlandske makter ser seg tjent med å følge dem ned i nederlaget. Forsyningene vil stoppe, våpentransportene er langt på vei strupet, og pengestrømmene, selv fra Norge kommer til å stoppe. For leiesoldater er det da lite igjen å kjempe for.

 

Forrige artikkelNRK bruker bilder av skadde og døde barn for å gjøre noen meninger moralsk og politisk umulige
Neste artikkelFake News: USA har ikke et handelsunderskudd med EU
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).