Indonesia og islamsk radikalisering

6
En demonstrasjon for IS i Jakarta

Av Ivar Austbø.

En viral video der studenter ved instituttet for landbruksstudier sverget en ed til støtte for opprettelsen av et kalifat i Indonesia gjorde i fjor landets myndigheter urolige. Videoen fremsto som et tydelig tegn på at radikal, politisk islam er på frammarsj i Indonesia, et land som har vektlagt en sekulær modell for religiøst mangfold og moderasjon.

En demonstrasjon for IS i Jakarta

Videoen bidro til at president Joko Widodo i juli 2017 forbød den radikale gruppen Hizb ut-Tahrir (HT), som organiserte avleggelsen for studentene.

Forbudet ble begrunnet med at gruppens mål bryter med den sekulære indonesiske grunnloven, og de filosofiske prinsippene landets enhet er tuftet på: Pancasila. Myndighetene mener at HTs virksomhet undergravde disse prinsippene.

Hizb ut-Tahrir

Hizb ut-Tahrir (som kan oversettes til «Frigjøringspartiet»), stiftet av palestineren Taqiuddin al-Nabhani, har i sin drøyt 60 år gamle historie vokst til å bli en innflytelsesrik organisasjon, med avdelinger i om lag 40 land, hvorav noen vestlige. Organisasjonen er forbudt i flere land.

Et profilert tidligere medlem av HT, er den britiske aktivisten Maajid Nawaz. Etter å ha brutt med HT, stiftet han, sammen med noen andre eks-HT-medlemmer organisasjonen Quilliam, som har som formål å motvirke ideologisk ekstremisme.

Nawaz beskriver HT på følgende måte:

Right, so Hizb ut-Tahrir is what I call a revolutionary Islamist group. It seeks to overthrow Arab and Muslim majority governments via military coups rather than by terrorism such as those acts that al-Qaida and ISIS engage in.

Their desire is to infiltrate the armies of Muslim majority states, incite military coups, overthrow those regimes and replace in their wake a, replace them with a Caliphate.

And that Caliphate would be an expansionist, global Muslim empire that would enforce their version of Islam over society. That’s the basic aim of this group.

Så selv om HT er en annen type gruppe og utfordring enn IS, og al-Qaida, som har stått bak terrorangrep i Indonesia, er deres prosjekt i opplagt konflikt med prinsippene som anses å holde Indonesia sammen som et flerreligiøst samfunn.

Polemikken om forbudet

Som en ytterligere reaksjon på HTs virksomhet med å radikalisere studenter, fikk den indonesiske regjeringen tusenvis av studenter til å i forrige måned erklære en ed mot radikalisering. Denne markeringen kom like etter at om lag 3000 akademikere hadde samlet seg til et møte der de sverget å kjempe mot ekstremisme og forsvare den sekulære grunnloven.

Forbudet mot HT har sine kritikere, også utenfor gruppen selv. Human Rights Watch mener for eksempel at tiltaket innebærer et problematisk brudd på ytrings- og forsamlingsfriheten.

Det er en vanskelig balansegang av rettigheter og prinsipper Indonesia baler med i forsvaret av landets enhet, men det er utvilsomt reelle grunner til bekymringen som ligger bak de strenge tiltakene de har iverksatt.

Læreinstitusjoner er nøkkelområder for grupper som HT, og I en undersøkelse av videregående skoleelever og universitetsstudenter, svarte 20 prosent av respondentene at de støtter etableringen av et islamsk kalifat, ifølge Reuters.  Videre svarte en av fire av de 4200 muslimene som svarte at de i noen grad var villig til å drive jihad for dette målet.

Indonesias største islamske grupper, den moderate Nahdlatul Ulama (NU) og Muhammadiyah, som hevder å ha om lag 120 millioner medlemmer tilsammen, støtter forbudet mot HT.

Yaqut Cholil Qoumas, leder av NUs ungdomsfløy, sier at Indonesia ble bygget av mange religioner og kulturer, men at Hizb ut-Tahrir Indonesia kom og ville forandre dette mangfoldet til en islamsk nasjon.

Islamismen i Indonesias historie

De nyeste tiltakene fra den indonesiske regjeringen mangler for øvrig heller ikke historisk presedens, og konflikten mellom politisk islam og sekulære prinsipper går langt tilbake i landets historie. Allerede i prosessen med å løsrive seg fra nederlandsk styre var dette et tema. På et tidspunkt var det også væpnet konflikt mellom Darul Islam, daværende president Sukarnos sekulære styrker og nederlenderne.

President Suharto, som etter et svært blodig kupp etterfulgte Sukarno, og var alliert med de største og mer moderate islamske organisasjonene nevnt ovenfor, slo også til dels hardt ned på radikal islam. Politiske partier ble under Suharto forbudt å definere seg selv ved noen religion.

Etter ar Suhartos regjeringstid var over, gjennomførte indonesiske myndigheter reformer som gav provinser medbestemmelsesrett over lokale lover og regler.

Sharialover

Provinsen Ache, som har en distinkt lokal identitet med historiske bånd til sultanatet som regjerte der over noen hundre år, fikk som del i reformene rett til å definere lovverket mer i islamsk retning, med referanse til sharia.

Implementering av sharia-lover har blitt innført ved gradvise lovtillegg i Aceh, og det fortoner seg i dag som et strengt lovverk. Som også kan observeres i islamske miljøer i vesten, så er det lagt mye vekt på kvinners bekledning. Det er også innført nattlig portforbud for kvinner i provinsen.

Dette betyr ikke at de islamske lovene bare begrenser seg til hva kvinner gjør. Gambling; å være alene med noen av det motsatte kjønn; seksuelle relasjoner med samme kjønn, er «synder» som har blitt straffet med stokkeslag i en islamsk domstol.

Selv om en tanke bak å gi mer selvbestemmelsesrett til Aceh var å roe ned separatistsrømninger, så kan det hende at politikken skaper mer uro på lang sikt, noe som kan utfordre Indonesias mangfoldspolitikk. Det later nemlig til at Aceh bygger seg opp som en modell til inspirasjon for miljøer i andre deler av landet, hvilket kan skape trykk på prinsippene nasjonen bygger på.

At Aceh sliter økonomisk, og har begynt å gjennomføre straffen med stokkeslag i lukkete forsamlinger heller enn offentlig, ifølge organisasjonen Institute for Criminal Justice Reform (ICJR) på grunn av sviktende turistinntekter, har muligens ikke skremt islamske miljøer ellers i Indonesia som ønsker å kopiere Aceh.

Når indonesiske myndigheter har forbudt Hizb ut-Tahrir, så kan det godt ha vært virkningsfullt, men om HT forsvinner, så vil etter alle solemerker utfordringen politisk islam representerer for landet – en utfordring som har vært der lenge før HTs ankomst – langt fra være vekk.

 

 

KampanjeStøtt oss

6 KOMMENTARER

  1. WELL, HELL!
    «Indonesia, et land som har vektlagt en sekulær modell for religiøst mangfold og moderasjon.» – Ivar Austbø

    Well, hell, dét var også en analyse av skrekkveldet der folkemorderne fra 1965 den dag i dag spaserer fritt omkring og til og med og attpåtil drømmer om filmstjernestatus.
    «Samtlige skrøt og snakket åpenlyst om mordene, gjerne mens små barn så på. Kontrasten mellom bødlene som skrøt, og ofrene som ikke fikk lov til å snakke føltes som å være i Tyskland under Holocaust – med forskjellen at nazistene fortsatt satt ved makten. Anslagsvis to millioner ble likvidert. Det spesielle med situasjonen i Indonesia er at det aldri er tatt noe oppgjør med blodbadet: Bødlene lever som vanlige samfunnsborgere, og er av mange ansett som folkehelter som dukker opp i talkshow for å skryte av hvordan de reddet Indonesia fra kommunismen.»
    https://www.vg.no/rampelys/dokumentarfilm-bomben-er-norges-oscar-haap/a/10137283/
    http://www.imdb.com/title/tt2375605/

    • Hei, Ola Bog, og takk for kommentar. Det som står i den halve setningen du siterte handler spesifikt om den indonesiske filisofien for religiøs sameksistens. Og Indonesia er gjerne blitt holdt fram som et eksempel på en stat med muslimsk majoritet som har vært preget av moderat islam og en sekulær orden.

      Men denne modellen opplever utfordringer, og det var det som var tema for min artikkel. At du ville at jeg skulle skrive en artikkel om noe annet er en helt grei mening, og det kan godt hende jeg gjør ved en anledning også. Men nå ville jeg altså skrive om friksjonen mellom politisk islam og Indonesias sekulære prinsipper og tradisjoner.

      Viser ellers til denne artikkelen på steigan.no som omhandler temaet du tok opp,

      https://steigan.no/2017/10/19/usa-visste-om-massemord-i-indonesia/

  2. Jeg er enig i at det kunne ha vært nemnt noe om det indonesiske regimets sanne karakter: Avhengigheten av og samarbeidet med Vestens kapitalister.

    • Hei Magnar Husby, og takk for kommentar. Det viktigste forsettet med artikkelen var å få fram en friksjon mellom politisk religion og et sekulært samfunn – fordi jeg mener dette er en viktig problemstilling.

      Momentene du og Ola Bog tar opp var mer med i et tdligere utkast, men jeg mener en innsnevring var på sin plass for å ikke få for mange temaer. Det var aldri ment å være en helhetlig analyse av Indonesisk politikk etter den 2. verdenskrig.

      Når det er sagt, så kan det hende at artikkelen har blitt for snever i denne prosessen, og den tilbakemeldingen er grei å ta med seg videre til fremtidige artikler.

  3. «Som en ytterligere reaksjon på HTs virksomhet med å radikalisere studenter, fikk den indonesiske regjeringen tusenvis av studenter til å i forrige måned erklære en ed mot radikalisering. Denne markeringen kom like etter at om lag 3000 akademikere hadde samlet seg til et møte der de sverget å kjempe mot ekstremisme og forsvare den sekulære grunnloven.»
    Her dukker det opp et problem: hva er ekstremisme, hvem skal definere hva dette er og hvor skal grensene gå?

    • Hei Øystein, og takk for kommentar. Du stiller et godt spørsmål, som det er verdt å reflektere over og antakelig vanskelig å finne noe fasitsvar på. Politikk som av noen får stempelet ekstrem kan muligens under visse forhold være nødvendig og totalt sett medføre minst lidelse, og politikk som i hovedstrømsmediene behandles som helt normalt og moderat – eksempelvis diverse vestlige intervensjoner – kan ha ekstreme, katastrofale konsekvenser, og bomme helt på eventuelle intensjoner om å minimere lidelse.

      Og hva er egentlig verst: Å skrive noe «ekstremt» på twitter, eller å stemme for bombing og destabilisering av land langt unna?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here