oss 100 kroner!
Av Mark Curtis
Avsløringen at britiske styresmakter sannsynligvis hadde kontakt med Den libyske islamske kampgruppen (LIFG) og Martyrbrigaden av 17. februar i løpet av Libyakrigen i 2011 – grupper som Manchester-bomberen i 2017 og hans far da skal ha kjempet for – stiller grunnleggende spørsmål ved Storbritannias forbindelser til terrorisme.
Denne artikkelen av Mark Curtis ble først publisert på Middle East Eye og bloggen til Curtis. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Faktisk kunne man argumentere for en knusende konklusjon: at Storbritannia er en faktisk del av terror-infrastrukturen som utgjør en trussel mot den britiske befolkningen.
Utenriksminister Alistair Burt fortalte parlamentet den 3. april at: «Under Libya-konflikten i 2011 var britiske styresmakter i kommunikasjon med et bredt utvalg av libyere som var involvert i konflikten mot Gaddafi-regimets styrker. Det er sannsynlig at dette inkluderte tidligere medlemmer av Den libyske islamske kampgruppen og Martyrbrigaden av 17. februar, som en del av vårt brede engasjement i løpet av denne perioden.» Dette er første gang regjeringen har innrømmet å ha hatt kontakt med disse gruppene på daværende tidspunkt.
Hemmelige ‘støvler på bakken’
Innrømmelsen er svært viktig. I 2011 spilte Storbritannia en ledende rolle, sammen med USA, Frankrike og enkelte arabiske stater, i en bombekampanje og en hemmelig operasjon for å fjerne den libyske lederen Muammar Gaddafi. Men FN-resolusjonen de skaffet seg, tillot dem ikke å sende fotsoldater – selv om Storbritannia etterpå gjorde det i det skjulte, ble det medgitt senere.
I stedet ble militante krigere, som fra LIFG, betraktet som islamistiske ‘støvler på bakken’ for å få framgang i Storbritannias krig. Etter Manchester-bombingen i mai i fjor, som drepte 22 mennesker, ble det omfattende rapportert at terroristen Salman Abedi og hans far, Ramadan, begge hadde kjempet for LIFG i 2011.
Som Middle East Eye avslørte i fjor, hadde den britiske regjeringen en «åpen dør»-politikk som tillot eksil-libyere og britisk-libyske borgere som bor i Storbritannia å bli med i krigen i 2011, selv om noen av dem hadde fått inndratt pass og reisedokumenter [control orders]. Disse dissidentene var medlemmer av LIFG, og de fleste var fra Manchester, som Abedis. Den anerkjente journalisten Peter Osborne avslørte senere at de «utvilsomt var oppfordret» av MI6 til å reise til Libya for å styrte Gaddafi. Faktisk, etter at den libyske lederen ble styrtet, ble disse krigerne tillatt innreise tilbake til Storbritannia «uten nøling«.
Forbindelsen til den britiske hemmelige staten strekker seg tilbake enda lenger. Ramadan Abedi skal ha vært et fremtredende medlem av LIFG, som han sluttet seg til i 1994. Dette var to år før MI6 i hemmelighet støttet LIFG i et forsøk på å drepe Gaddafi, en operasjon som først ble avslørt av tidligere MI5-offiser David Shayler. På det tidspunkt da MI6 overleverte penger til kuppforsøket, var LIFG tilknyttet Osama bin Ladens al-Qaida og LIFG-ledere hadde ulike forbindelser til hans terrornettverk.
Millioner i finansiering fra Qatar
Rapporter antyder også at Ramadan Abedi kjempet for Martyrbrigaden av 17. februar, en underavdeling av LIFG, i Libyakrigen i 2011 – den andre militante gruppen nevnt av regjeringen i sitt parlamentariske svar. Mange av Gaddafis motstandere som bodde i Storbritannia og var tilknyttet LIFG sluttet seg til denne brigaden, som var en av de viktigste enhetene som forsøkte å styrte Gaddafi.
Brigaden var bevæpnet av Qatar, som ga 400 millioner dollar i støtte til libyske opprørsgrupper og var deres største våpenleverandør. Storbritannia skal ha godkjent Qatars våpenforsyning til disse militante gruppene og jobbet tett med den som sin hovedpartner i krigen. The Times rapporterte i juni 2011 at «Storbritannia og Frankrike bruker Qatar for å finansiere de libyske opprørerne».
Men her handler saken også om en annen terrorist – Rachid Redouane, en del av en gruppe som drepte åtte personer i angrepet på London Bridge/Borough-markedet i fjor. Redouane kjempet også i Libyakrigen i 2011, angivelig for Liwa al-Ummah-enheten, en annen underavdeling av LIFG. Noen av Liwas medlemmer fikk opplæring av qatarske spesialstyrker i Libyas vestlige fjellområder – trening som involverte britiske og amerikanske liaisonoffiserer på hemmelig oppdrag.
Dette øker muligheten for at Redouane kanskje har mottatt kamptrening i en operasjon godkjent av Storbritannia. Det er også mulig at Salman og Ramadan Abedi har dratt nytte av en slik militær trening eller fra våpenforsyningene som flommet inn i Libya da. Men foreløpig foreligger det ingen bevis for dette.
Hvor mye visste tjenestemenn?
Regjeringen nekter å si hvilke grupper Salman og Ramadan Abedi kjempet for i Libya. Som svar på et spørsmål om dette temaet fra Labours Lloyd Russell-Moyle, svarte sikkerhetsminister Ben Wallace den 3. april: «Home Office [innenriksdepartementet] kommenterer ikke etterretningsanliggender eller om saker som er del i pågående utredninger.» Det er interessant at Wallace beskrev dette som en «etterretnings»-anliggende. Er dette en indirekte offisiell innrømmelse av forbindelser mellom Abedi-famililen og sikkerhetstjenestene?
Det er mange andre viktige spørsmål som bør besvares. Da Theresa May var innenriksminister 2011, visste hun om eller godkjente hun sendingen av libyere som bor i Storbritannia til Libya, og var Salman eller Ramadan Abedi en del av denne prosessen? Hvis hun ikke visste det, hva drev egentlig sikkerhetstjenestene med, som rapporterte til henne og daværende utenriksminister William Hague? Har enten LIFG eller Martyrbrigaden av 17. februar mottatt enten direkte eller indirekte britisk støtte for å kjempe i Libya? Hvorfor fikk Abedis dra tilbake til Storbritannia etter å ha slåss i Libya uten å bli avhørt?
Det finnes et like grunnleggende spørsmål: Vil britiske journalister forsøke å avdekke mer av denne historien? Tross alt er det mulig at det kan føre til avsløringer om den hemmelige statens forbindelser til terrorisme som kan føre til at ministre må trekke seg.
Med vennlig tillatelse fra Mark Curtis. Han er historiker og forfatter. Han har tidligere bl.a. vært forsker ved Royal Institute of International Affairs (Chatham House) og flere britiske og andre europeiske universiteter. Mark har skrevet flere bøker om britisk utenrikspolitikk og internasjonal utvikling, som Unpeople: Britain’s Secret Human Rights Abuses (2007) og Secret Affairs: Britain’s Collusion with Radical Islam (2012).
Les også:
