Syrialeaks: Et hemmelig britisk dokument avslører den «vestlige strategien» …

13
USAs spesialstyrker på ulovlig oppdrag i Syria

Av Richard Labévière

Benjamin Norman – en diplomat med ansvar for Midtøsten-mappa ved den britiske ambassaden i Washington – oppsummerte presist (men med en uvant ordlyd) det første møtet i «Den lille amerikanske gruppen om Syria» (USA, Storbritannia, Frankrike, Saudi Arabia og Jordan), i Washington den 11. januar 2018. Han gjorde dette i et konfidensielt diplomatisk telegram sendt den 12. januar 2018.


Denne artikkelen av Richard Labévière ble først publisert på  Investig’action. Den er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


I dette fem sider lange telegrammet avslører han detaljene i den vestlige Syria-strategien: deling av landet, sabotasje av fredsforhandlingene i Sotsji, begrensninger på Tyrkia og instruksjoner til FNs spesialrepresentant Staffan de Mistura som leder forhandlingene i Genève. Et såkalt non-paper [dvs. et uoffisielt notat] følger med dette telegrammet, som forberedelse til det andre møtet i ‘den lille gruppen’. Det andre møtet ble holdt i Paris den 23. januar, og dreide seg hovedsakelig om bruk av kjemiske våpen og «instruksjonene» sendt fra «den lille amerikanske gruppen» til Staffan de Mistura.

Deltagerne på møtet den 11. januar i Washington var Hugh Cleary (leder av Midtøsten-avdelingen i Storbritannias utenriksdepartement); Jérôme Bonnafont (direktør for Nord-Afrika og Midtøsten ved fransk UD); David Satterfield (USAs assisterende statssekretær for Midtøsten); Jordans Nawaf Tell og Saudi-Arabias Jamal al-Aqeel. Amerikaneren åpnet møtet med å si at det skulle holdes et annet møte i Paris den 23. januar.

David Satterfield bekreftet at president Trump har besluttet å opprettholde en stor amerikansk militær tilstedeværelse i Syria, til tross for seieren over Den islamske staten. Kostnaden av denne tilstedeværelsen ble anslått til 4 milliarder dollar årlig. Han sa at den amerikanske militære tilstedeværelsen burde være istand til å hindre at IS gjenoppstår, men fremfor alt hindre at «iranerne skal etablere seg på lang sikt og vinne i forsøket på å oppnå en politisk løsning». For det tredje insisterte han på at det første møtet i ‘den lille gruppen’ også skulle gi «materiell og politisk støtte» til Staffan de Mistura for å» konsolidere Genève-prosessen».

Alle deltakerne var svært positive til denne utviklingen, for å kunne «gjøre betydelige framskritt i Syria i løpet av 2018» og «reagere på propagandaen av en russisk seier». Som følge, insisterte deltakerne på det «russiske ønsket om å nå en politisk løsning» skulle brukes til å gjøre målene til den lille gruppen «mer operative».

Konsolidering av Genève-prosessen

Amerikanerne noterte at de ikke lenger ville delta i Astana-møtene, og reduserte «sin deltakelse til et svært lavt nivå, for å understreke sitt engasjement i Genève»; Det ble definitivt bestemt å «tegne en konseptuell plan om Astana for å gjenoppvekke Genève». De anslo da at så langt har «Genève forblitt en fiasko, til tross for Staffan de Misturas innsats». De var veldig forsiktige med å inkludere en våpenhvile i Genève-samtalene: «Sannheten er at vi rett og slett ikke har muligheten til å hindre regimet fra å knuse opposisjonens gjenværende lommer i Idlib og øst for Ghouta».

Telegrammet rapporterer store fremskritt «gjort av opposisjonen de siste månedene», og påpekte at «det vil fortsatt være behov for en stor fleksibilitet for å sikre at regimet ikke forlater Genève (…) mens amerikanerne ikke støtter opprettelsen av en overgangsregjering som fastsatt i FNs Sikkerhetsråds resolusjon 2254». Teksten legger til at «det vil fortsatt være nyttig for opposisjonen å slutte å agitere for denne antagelsen hele tiden …»

Det ble også avtalt at «opposisjonen burde være mer fleksibel og slutte å agitere for en usannsynlig overgangsregjering», og legger til at uten å endre det endelige målet om en oppstykking av Syria og Bashar al-Assads avgang, var det først nødvendig å «komme i gang, ved å fortsette å «forsiktig manipulere» opposisjonen.

Den franske representanten – Jérôme Bonnafont – nevnte problemet med en mulig deltakelse av Bashar al-Assad i fremtidige valg. David Satterfield svarte at «målet var å skape forhold og institusjoner som ville tillate valg som Assad ikke kunne vinne.» Satterfield la til at «det er ingen åpenbar grunn» til å hindre Assad fra å være kandidat.

Under disse forholdene var det hovedsakelig et spørsmål om å teste Russlands hensikter, særlig slik at man kunne «få regimet til å diskutere en ny grunnlov, frie valg under FNs kontroll og opprettelsen av et miljø som sannsynligvis vil favorisere disse to prosessene». Alle møtedeltagerne fra ‘den lille gruppen’ var ubetinget enige i å «ikke lenger være fornøyd med Lavrovs søte ord, for å sette Moskva under press».

For Satterfield handler det om å få russerne til å overgi Assad, «gjennom møter i Sikkerhetsrådet og en bred offentlig kommunikasjons-kampanje». Han mente at det forventede gjenvalget av Vladimir Putin positivt gjorde den russiske posisjonen skjørere…

Sabotering og utnyttelse av Sotsji

En av konklusjonene fra det første møtet i ‘den lille gruppen’ er helt klart: «å gjenopplive Genève slik at Sotsji blir irrelevant»; Frankrike krever mer «åpenhet om den russiske posisjonen». Men de ønsker fortsatt ikke å motsette seg «frontalt» mot Sotsji, «som hadde fordelen at ‘[fredsforhandlingene] samlet en betydelig andel av det syriske sivilsamfunnet», for å bringe tilbake de «mest positive bidragene til Genève, for å fornye og gjenoppstarte dette formatet i Genève.

Saudierne advarte om en «risiko for fragmentering av forskjellige opposisjonsgrupper, og ba om hjelp til å opprettholde opposisjonens samhold». Satterfield reagerte på at deres representanter burde «være mer involvert i å finne en politisk løsning enn å nyte gode lønninger og lange opphold på flotte hotell.» Frankrike støttet denne merknaden ved å vektlegge «kommunikasjon». I den forbindelse kom den britiske representanten med følgende kommentar: «Dessverre har Frankrike ikke lyst til å finansiere denne innsatsen.» Den britiske representanter minnet på om «at opposisjonens kommunikasjon i utgangspunktet ble finansiert av … Storbritannia».

David Satterfield forklarte da at den tyrkiske motstanden mot «Det kurdiske folks beskyttelses-enheter (YPG)» forhindret kurderne fra å delta i Genève. Mens han forstod Ankaras posisjon, understreket han at «vi ikke kan ignorere en gruppe som kontrollerer en tredjedel av Syria og kjempet brorparten av kampen mot IS». Han forklarte at «amerikanerne forsøkte å etablere en multi-etnisk ledelse i nordøst-Syria for å fortynne YPGs hegemoni.» På den annen side var det nødvendig å introdusere SDF (Syria demokratiske styrker, hovedsakelig kurdere, og under amerikansk kontroll) i Genève-prosessen.

Kommentar fra telegram-forfatteren: «Jeg forstår at USA har til hensikt å utnevne William (Bill) Roebuck, deres tidligere ambassadør til Bahrain, som SDFs spesialrepresentant. Jeg er enig, men det er verdt å huske – i henhold til de separate diskusjonene vi hadde, for eksempel med Fiona Hill – at forholdet mellom USA og Tyrkia allerede er dårlig og sannsynligvis ikke vil bli bedre. Som et resultat er amerikanerne ikke i den beste posisjonen for å utføre – alene – den store jobben med FDS og Ankara.» Målet er klart definert: «å få Staffan de Mistura til å akseptere en tredelt struktur med opposisjonen Assad og SDF i Genève».

Videre viser statssekretæren at et [uformelt notat] – Reviving the Syrian Political Track in Geneva vil bli gitt til Staffan de Mistura før møtet 23. januar i Paris «for å sette russerne opp mot veggen». Dette dokumentet inneholder: «et politisk veikart, elementene i en konstitusjonell reform, FNs struktur for valgtilsyn og retningslinjer for etablering av et fredelig miljø».

Jordaneren kalte sesjonen i den lille gruppen for «det mest hemmelige offentlige møtet noensinne». Og forfatteren av telegrammet konkluderer med: «for øyeblikket må vi beholde en gruppe som bare består av USA, Storbritannia, Frankrike, Saudi-Arabia og Jordan. De neste som kan inviteres, er Egypt og Tyskland (som vi har bedt om). Tyrkia bør også bli med i gruppen, men diskusjonene med dem kan bli forgiftet av kurderne, noe som vil gjøre det vanskeligere å nøytralisere Astana. Det er haster derfor ikke å integrere disse tre siste landene.

Krigerske kommentarer

De avsluttende kommentarene i dette telegrammet sier meget om fremtiden til vestlig strategi i Syria. De tre hovedkonklusjonene understreker «en reell bekreftelse av amerikansk lederskap bak kulissene …». Den andre konklusjonen er å «opprettholde presset mot Russland, selv om Russland ikke kan overbevise Moskva om å gi slipp på regimet, som vi hadde håpet.»

«I den forbindelse må vi fortsette – det gjør vi allerede- å fordømme den fryktelige humanitære situasjonen, samt den russiske medskyldigheten i kampanjen for å bombe sivile mål.» Til slutt konkluderer forfatteren av telegrammet, «amerikanerne fortalte meg hvor mye de verdsatte vårt bidrag og støtte de siste månedene mens de ble ferdig med å utvikle strategien.»

Konklusjon

Dette betyr ikke en rask slutt på krisen i Syria, som eksisterer i en større sammenheng som er preget av fire store utviklinger.

1) USA har bestemt seg for å styrke og diversifisere sin atomstrategi. Pentagon har kunngjort at de vil utvikle miniatyriserte taktiske atomvåpen «for å tilpasse seg nye internasjonale trusler». Irans president Hassan Rouhani sa: «Hvordan kan noen snakke om fred i verden og samtidig kunngjøre at det utvikler nye atomvåpen rettet mot sine viktigste fiender?»

2) NATOs forsvarsministre ble enige om en ny revisjon av kommandostrukturene for Atlanterhavsalliansen den 14. og 15. februar i Brussel. Denne «tilpasningen – den største siden slutten av den kalde krigen», ifølge generalsekretær Jens Stoltenberg, ble foreslått av det amerikanske militæret. Det tar sikte på å gjøre alliansen mer effektiv i en krise med høy intensitet. I klartekst, betyr dette å «bedre avskrekke og reagere på nye trusler fra visse stater, først og fremst Russland.»

3) Dette skjer i kjølvannet av nedskytningen av et israelsk jagerfly i syrisk luftrom, samtidig som det israelske politiet ber om tiltale mot statsminister Benjamin Netanyahu for korrupsjon. Tel Aviv beskylder Iran for å etablere seg i Syria og truer med å øke sine militære operasjoner. Dette er ikke første gang at den israelske statsministeren – som nekter å gå av – utnytter regionale spenninger for å konsolidere sin personlige makt og en allianse med landets høyreekstremister.

4) Til slutt fortsetter Washingtons militære støtte til kurderne i Syria å provosere Ankaras sinne. Tillitskrisen sliter på den tyrkisk-amerikanske aksen, og ligger på nippet til et brudd. Den tyrkiske hæren er den nest største NATO-kontigenten, og har måttet lide som følge av den konservative og anti-vestlige tendensen etter det mislykkede statskuppet i juli 2016. En general med generelt konservative islamistiske tendenser har nettopp fått oppdraget med å restrukturere den tyrkiske hæren etter utrenskningene.

Til syvende og sist, reflekterer det britiske telegrammet perfekt den vestlige Syria-strategien. De saboterer fredsarbeidet Sotsji og legger to nye kriger til den syriske krisen: tyrkerne mot kurderne og israelere mot Iran og den libanesiske Hizbollah-bevegelsen. «Amerikanerne har aldri innrømmet sitt militære nederlag i Syria og ønsker ikke å gi slipp på [godbiten] og spesielt sitt viktigste strategiske mål», sier en høytstående fransk diplomat, «som er en oppstykking av Syria, av den typen som blitt gjort i Irak og Libya. Deres ønske er å bevæpne kurderne for å kontrollere oljeområdene i Øst-Syria. Hensikten er å påvirke den politiske og økonomiske gjenoppbyggingen av landet.»

Fred vil ikke komme i morgen.


Med velvillig tillatelse fra Investig’action. Sitatene oversatt to ganger (dvs. variasjoner i ordlyden av Normans notat kan forekomme). Richard Labévière har bl.a vært sjefredaktør for den offentlige sveitsiske fjernsynskanalen TSR og den franske offentlige radiokanalen RFI.

KampanjeStøtt oss

13 KOMMENTARER

  1. Interessant. Men – ikke oversett det engelske ordet «cable» til «kabel». Det norske ordet er telegram.

  2. […] Jag återger nedan utdrag ur en artikel som publicerats på två franska och sedan på två norska siter. Den är skriven av Richard Labévière, som har varit chefredaktör för den offentliga schweiziska TV-kanalen TSR och den franska offentliga radiokanalen RFI. Artikeln har först publicerats av Investig’action Investigaction vars källor är en artikel i Prochetmoyen. Därefter har en artikel publicerats på midtifleisen och på Pål Steigan […]

  3. «Amerikanerne har aldri innrømmet sitt militære nederlag i Syria og ønsker ikke å gi slipp på [godbiten] og spesielt sitt viktigste strategiske mål», sier en høytstående fransk diplomat, «som er en oppstykking av Syria, av den typen som blitt gjort i Irak og Libya. Deres ønske er å bevæpne kurderne for å kontrollere oljeområdene i Øst-Syria. Hensikten er å påvirke den politiske og økonomiske gjenoppbyggingen av landet.»

    Hvordan kan et muslimsk land gjenoppbygges? Det har jo aldri vært bygget. Har vi sett noen eksempler på et skikkelig kultivert muslimsk land?

    Vi kan ikke kvitte oss med atomvåpen, fordi atomvåpen er kunnskap. Det som er viktig er å ha en balanse som gjør at ingen tør å begynne å bruke det. Forstyrres denne balansen, er vi ute å kjøre. Derfor er det viktig at både USA og Russland er sterke atommakter. Da er det ingen som har noe å tjene på å begynne.

    Etter WW2 hjalp USA Europa til å komme seg opp igjen. Fundamentet lå der og det var mulig. Derfor har Vesten vært den dominerende makt siden. Vi kan ikke snakke om å bygge opp igjen Libya og Syria. Fundamentet er ikke til stede. Der er det mange som går seg vill i tankegangen. Det er som å gi havre til en død hest! Fuglene kommer og spiser det og hesten er like død…….

    • For landene i Midt-Østen representerte den panarabiske nasjonalismen som også Assad-regimet har vært en del av nettopp beste muligheten til å bygge seg opp. Og nettopp derfor allierte USA seg med islamistene helt tilbake på 1950-tallet for å hindre en sekulært basert utvikling. Bak dette lå både ønsket om mest mulig fri tilgang på oljeressursene i et område hvor man ønsket minst mulig utvikling og en mest mulig fordummet, overtroisk befolkning som ville benytte minst mulig av disse ressursene selv , og et ønske om å svekke en slik mer utviklet og moderne panarabisk blokk fordi den representerte den største trusselen mot Israel. Av tilsvarende årsaker sørget også CIA i samarbeid med britisk etteretning for å få fjernet den iranske folkevalgte statslederen Mossadegh allerede i 1953. Av mye samme grunn støttet også israelske myndigheter opprinnelig imamen Ahmed Yassin, Hamas’ grunnlegger, da han begynte å bygge ut sitt nettverk i Gaza – man trodde at det skulle lykkes å etablere en mer fredelig situasjon som i Gulf-statene, med en befolkning holdt nede med nesen vendt mot Mekka. Målet fra «vestlig» side har til enhver tid vært å benytte seg av islamistiske krefter for å svekke den sekulære nasjonalismen da det nettopp er den som gir de beste muligheter for å bygge et materiellt sett sterkt samfunn.

  4. Nei, den sekulære humanismen, har ikke bygget opp noenting. Det var kristendommen som bygde opp Europa og USA.

    Materielle ting er ødeleggende for et samfunn. Det er der sosialismen og kommunismen går seg vill.

    Det du trenger, først og fremst, er en moralsk styrke. Den finner du i kristendommen. Da kommer de materielle goder, som en frukt av det.

    USA brydde seg ikke om Israel. Under krigen i 1967 måtte Israel kjøpe våpen fra Tsjekkoslovakia.

    Israel hadde ikke olje, og var helt uinteressant for de fleste land i verden. Jødene hadde gjennomgått et Holocaust. Derfor hadde de mye sympati etter WW2. Dette snudde helt i 1973. Da ble narrativet et helt annet. Vesten var avhengige av olje, derfor begynte vi å følge Saudi-Arabia sitt narrativ. Oljekrisen kom som et resultat av at araberne tapte Ypm-Kippur krigen. Da la vi i Europa Israel i stikken……

    • Jeg er utmerket klar over hva kristendommen, i sin protestantiske «støpning», bidro med i Europa, og i USA. Jeg har selv, vil jeg påstå, til å være i våre dager, hele mitt liv i ganske uvanlig grad levd i pakt med nettopp de asketiske prinsippene. Det jeg påpekte var hvilken mulighet som var den sansynligvis beste med tanke på å bygge seg selv opp for araberlandene. Og Syria understreker forsåvidt bare at den sekulære retningen faktisk også hang sammen med kristendommen. Michel Aflaq, Baath-partiets grunnlegger, ideologisk sett, var født inn i en gresk-ortodoks kristen handelsfamilie.

      Michel Aflaq, Born on 9 January 1910 in Damascus to a middle class Greek Orthodox Christian family, his father, Joseph, working as a grain merchant. Aflaq was first educated in the westernized schools of the French Mandate of Syria.[2] In 1929, he left Syria to study philosophy abroad at the Sorbonne in Paris. During his stay Aflaq was influenced by the works of Henri Bergson, and met his longtime collaborator Salah al-Din al-Bitar, a fellow Syrian nationalist. […] Michel Aflaq (Arabic: ميشيل عفلق‎‎, Arabic pronunciation: [miːʃeːl ʕaflaq], 9 January 1910 – 23 June 1989) was a Syrian philosopher, sociologist and Arab nationalist. His ideas played a significant role in the development of Ba’athism and its political movement; he is considered by several Ba’athists to be the principal founder of Ba’athist thought. He published various books during his lifetime, the most notable being The Battle for One Destiny (1958) and The Struggle Against Distorting the Movement of Arab Revolution (1975).

      In his remarkably prescient conclusion to the book, Weber lamented that the loss of religious underpinning to capitalism’s spirit has led to a kind of involuntary servitude to mechanized industry.

      «The Puritan wanted to work in calling; we are forced to do so. For when asceticism was carried out of monastic cells into everyday life, and began to dominate worldly morality, it did its part in building the tremendous cosmos of the modern economic order. This order is now bound to the technical and economic conditions of machine production which today determine the lives of all the individuals who are born into this mechanism, not only those directly concerned with economic acquisition, with irresistible force. Perhaps it will so determine them until the last ton of fossilized coal is burnt. In Baxter’s view the care for external goods should only lie on the shoulders of the ‘saint like a light cloak, which can be thrown aside at any moment.’ But fate decreed that the cloak should become an iron cage.» (Page 181, 1953 Scribner’s edition.)

      Weber maintained that while Puritan religious ideas had significantly impacted the development of economic system in Europe and United States, there were other factors in play, as well. They included a closer relationship between mathematics and observation, the enhanced value of scholarship, rational systematization of government administration, and an increase in entrepreneurship ventures. In the end, the study of Protestant ethic, according to Weber, investigated a part of the detachment from magic, that disenchantment of the world that could be seen as a unique characteristic of Western culture.

  5. Jeg er utmerket klar over hva kristendommen, i sin protestantiske «støpning», bidro med i Europa, og i USA. Jeg har selv, vil jeg påstå, til å være i våre dager, hele mitt liv i ganske uvanlig grad levd i pakt med nettopp de asketiske prinsippene.
    ————-
    Jeg mener at livet som kristen ikke går ut på å leve i asketiske former. Det går ut på å leve livet fullt ut!
    Det er kun når du lever i troen på Jesus Kristus du kan være fri, ellers er du en fange!
    #########
    Michel Aflaq, Baath-partiets grunnlegger, ideologisk sett, var født inn i en gresk-ortodoks kristen handelsfamilie.
    —————
    Både Nietzsche, Voltaire, Rosseau , Marx, Darwin osv, var født inn i en kristen familie. Likevel var det ikke så mange av dem som bidro i den retning……..Baath-partiet var forøvrig partiet til Saddam Hussein. Hvilken stabil og kultivert ideologi og nasjon har Michel Aflaq bidratt til?
    #########

    Weber maintained that while Puritan religious ideas had significantly impacted the development of economic system in Europe and United States, there were other factors in play, as well. They included a closer relationship between mathematics and observation, the enhanced value of scholarship, rational systematization of government administration, and an increase in entrepreneurship ventures. In the end, the study of Protestant ethic, according to Weber, investigated a part of the detachment from magic, that disenchantment of the world that could be seen as a unique characteristic of Western culture.
    ———–
    Grunnleggere av vestlig, vitenskapelig kultur var kristne. Det var bla. Isac Newton, Michal Fraday og James Clerc Maxwell. De hadde frihet til å gjøre det. Maxwell viste, ved hjelp av papir og blyant, at radiobølger måtte eksistere, 50 år før Hertz oppdaget dem. Det er en av milepælene i teoretisk fysikk!
    Hva har vi sett fra muslimsk side? svært lite. Du kan finne litt innenfor optikk. De hadde ikke frihet til å drive med vitenskap.

    Ei heller har de frihet til å utvikle et land. Det ser du. Hvilke muslimske land vil du vise til? Hadde de hatt en kristen kultur, kunne det ha fungert. Det å ha en humanistisk kultur, fungerer heller ikke. Hvilke land kan du vise til der?

    • Derfor vil Syria og Libya aldri komme seg opp igjen. Iallfall ikke slik det var. Damaskus skal bli en ruinhaug. Egypt, skal imidlertid bli et kristent land. Alt dette kan du lese om i Bibelen!

    • Bare en «side note» i denne sammenheng, men: Karl Marx var ikke født inn i noen kristen familie. Hans far beskrives som nærmest «ikke-religiøs», men konverterte til kristendommen rent pro forma for å kunne praktisere som advokat under det nye prøyssiske regimet. Men da var Karl allerede seks år gammel, var både jødisk omskåret og vokste opp i et jødisk-kulturelt miljø. Hans farfar og farbror var rabbinere.

      Michel Aflaq ble spilt ut på sidelinjen ifm splittelsen i Baath-partiet på 1960-tallet og kuppet i Syria på den samme tiden. Han havnet i eksil i Irak, og hadde også der liten innflytelse på de senere begivenhetenes gang. Splittelsen førte nettopp til den svekkelsen, ja strengt tatt ødeleggelsen som han fryktet og så iherdig hadde forsøkt å motarbeide.

      • Jeg gjorde nok en feil der Olav, men er ikke dette flisespikkeri?

        Poenget mitt var at det å være født inn i en kristen familie ikke er et argument for at de vil forsvare kristne verdier.

        Du sier at Michel Aflaq var født i en kristen familie. Hva ville du med det argumentet?

        De sekulære humanister har sin arv fra kristendommen, men de mistet det vesentlige på veien. Hvordan skal jeg beskrive det? Jo:

        Jeg husker noen som var på rypejakt, men de fikk ingen ryper. Så var det en som sa:»Det gjør ikke noe. Sausen er jo best!»

        Det synes jeg beskriver humanister i et nøtteskall…..:-)

  6. Perhaps it will so determine them until the last ton of fossilized coal is burnt. In Baxter’s view the care for external goods should only lie on the shoulders of the ‘saint like a light cloak, which can be thrown aside at any moment.’ But fate decreed that the cloak should become an iron cage.» (Page 181, 1953 Scribner’s edition.)
    ———
    Det er akkurat det det er blitt. Ateistene fornekter helvete, i bibelsk forstand. I stedet kommer de med sitt eget helvete. Hva er vitsen med det?

    Kappen er blitt et «jernbur» for de som ikke tror. Nåde deg!

    Hvordan kan du fortelle dine barn slike forferdeligheter? De må jo få mareritt!

    Det er noe annet som kommer til å treffe oss lenge før de såkalte «klimaeffektene» slår inn. Fra et kristent synspunkt vet vi jo det. Men for å ta en sekulær tanke. Hva med ressurser? Hvor lenge har vi fosfor, mangan litium osv…..Det er ikke så lenge, hvis du regner litt og tenker deg om!

    Noe tar slutt først. Og når et nødvendig råstoff blir en mangelvare, blir det krig……..

  7. Perhaps it will so determine them until the last ton of fossilized coal is burnt. In Baxter’s view the care for external goods should only lie on the shoulders of the ‘saint like a light cloak, which can be thrown aside at any moment.’ But fate decreed that the cloak should become an iron cage.» (Page 181, 1953 Scribner’s edition.)
    ———
    I den sammenhen har jeg også lyst til å komme med et sitat fra en mann som var veldig framsynt. Du skjønner vel sikkert hvem som kan ha sagt dette…..

    How dreadful are the curses which Mohammedanism lays on its votaries! Besides the fanatical frenzy, which is as dangerous in a man as hydrophobia in a dog, there is this fearful fatalistic apathy. The effects are apparent in many countries. Improvident habits, slovenly systems of agriculture, sluggish methods of commerce, and insecurity of property exist wherever the followers of the Prophet rule or live. A degraded sensualism deprives this life of its grace and refinement; the next of its dignity and sanctity. The fact that in Mohammedan law every woman must belong to some man as his absolute property, either as a child, a wife, or a concubine, must delay the final extinction of slavery until the faith of Islam has ceased to be a great power among men.
    Individual Moslems may show splendid qualities. Thousands become the brave and loyal soldiers of the Queen; all know how to die; but the influence of the religion paralyses the social development of those who follow it. No stronger retrograde force exists in the world. Far from being moribund, Mohammedanism is a militant and proselytizing faith. It has already spread throughout Central Africa, raising fearless warriors at every step; and were it not that Christianity is sheltered in the strong arms of science, the science against which it had vainly struggled, the civilisation of modern Europe might fall, as fell the civilisation of ancient Rome.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.