oss 100 kroner!
Av Valentin Katasonov.
På vårens møte i Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken tok USAs finansminister Steven Mnuchin opp et ømtålig tema: Hvordan Kina og flere andre utviklingsland finansierte medlemmer av IMF og Verdensbanken. Han kalte disse landene «ugjennomsiktige kreditorer» som ikke koordinerer sin lånevirksomhet med IMF og destabiliserer det internasjonale lånemarkedet. Mnuchin bemerket at denne praksisen skaper problemer for skyldnerlandene når det gjelder omstrukturering av gjeld.
Disse argumentene er et skalkeskjul for den amerikanske ministerens knapt skjulte irritasjon over at Kina ikke adlyder Washingtons vanlige måte å gjøre ting på i det internasjonale lånemarkedet. Der har USA dominert i mange år og styrt markedet ved hjelp av Det internasjonale Pengefondet, som de kontrollerer. Steven Mnuchin antydet så at Washington forventer at Beijing skal samordne sine lånebeslutninger for enkelte land med IMF.
Her er noen tall, for å gi deg en ide om hvor bekymret Washington er over Beijings aktive engasjement som finansieringskilde på den internasjonale arenaen. Informasjonen er hentet fra en studie laget av forskningslaboratoriet AidData i USA, i samarbeid med eksperter fra Harvard i USA og Heidelberg i Tyskland. Data ble innsamlet og analysert fra totalt 4300 prosjekter som mottok kinesisk finansiering i 140 land rundt om i verden. Tidsrammen for studien er 2000-2014 (femten år).
Den totale finansieringen av prosjektene fra Kina i løpet av denne perioden var 350 milliarder dollar, og omfanget av finansieringen økte jevnt i løpet av de femten årene, fra 2,6 milliarder dollar i 2000 til 37,3 milliarder dollar i 2014. Det største beløpet var 69,6 milliarder dollar i 2009.
Størrelsesordenen på kapitalen gitt til utenlandske land under ulike ordninger av USA i samme periode var 394,6 milliarder dollar. Dette tallet er litt høyere enn Kinas, men man bør huske på at volumet av amerikansk finansiering ikke økte så kraftig som Kina. I 2000 innvilget USA 13,4 milliarder dollar i lån til utlandet, som økte til 29,4 milliarder dollar i 2014. I de siste fire årene (2011-2014) av studien, overgikk Kina allerede konsekvent USA når det gjelder størrelsen på finansieringen.
Det er kvalitative forskjeller mellom Kinas og USAs internasjonale finanspolitikk. Først og fremst fokuserer Kina på kreditt og lån som må betales tilbake, der økonomisk støtte (ikke-tilbakebetalt eller delvis tilbakebetalt) spiller en mindre rolle. For USA dominerer imidlertid økonomisk hjelp. Forfatterne av studiet kategoriserer som finansiell hjelp de avtalene og prosjektene hvor tilskuddets andel overstiger 25 prosent, mens gjenværende finansiering inkluderer de avtalene og prosjektene hvor andelen av tilskudd er mindre enn 25 prosent. Forskerne kategoriserte avtaler og prosjekter som involverer Kina hvor det ikke har vært mulig å bestemme andelen av bevilgninger som ‘uklar finansiering’.
Fordelingen av Kinas internasjonale finansiering over de tre kategoriene for hele perioden var (i milliarder dollar): Finansiell støtte – 81,1; finansiering som må tilbakebetales- 216,3; uklar finans – 57,0.
Strukturen i USAs internasjonale finansiering var (milliarder dollar): finansiell støtte – 366,4; finansiering som må tilbakebetales – 28,1. Dermed utgjorde økonomisk støtte 92,5 prosent av Amerikas totale internasjonale finansiering, men bare 21 prosent av Kinas.
Så hvordan har det seg at Kina har klart å fokusere på finansiering som må tilbakebetales, det vil si lån? I begynnelsen av det 21. århundre oppdaget landet en stor nisje som ikke ble fylt av lånene fra USA, andre vestlige land, IMF eller Verdensbanken. Mange utviklingsland i Asia, Afrika og Latin-Amerika hadde stort behov for utenlandsk finansiering, men kunne ikke eller ville ikke møte de strenge betingelsene i «Washington-konsensusen». Washingtons tilnærming var politisk motivert, mens Beijings var kommersielt motivert. Beijing erklærte et prinsipp om ikke-intervensjon i mottakerlandenes interne anliggender, og dette viste seg å være mer tiltalende enn USAs såkalte finansielle assistanse, som var som gratis ost i en musefelle. I 2000 utstedte Kina også lån med 2,5 prosent rente per år (langt gunstigere vilkår enn det som tilbys av Vesten).
I sin eksterne finansierings-politikk fokuserer Kina på de næringene og økonomiske sektorene i mottakerlandene som direkte eller indirekte forsterker den kinesiske økonomien. Så fordelingen Kinas eksterne finansiering i henhold til sektor mellom 2000 og 2014 ser slik ut (milliarder dollar): energi – 134,1; transport og logistikk – 88,8; gruvedrift, industri, byggevirksomhet – 30,3; jordbruk og skogbruk – 10,0; og andre næringer – 74,3.
Geografien i Kinas eksterne finansiering er også interessant. Følgende land var de viktigste mottakerne av økonomiske tilskudd (milliarder dollar): Cuba – 6,7; Elfenbenskysten – 4.0; Etiopia – 3,7; Zimbabwe – 3,6; Kamerun – 3,4; Nigeria – 3,1; Tanzania – 3,0; Kambodsja – 3,0; Sri Lanka – 2,8; og Ghana – 2,5.
Og her er den geografiske fordelingen av Kinas finansiering som må betales tilbake (milliarder dollar): Russland – 36,6; Pakistan – 16,3; Angola – 13,4; Laos – 11,0; Venezuela – 10,8; Turkmenistan – 10,1; Ecuador – 9,7; Brasil – 8,5; Sri Lanka – 8,2; og Kasakhstan – 6,7. Som det fremgår av tallene, er Russland den største mottakeren av kinesiske kapital i form av lån (nesten 17 prosent av Kinas totale finansiering).
De viktigste mottakerne av kinesisk kapital inkluderer land som Beijing planlegger å gjøre til (eller allerede har gjort til) sentrale aktører i det transkontinentale prosjektet Ett belte, en vei. Kina er for sterkt avhengig av de østlige kystområdene og det smale Malakkastredet i nærheten av Singapore, som mesteparten av landets import og eksport seiler gjennom. For eksempel passerer mer enn 80 prosent av oljen som kjøpes av Kina gjennom dette stredet.
Byggingen av handelsruter gjennom Pakistan og Sentral-Asia øker Kinas motstand mot politisk og militært press fra Washington. Prosjektet «Belte og Vei» vil også gi Beijing mulighet til å begynne å bruke sine enorme valutareserver (mer enn 3000 milliarder dollar), gi kinesiske bedrifter ordrer, og støtte sysselsettingen i landet. Ifølge noen anslag har mer enn 300 milliarder dollar allerede blitt brukt på prosjektet. Og i de kommende tiårene planlegger Kina å bruke ytterligere 1000 milliarder på «Belte og vei» -prosjektet, og skape en omfattende transport- og logistikkinfrastruktur i Eurasia over det neste tiåret.
I senere år har vestlige land overgitt sin posisjon som utlåner i mange asiatiske, afrikanske og latinamerikanske land, noe som har svekket deres politiske innflytelse betydelig. Men mest slående er hastigheten som Kina har havnet i ledelsen. Nå utsteder Kina flere lån til utviklingsland enn Verdensbanken. På 1980- og 1990-tallet var Kina selv den største mottakeren av lån fra Verdensbanken og Den asiatiske utviklingsbanken.
Kina investerer store mengder kapital i land som ifølge vestlige standarder anses å være, om ikke «utstøtte», så «despotiske», «korrupte» og så videre, land som Zimbabwe, Nord-Korea, Niger, Angola og Myanmar. Ugandas president Yoweri Museveni har sagt at han liker kinesiske penger fordi «kineserne spør ikke for mange spørsmål, og de kommer med store penger, ikke småpenger». I Nord-Korea ble det imidlertid bare registrert 17 kinesiske prosjekter i løpet av hele perioden, hvor totalfinansieringen var bare 210 millioner dollar. Dette bildet kan imidlertid være ufullstendig, siden informasjonen nok er svært hemmelig.
I noen land er det kraftig konkurranse om innflytelse mellom USA og Kina. Pakistan er et godt eksempel. I 2014 var Pakistan den tredje største mottakeren av amerikanske midler (etter Irak og Afghanistan). Samme år var Pakistan den nest største mottakeren av kinesiske midler etter Russland.
I 2015 begynte Beijing å få ytterligere innflytelse, ved hjelp av Den asiatiske banken for infrastruktur (AIIB). Den autoriserte kapitalen til AIIB er 100 milliarder dollar. Kina, India og Russland er de tre største aksjonærene med henholdsvis 26,06, 7,5 og 5,92 prosent av stemmene. Som man kan se, er Kinas posisjon mye sterkere enn for eksempel USAs posisjon i IMF og de organisasjonene som utgjør Verdensbanken (International Bank for Reconstruction and Development, International Finance Corporation og International Development Association). USAs andel i disse er rundt 16-17 prosent.
Beijing internasjonale finansaktiviteter bør selvfølgelig ikke betraktes som «anti-imperialistiske». I de landene som Beijing begynner å bli venner med, smuldrer det som er igjen at lokal industri under presset fra billig kinesisk import. Prosjektene for å utvikle mineralforekomster eller bygge veier og annen infrastruktur involverer overveiende kinesiske entreprenører og leverandører. Byggvirksomheten og annet arbeid bruker stort sett kinesisk arbeidskraft.
Kina innfører sakte hardere vilkår for utlån av penger til andre land. Renten har økt fra 2,5 til 5 prosent per år, og det er allerede en følelse av at mange land ikke bare ikke vil greie å betale tilbake, men også ikke greie å betjene sine kinesiske lån. Beijing er imidlertid ikke bekymret, fordi gruvene, eiendommene og infrastrukturen bygget med kinesiske penger, samt bedrifter, er sikkerhet. Så alt vil til slutt tilhøre Kina. Da vil konkurransen mellom Washington og Beijing bli sterkere enn noensinne.
Valentin Katasonov er professor i økonomi. Første gang publisert på Strategic Culture Foundation.
Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
