USAs plan for regimeendring i Iran

14

Det er ingen hemmelighet at USA ønsker å styrte regimet i Iran og skifte det ut med et pro-amerikansk, pro-israelsk regime. Når Hillary Clinton, John McCain og Donald Trump kommer ut med nærmest likelydende uttalelser om å støtte opprøret mot diktauret i Iran, så vet vi hvor landet ligger. Vi har sett filmen før og kjenner neste episode. Denne gangen er vi så heldige at vi kan lese planen for regimeendring svart på hvitt, for den ble publisert av Brookings Instution i 2009, og gjør ingenting for å skjule sine hensikter.

Planen for regimeendring

Brookings Institution er utvilsomt den mest innflytelsesrike tenketanken i USA, og dens rapporter og utredninger får nesten uten unntak stor innflytelse på USAs politikk. Hvis noe er «djupstatens» tenketank, så er det Brookings.

I 2009 publiserte Brookings en rapport, eller nærmest ei håndbok, om hvordan USA skulle sørge for regimeskifte i Iran. For den som ønsker å sette seg inn i USAs planer, taktikk og strategi for å styrte regimet i Iran, er den obligatorisk lesning. Den har tittelen: WHICH PATH TO PERSIA? – Options for a New American Strategy toward Iran (pdf) Den inneholder fire deler:

• Part I – Dissuading Tehran: The Diplomatic options.
• Part II – Disarming Tehran: The Military options
• Part III – Toppling Tehran: Regime Change
• Part IV – Deterring Tehran: Containment

Del III om regimeskifte inneholder fire underkapitler:

• Chapter 6: The Velvet revolution: supporting a Popular Uprising
• Chapter 7: Inspiring an insurgency: supporting Iranian Minority and opposition Groups
• Chapter 8: The coup: supporting a Military Move against the regime

I kapittelet om «fløyelserevolusjonen» skriver Brookings (s. 105):

The United  states could play multiple roles in facilitating a revolution. By funding and helping organize domestic rivals of the regime, the United  states  could create an alternative leadership to seize power.  as Raymond  Tanter of the  Iran Policy  committee argues, students and other groups “need covert  backing for their demonstrations. They need fax  machines. They need  internet access, funds to duplicate materials, and funds to keep vigilantes from  beating them up.” Beyond this, U.S.-backed media outlets could highlight regime shortcomings  and make otherwise obscure critics more prominent.

Man legger ikke fingrene i mellom her; finansiering og støtte til å organisere en opposisjon, praktisk hjelp av alle slag – og en mediakampanje mot regimet som også tar sikte på å løfte fram opposisjonsfolk som ellers ville ha vært lite kjent.
Når det gjelder å finne folk og grupper som kan brukes i denne planen, finnes det et eget underkapittel med den talende tittelen «Finding the right proxies», altså finne de rette stedfortrederne.

Lista består av reformistene, de intellektuelle, studentorganisasjonene, arbeiderorganisasjoner, organisasjoner i «sivilsamfunnet», sjahtilhengere. Men Brookings konkluderer med at ingen av dem utgjør noen tilstrekkelig kraft til å ta ledelsen i regimeending. Brookings anbefaler derfor at det brukes store pengesummer til å bygge opp en opposisjon, samt å sikre seg detaljert etterretning, for som man skriver:

«Meddling in the internal politics of another country requires excellent intelligence if the efforts are to succeed.»
s. 108

Brookings tviler på at en tradisjonell fargerevolusjon vil ha noen sjanser til å lykkes. Derimot har man større tro på det som kalles å «inspirere et opprør», som er behandlet i kapittel 7 (s. 113).

For instance, the United States could opt to work primarily with various unhappy iranian ethnic groups (Kurds, Baluch, arabs, and so on) who have fought the regime at various periods since the revolution. a coalition of ethnic opposition movements, particularly if combined with dissident Persians, would pose a serious threat to regime stability. in addition, the unrest the groups themselves create could weaken the regime at home. at the least, the regime would have to di- vert resources to putting down the rebellions. at most, the unrest might discredit the regime over time, weakening its position vis-à-vis its rivals.

Det vi ser utspille seg i Iran disse dagene ser ut til å være en blanding av reelle protester mot regimets politikk og en kombinasjon av punkt 6 og 7 i Brookings-planen, altså en blanding av «fargerevolusjon» og støtte til opprørsgrupper.

Reell protest og infiltrasjon

Det sier seg sjøl at det er umulig å stimulere et opprør hvis det ikke finnes objektive grunner til å gjøre opprør, eller som en berømt kineser sa: «Du kan ruge en kylling ut av et egg, men uansett hvor mye du ruger kan du ikke ruge en kylling ut av en stein.»

Det iranske folket opplever svært mange problemer, og det religiøse diktaturet har lenge vært upopulært i store deler av folket. Presteskapet har gjort seg til en religiøst-økonomisk overklasse, som styrer ut fra sine egne interesser og er svært korrupte. I basaren i Esfahan møtte jeg en gang en miniatyrmaler som malte bilder av toppløse skjønnheter på kamelbein i den tradisjonelle miniatyrstilen. Jeg spurte ham om han ikke var bekymret for hva prestene ville si, men han svarte foraktelig:

«Prestene bryr seg ikke om nakne damer. de er bare opptatt av penger og makt!»

Korrupsjonen er omfattende og velkjent, og det har også undergravd mye av den religiøse autoriteten presteskapet måtte ha hatt. Det finnes også etniske og regionale motsetninger og undertrykking av ulike minoriteter, så det finnes mange grunner til misnøye.
Den nåværende presidenten, Hassan Rouhani, fører en nyliberal politikk med privatisering og frislipp av priser. De første protestene i Iran denne gangen rettet seg nettopp mot dette.

Men samtidig er det allerede nå tydelig at opprøret er infiltrert, slik Brookings foreslo. Når demonstranter angriper politistasjoner og militærleire og forsøker å sette fyr på dem, så er det åpenbart provokasjoner som tar sikte på å framprovosere voldelige mottiltak som kan filmes med mobiltelefon og spres på nettet som bevis på at vi står overfor «månedens Hitler». Eller som man sa fra US State Department: «The world is watching».

En uttalelse fra det iranske Tudeh-partiet peker på denne dobbeltheten i begivenhetene. På den ene sida gir partiet sin støtte til det de ser som et rettferdig opprør mot et korrupt og reaksjonært styre. På den andre sida advarer de mot infiltrasjonen fra grupper som er støttet av USA og Israel, som «tar sikte på å erstatte ett reaksjonært styre med et annet reaksjonært styre»:

«The support of these forcesi.e. the regional reaction, Trump administration, and the right-wing government of Netanyahu, for the Iranian monarchists and those political groups whose agenda is to cooperate with the most reactionary regimes of the region and to persuade the European states to impose sanctions on Iran’s economy – thereby exacerbating the misery for the destitute and disadvantaged people of our country – and to encourage foreign states to interfere militarily in Iran, leaves no room whatsoever for any optimism regarding the future designs of such “opposition”.»

Ingen revolusjon i denne omgangen

Det ser ut til at dem legitime protestbevegelsen allerede i stor grad er blitt kuppet av grupper med en annen agenda, og dessuten har USA allerede gjort en del tabber, og da ikke minst denne helt åpenbare støtten til «opprøret mot diktatoren», akkurat som om USA har noe som helst mot diktatorer, hvis de bare gjør som USA sier. USAs og Israels hånd i dette er altfor synlig. For eksempel når noen demonstranter roper slagord mot støtte til Hezbollah og Syria, så er det veldig i utakt med iransk opinion. En meningsmåling som ble publisert i juli 2017 av Center for International and Security Studies at Maryland (CISSM) og IranPoll.com viser at det er stor støtte til Rouhanis utenrikspolitikk. Irans seire i kampen mot IS har gjort at flere iranere enn før stiller seg bak støtten til Syria, nemlig hele 64,9%. Det er den økonomiske politikken folk er misfornøyde med, sier den samme målinga.

Det som ikke har kommet fram i vestlige medier – som vanlig – er at samtidig med demonstrajonene mot regimet, har det vært mye større demonstrasjoner til fordel for regimet.

Sammenliknet med i 2009, da det virkelig var store demonstrajoner mot regimet og da det gikk sprekker langt inn i regimets egne rekker, virker den nåværende bevegelsen mye mindre og mye grunnere forankret. Det er også tegn som tyder på et Rouhani vil imøtekomme en del av de økonomiske kravene.

Geopolitisk er det ingen tvil om at Iran har spilt en helt avgjørende rolle for å knuse de jihadistiske leiesoldatene som Vesten og oljediktaturene har sendt inn i Syria, og at Iran har bidratt vesentlig til at Vestens og Israels planer så langt har lidd nederlag. Den vestlige kampanjen for regimeskifte i Iran har ingenting med støtte til demokrati å gjøre, men derimot alt å gjøre med geopolitikk og med særlig Israels ønske om å kunne dominere regionen.

Antakelig innser også de smarteste planleggerne i USA og Israel at de ikke vil klare å utløse noe regimeskifte i denne omgangen. Det de ønsker er å framprovosere hendelser som kan brukes til å skjerpe sanksjonene og bygge opp mer en opinion for stadig mer aggressive tiltak mot Iran. Israel har ikke gjort noen hemmelighet av at det de ønsker er å få USA med på en krig mot Iran. Men da trengs det noe som kan selge krigen i vestlig opinion, slik at til slutt pasifisktiske prester krever bombing. NATO har jo allerede gjort klart at de kommende NATO-krigene vil bli feministiske kriger, kriger for å «hjelpe kvinner og barn». I en artikkel i The Guardian skrev NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg og skuespiller Angelina Jolie at Nato må «forsvare kvinners rettigheter».

Så følg med. Det store spillet om Midt-Østen fortsetter.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. baluba says:

    Tillerson ser ut som “trollet” i et norsk eventyr. Norske politikere blir også vist frem ufordelaktig når det passer makttriaden.
    I dag får vi vite at EU legger press på Iran for å få til “lovlige demonstasjoner” samtidig som vesten infilterer og sanksjonerer. I helga ble det beskrevet hvordan dette såkalte regimet åpnet ild med vannkanoner og skjøt på befolkningen som demonstrerte. Du snakker om… ordets makt.

  2. Birgitta says:

    Det er ikke Iran og shia muslimene som står bak terror i Europa .
    Det er det sunni muslimene og Saudi-Arabia som gjør.
    Presteregime i Iran er sikkert ikke de beste , men så lenge de ikke truer eller gjør oss noe har vi iikke noe med hva de driver med.
    Skal vi nå igjen innvadere et land som ikke har gjort oss noe og som bare skaper uro og ustabilitet i verden ?

  3. Interessant å se at Pål Steigan har sammenfallende syn med nynazister og ytre høyre når det gjelder Iran og opprøret der. Tore W. Tvedt fra Vigrid mener det samme: USA og CIA står bak og regimet må slå ned opprøret. Man har virkelig gått en lang vei fra SUF/AKP når man ender på et slikt standpunkt.

  4. steigan says:

    Meningsløs kritikk. Gå inn på de fakta jeg har lagt fram og de konklusjonene jeg trekker av dem og vi om du har noen argumenter å komme med. Du klarer ikke en gang å gjengi mine meninger korrekt. Da er det jo ikke vanskelig å finne på hvilken som helst sammenlikning.

  5. Støtter du opprøret eller gjør du det ikke? Burde være enkelt å svare på.

  6. Sigmapi says:

    Enligt ryska RT har det förekommit demonstrationer som stödjer regimen, men
    det framgår inte hos RT att dessa skulle varit större än motdemonstrationerna.

    Den enda referens som ges om man klickar på "mye storre demonstrasjoner"
    är en bild. Är bilden från 2009? Det står “död åt Israel” på en del av plakaten,
    och demonstrationen verkar inte särskilt stor. Steigan borde kunna bekräfta
    att bilden är nytagen med en referens.

  7. CIA sto bak regimeskiftet i Iran i 1953 alt. Dette vart avslørt då iranske militaristar okkuperte den amerikanske ambassaden i Iran i 1979. Då fann dei haugevis av dokument som synte at CIA hadde lagt føringar for “kuppet” i 53. Dette gjorde dei i samarbeid med britisk etterretning, for å få kontroll med iranske oljereservar, og slik hindre at dei kom på sovjetiske hender. Stoda i dag er ikkje så ulik, og USA har dei same interessene i regionen. Namnet på den CIA-leidde operasjonen var “Operation Ajax”, og vart rekna som vellukka, sidan statsministeren Mossadegh laut trekkje seg, og styresmaktene i Iran tryggja amerikanske interesser heilt til revolusjonen i 1979. Når det gjeld CIA og nazistane, var det nett CIA som ordna med ulike “rat lines” for å berge tyske nazistar unna etter krigen, slik at dei kunne gå i teneste for VESTLEG etterretning, og byggje opp anti-sovjetiske system i etterkrigstida. Vigrid kunne ha gått rett inn i denne typen teneste etter krigen.

  8. steigan says:

    Som det framgår av analysen er demontrasjonene en miks av legitime protester og opplagte provokasjoner. De voldelige angrepene på militæravdelinger og politistasjoner virker som provokasjoner. Det er helt på sin plass å demonstrere mot de problemene folket opplever, det er forkastelig å skape situasjoner som bare har ti hensikt å framprovosere vold.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

4 flere kommentarer

Deltakere

Historisk kommentararkiv

14 KOMMENTARER

  1. […] På radionyheterna kl 9 i morse sa radio-reportern Cecilia Uddén bland annat att CIA nyligen inrättat en enhet för destabilisering av Iran. Detta rapporterades inte i nyheterna kl. 12.30. Det finns både fredliga demonstrationer, och demonstrationer där våldsamheter sker. Pål Steigan har i morse publicerat en artikel som beskriver en sannolikt mycket viktig komponent i konfliktsituationen. USA:s plan för regimskifte i Iran […]

  2. USA må slutte å blande seg inn i andre lands regimer og konsentrere seg om eget land, og iallfall IKKE dra med seg Norge! Dette har vi ingenting med å gjøre!
    Vet at dette har med penger og makt å gjøre, -men nekter å bli sugd inn i sånt som er gjort utallige ganger i historien, og man har da vel sett nok om hvordan sånt ender?
    La folk i eget land ordne opp, og ta hånd om eget land, egen økonomi og kultur!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.