Drepte Stalin Kirov?

4
Josef Stalin (1878–1953)
Avatar

Av Åsmund Egge.

Mordet på Sergej Kirov den 1. desember 1934 var en skjellsettende begivenhet i Sovjetunionens historie. Det er ikke uten grunn blitt betegnet som «århundrets mord». For Stalin åpnet det seg nå en gylden mulighet til å slå ned på sine motstandere. Stalin hadde opparbeidet seg stor makt, men denne hadde så langt ikke vært uten skranker. Mordet muliggjorde nå Stalins ubegrensede maktutøvelse.

Sergej Kirov var Leningrads partisjef. Han var også medlem av Politbyrået, Sovjetunionens øverste politiske myndighet, der alle viktige saker ble avgjort. Mordet var et alvorlig sjokk for Stalin. Et høytstående medlem av den politiske ledelsen var blitt myrdet, attpåtil i Smolnyj, partiets hovedkvarter i Leningrad. Stalin selv kunne bli den neste. Dessuten var Kirov Stalins nærmeste venn, ifølge Stalins datter, Svetlana Allilujeva, og andre som kjente Stalin godt.

Josef Stalin (1878–1953)

Morderen, Leonid Nikolajev, var en psykisk ubalansert mann som følte seg urettferdig behandlet og ønsket å hevne seg på partiet. Spørsmålet er: Hadde han vært alene om mordet? Eller sto det noen bak, og i tilfelle hvem?

Det har i hovedsak vært tre svar på dette spørsmålet. Vi har for det første den stalinistiske versjonen. Den gikk ut på at mordet var et resultat av en sammensvergelse av såkalte «zinovjevister», dvs tilhengere av Grigorij Zinovjev, en av Stalins fremste motstandere under fraksjonsstridighetene i 1920-årene. I en lukket rettssak i slutten av desember 1934 ble Nikolajev og 13 av hans «medsammensvorne» dømt til døden og henrettet. Zinovjev selv ble senere henrettet under den første av de såkalte Moskva-prosessene.

Den andre versjonen går ut på at Stalin sto bak mordet, og at dette var arrangert av det hemmelige politiet, NKVD. Denne versjonen ble først noen år senere lansert av enkelte avhoppere fra Sovjetunionen, men vant ingen større oppslutning før etter det sovjetiske kommunistpartiets 20. partikongress i 1956, der Nikita Khrusjtsjov angrep Stalin og blant annet insinuerte at Stalin hadde hatt noe med mordet å gjøre. Senere ble denne oppfatningen nærmest en trossetning blant mange historikere i Vesten.

Ikke alle gikk god for versjonen om Stalin som den skyldige. Noen historikere har pekt på urimeligheter i spekulasjonene om Stalins medvirkning og har ansett det som mest sannsynlig at Nikolajev hadde vært alene om mordet.

Påstanden om Stalins og NKVDs delaktighet i mordet er knyttet til en del tilsynelatende mistenkelige omstendigheter omkring selve mordet og til spekulasjoner om at Stalin hadde motiv for å kvitte seg med Kirov. De mistenkelige omstendighetene har vist seg enten å bygge på feilaktige påstander, eller de har hatt en naturlig forklaring. Spekulasjonene om Stalins motiver har i stor grad vært basert på myter som det ikke lenger er grunnlag for å tro på, men som fortsatt verserer i media.

To nylige eksempler skal nevnes. I Aftenposten 15. juli i år skriver Aftenpostens Moskva-korrespondent, Per Anders Johansen, at «Kirov ble myrdet ved hjelp av Stalins hemmelige politi NKVD». Johansen hevder blant annet at «det er godt dokumentert at Stalins politi sørget for å fjerne vakter og slippe morderen inn». Dette er direkte feil. Det er tvert i mot godt dokumentert at vaktsystemet fungerte helt normalt. Nikolajev var medlem av partiet, og det var tilstrekkelig å vise fram partiboka for å få tilgang til Smolnyj. Johansen skriver videre at NKVD visste at Nikolajev ønsket å ta livet av Kirov. Dette er grepet ut av luften og savner enhver dokumentasjon. Framstillingen som følger om at Nikolajev etter en arrestasjon «fikk drapsvåpenet tilbake med ammunisjon» er heller ikke riktig.

I et intervju med Torp på NRK nylig (8/11) gikk Hans Wilhelm Steinfeldt også god for teorien om at Stalin myrdet Kirov og presenterte i den forbindelse en annen legende om mordsaken, nemlig at Stalin fikk mange stemmer mot seg under valget på ny sentralkomité på den 17. partikongress i 1934, mens Kirov bare fikk noen få negative stemmer. Avstemningsresultatet ble så forfalsket. Dette er en ytterst tvilsom myte. Den er basert på et svært usikkert og tvetydig kildemateriale og er i seg selv usannsynlig siden det var svært mange som kjente avstemningsresultatet – stemmekorpset besto av hele 63 personer.

Historien om en forfalskning av avstemningsresultatet på den 17. partikongress er bare en av flere legender som skal begrunne påstanden om at Kirov representerte en moderat politikk i opposisjon til Stalin. Dette er det ifølge nyere forskning overhode ikke grunnlag for. Kirov var en lojal stalinist som fulgte Stalins ulike linjeskift uten å mukke. Som bosatt i Leningrad var han sjelden på Politbyrå-møter i Moskva. Han hadde liten innflytelse utenfor sitt revir i Leningrad og var utenkelig som en samlingsfigur for noen opposisjon.

Problemet for historikerne under den kalde krigen var at de sovjetiske arkivene i all hovedsak var stengt. Men etter Sovjetunionens oppløsning har det etter hvert kommet fram et vell av tidligere ukjent materiale om mordet på Kirov. Vi kan i dag danne oss et ganske oversiktlig bilde av det som skjedde i forbindelse med mordet. Dette bildet, sammen med det vi ellers vet om saken, peker entydig i retning av at mordet ble begått av Nikolajev alene. Det finnes ikke grunnlag for å anta at han hadde noen medhjelpere, eller at det har foreligget en konspirasjon der Nikolajev var et middel for andre krefter. Dette er en enstemmig oppfatning blant de historikerne som har gått grundigst gjennom det nå frigitte kildematerialet.

 

 


Anbefalt litteratur: Alla Kirilina, Neizvestnyj Kirov (OLMA-PRESS 2002); Åsmund Egge, Kirov-gåten. Mordet som utløste Stalins terror (Unipub 2009), også i russisk og engelsk oversettelse; Matthew E. Lenoe, The Kirov Murder and Soviet History (Yale 2010).

Åsmund Egge, professor em. i moderne russisk historie

 

KampanjeStøtt oss

4 KOMMENTARER

  1. Ja.
    Og det var bare en bitte liten del av en kolossal forbrytelse, bl.a. mordet på 36 000 armeoffiserer som kappet hodet av den sovjetiske hærledelsen og nesten la landet forsvarsløst i 1941, hvor underoffiserer uten erfaring måtte gjøre offisers jobb. Dette kan best sammenlignes med Maos «det store spranget» eller «kulturrevolusjonen» eller Pol Pots vanvittige utrydding av alle som hadde vært så heldige å få gå på skole og kunne lese mere enn propagandapamfletter og plakater skrevet av partiledelsen.
    Jeg var så heldig n gang å få snakke med en kvinne rundt 50 år, som vokste opp i Leningrad, og overlevde den tyske beleiringen. Hun var altså tenåring i 1945. Hun kom i selskap med sovjetiske veteraner, nesten som 1%-ere i USA, som ble til Hells Angels, oghavnet på skråplanet. Tatt av politiet fikk hun en liten dom og ble sendt til rehabilitering. Hun studerte språk, og spesialiserte seg på dansk, så hun var lett å forstå og snakke med.
    Over en kaffekopp spurte jeg henne hvordan det var å vokse opp som tenåring i etterkrigstiden (krigstiden var lett å forstå, det må ha vært et helvete i Leningrad). Hvordan det var å vokse opp som ung under Stalin?

    PLutselig ble damen askegrå, og skjelvende i både stemme og ansikt «Det var fryktelig. Helt forferdelig. Det var et Helvede».
    Så langt damen, som var glad i en dram også, viste en senere anledning. Historien blir noe annet når det blir snakk om enkeltmenneskers skjebne, og ikke tall, statistikk og sannsynligghtesberegninger.

    Stalin var en djevel. For russerne og de andre i det veldige riket sto valget mellom pest og kolera i 1941.
    De hadde valget mellom to morderiske diktatorer. De valgte den som snakket russisk om enn stotrende, og håpet å leve et par dager ekstra.

  2. Stalin sto nok ikke bak, men brukte det til kvitte seg med uskyldige motstandere. Slik sett kan vi se at erodgan har lært noe av Stalin.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.