Den russiske revolusjon – bakgrunn, forløp, følger

17

Av Åsmund Egge.

Den russiske revolusjon i 1917 var ikke én revolusjon – det var fem revolusjoner. På det sosiale plan, kan vi si, var det snakk om tre revolusjoner: en arbeiderrevolusjon, en bonderevolusjon og en soldatrevolusjon. Disse tre revolusjonene var spesifikke, men filtret seg også sammen. Arbeiderdemonstrasjonene i Petrograd fra 8. mars og i dagene som fulgte hadde vanskelig kunne seire uten at soldatene i byens garnisoner etter hvert sluttet opp om arbeiderrevolten. Bonde- og soldatrevolusjonen hang også sammen. Ut over sommeren tok bøndene mange steder saken i egne hender og eksproprierte godseierjorda og fordelte den mellom seg. Da dette ble kjent blant soldatene ved fronten – der de aller fleste soldatene jo nettopp var bønder – førte dette til omfattende desertering.


Denne artikkelen er første del av en artikkel i to deler. Del to kommer i morgen.


Bondesoldatene var redd for å gå glipp av jordfordelingen og mange dro hjem. Endelig var det også nær forbindelse mellom arbeidere i byene og bøndene på landsbygda. Mange arbeidere var knyttet til et av de hundretusener av landsbyfellesskap som eksisterte i det russiske tsarriket. De hadde ofte familiene sine der og vendte tilbake til landsbyen under perioder med arbeidsløshet. Mange var til og med offisielt registrert som bønder i det keiserlige byråkratiske standssystemet.

Bønder leser om nederlagene i krigen, ved fronten hersker desperasjonen

Samtidig var de tre revolusjonene spesifikke – i formål, i forløp og i resultat. Arbeiderdemonstrasjonene i Petrograd i mars hadde sitt umiddelbare utspring i matmangel og forsyningsproblemer i byen. Utgangspunktet var en kvinnedemonstrasjon mot matmangel og dyrtid. For bøndene var jordspørsmålet det avgjørende. Etter en periode med sterk befolkningsvekst på slutten av 1800-tallet hersket det jordhunger blant bondebefolkningen. Kravet var oppløsning av de adelige jordegodsene og fordeling av jorda til de som drev den. For soldatene var hovedkravet slutt på krigen. Etter tre år med krig der Russland hadde lidd betydelige nederlag og der millioner av soldater var drept eller såret, hadde krigstrettheten spredd seg og ønsket om fred var sterkt.

På det politiske plan var det snakk om to revolusjoner: Februarrevolusjonen og Oktoberrevolusjonen. En drøfting av årsakene til disse begivenhetene innebærer to forskjellige oppgaver. Ja, det er oppgaver på ulike nivåer. Skal vi forklare februarrevolusjonen, må vi i tillegg til den konjunkturelle situasjonen se på strukturelle forhold ved det russiske keiserriket og dets samfunn. En forklaring på oktoberrevolusjonen ligger derimot primært i revolusjonens forløp etter revolusjonsutbruddet i februar.

Revolusjonens forløp

Starten på den russiske revolusjon i 1917 tidfestes gjerne til 8. mars (eller 23. februar etter den julianske kalender som var i bruk i Russland og som lå 13 dager etter den gregorianske kalender som var i bruk i de vestlige land, derav navnet Februarrevolusjonen). Med kvinnelige tekstilarbeidere i spissen demonstrerte 80.000 tekstil- og metallarbeidere i gatene i Petrograd, som hovedstaden St. Petersburg var blitt omdøpt til etter krigsutbruddet i 1914. Demonstrasjonene var som nevnt i utgangspunktet rettet mot den håpløse forsyningssituasjonen i byen som førte til matmangel og mangel på brensel og andre livsviktige varer. Men de spontane demonstrasjonene, som fortsatte i dagene som fulgte, fikk i stadig større grad et politisk tilsnitt – med slagord mot tsaren og mot krigen.

Tsaren, Nikolaj II, ga ordre om at det skulle settes inn tropper mot demonstrantene, og mange ble drept. Men soldatene, som for det meste var bønder og arbeidere i uniform, var lite innstilt på å skyte på ubevæpnede demonstranter. Etter noen dager kom det til omfattende mytteri blant garnisonssoldatene i Petrograd. Etter hvert gikk stadig flere regimenter over til folket. Dermed var regimets skjebne beseglet. En uke etter utbruddet av demonstrasjonene måtte tsaren abdisere.

Det som skjedde i disse februardagene var i utgangspunktet ikke så enestående. Spontane streiker og demonstrasjoner hadde forekommet ofte tidligere. Men politi og hær hadde i hovedsak vært lojale overfor regimet. Når tsardømmet hadde overlevd revolusjonen i 1905, skyldtes det at hæren var intakt som en antirevolusjonær styrke.

I det maktvakuumet som nå oppsto dannet det seg to sentra som gjorde krav på autoritet. Det ene sprang ut av den såkalte Dumaen, en kvasiparlamentarisk institusjon som var blitt etablert i kjølvannet av revolusjonen i 1905. Det ble opprettet en midlertidig komité som tok navnet Den provisoriske regjering. Den var ment å skulle være midlertidig inntil sammenkallingen av en grunnlovgivende forsamling.

Den andre institusjonen var et råd, på russisk ‘sovjet’, av arbeidere og senere også soldater, valgte representanter for arbeiderne ved byens fabrikker og soldatene ved byens garnisoner. Dette Petrogradsovjetet ble dannet etter mønster av et lignende sovjet opprettet under revolusjonen i 1905. Den første tiden var Petrogradsovjetet ledet av mensjeviker, den moderate fløy av det marxistiske partiet, og av representanter for det sosialrevolusjonære partiet, et agrarsosialistisk parti som hadde sin basis blant bøndene.

Tiden mellom februar og oktober er gjerne karakterisert som en periode med «dobbeltmakt». Den potensielt reelle makt lå hos Petrogradsovjetet. Men lederne der – fram til september mensjeviker og sosialrevolusjonære – ønsket først ikke å delta i regjeringen. De anså revolusjonen som en borgerlig revolusjon, og at tiden ikke var moden for en maktovertakelse av arbeiderklassen. Etter hvert ble de likevel av begivenhetenes gang drevet til å delta i regjeringen, og fikk dermed ansvar for dens politikk – og dens mange fiaskoer.

Den provisoriske regjering satte med støtte av Petrogradsovjetet i verk en rekke tiltak som vant alminnelig oppslutning. En grunnlovgivende forsamling skulle innkalles. Det ble erklært amnesti for alle politiske fanger, dødsstraffen ble avskaffet og borgerlige friheter og rettigheter ble innført, inkludert streike- og organisasjonsfrihet. Det ble gjennomført full likhet for loven, og de nasjonale minoritetene fikk autonomi. Men på andre områder var den provisoriske regjering i utakt med folkeviljen. Sterke krefter i regjeringen var for bevaring av monarkiet, men dette var det liten stemning for i massene. Nå ble ikke dette noe akutt stridsspørsmål: saken skulle avgjøres av den grunnlovgivende forsamling. Andre problemer var mer presserende. Regjeringen gjorde ikke noe for å løse jordspørsmålet. Den var riktignok for en jordreform som ville gi jord til bøndene, men gjorde ikke noe for å sette en slik reform ut i livet. Også dette spørsmålet ble utsatt til avgjørelse av den grunnlovgivende forsamling. Den provisoriske regjering klarte heller ikke å løse andre presserende problemer. Inflasjonen og dyrtiden fortsatte, transportproblemet forble uløst og industrien gikk på lavgir. Befolkningen hadde store vanskeligheter med å skaffe seg det nødvendigste av mat og brensel for å kunne leve.

Aller mest presserende var spørsmålet om krig eller fred. Regjeringen ønsket å fortsette krigen. Den følte seg forpliktet av avtaler med Russlands allierte om ikke å inngå separatfred med Tyskland. Et viktig moment var at Russland var blitt lovet herredømme over Konstantinopel (dagens Istanbul) og de tyrkiske stredene dersom krigen førte til seier for ententen. Dette hadde vært et hovedmål for Russlands utenrikspolitikk i lang tid. Men arbeiderne og soldatene hadde liten sans for en krigspolitikk med offensive mål. Blant dem var det en utbredt oppfatning at man burde søke å oppnå fred så snart som mulig, og at krigen inntil så skjedde burde begrenses til forsvar. Petrogradsovjetet gikk inn for en fredsslutning uten krigserstatninger eller anneksjoner.

I midten av april ble det kjent at den provisoriske regjeringen i en note til de allierte hadde krevd «garantier og sanksjoner» ved et fredsoppgjør etter krigen, «for å hindre blodige konflikter i framtiden». Dette ble av sovjetet oppfattet som tradisjonell imperialistisk anneksjonspolitikk og førte til store demonstrasjoner mot regjeringen. Utenriksministeren måtte gå av og fem representanter for mensjevikene og de sosialrevolusjonære trådte inn i regjeringen som fra før av hadde et sosialrevolusjonært medlem, Aleksander Kerenskij.

Et vendepunkt under revolusjonens tidlige fase oppstod med Lenins hjemkomst fra eksil i midten av april. Inntil da hadde bolsjevikene i Petrograd stort sett støttet opp om det rådende synet på revolusjonen blant de russiske sosialistene og gitt betinget støtte til den provisoriske regjering. Lenin mente derimot at revolusjonen måtte føres videre og lanserte parolen «all makt til sovjetene». Etter en hard kamp innad i sitt eget parti, ble dette bolsjevikenes politikk. Bolsjevikene ble dermed det eneste opposisjonspartiet – i hvert det eneste av større betydning. Mensjevikene og de sosialrevolusjonære, som nå deltok som et mindretall i regjeringen, ble naturlig nok diskreditert av regjeringens manglende evne til å løse landets problemer – ikke minst de mest sentrale spørsmål for befolkningen: fred, jord og brød.

Dette ga bolsjevikene gode kort på hånden. Ett eksempel: Mens bolsjevikene agiterte for at all jord skulle overlates til bøndene, noe som jo også var de sosialrevolusjonæres program, satt de sosialrevolusjonæres leder nå som landbruksminister uten å kunne få gjennomført den radikale jordreformen partiet hans var tilhenger av.

Oppslutningen om bolsjevikene vokste ytterligere som følge av regjeringens krigspolitikk. I juni lanserte regjeringen en offensiv for å drive de tyske og østerrikske styrkene ut av landet. Offensiven brøt snart sammen og endte med at Russland mistet ytterligere territorium. Nederlaget i junioffensiven hadde også en katastrofal virkning på hærens kampmoral.

Den alminnelige uroen og krisen i landet ledet fram til de såkalte «julidagene». Junioffensiven var den utløsende faktor. Fra marinebasen Kronstadt, på en øy i Finskebukta, var det kommet 20.000 soldater til Petrograd. Med disse i spissen ble det gjennomført store demonstrasjoner i byen. Radikale arbeidere og soldater forsøkte nå å ta makten – eller snarere: de forsøkte å presse Petrogradsovjetet til å ta makten. Blant disse var det også lokale bolsjeviker. Bolsjevikpartiets ledelse var imidlertid i mot et opprør på dette tidspunkt. Lenin og den øvrige ledelsen fryktet for at det ville bli slått ned og føre til et tilbakeslag for bolsjevikene. Men når opprøret først var et faktum, endte det med at også bolsjevikledelsen ga det sin støtte. Opprøret fikk imidlertid ingen oppslutning fra Petrogradsovjetet, og da også en del militære enheter forble lojale overfor regjeringen, klarte denne å ri stormen av. Samtidig ble bolsjevikene forsøkt diskreditert som tyske agenter. Lenins hjemkomst fra Sveits via Tyskland ble brukt mot ham, og det ble påstått at bolsjevikene var bestukket av den tyske regjeringen. Diskrediteringsforsøket hadde sin virkning. Det kom til antibolsjevikiske demonstrasjoner og flere ledende bolsjeviker ble arrestert. Lenin selv gikk i dekning i Finland.

Regjeringen ble på nytt ommøblert, og Kerenskij ble ny leder. Men politikken var den samme som før, og problemene bare hopet seg opp. Den såkalte «Kornilov-affæren» ble et nytt vendepunkt under revolusjonen. Bakgrunnen var at Kerenskij i august inngikk en avtale med den nye øverstkommanderende for hæren, general Kornilov. Avtalen gikk ut på at lojale tropper skulle sendes til Petrograd for å avvæpne garnisonen i hovedstaden, oppløse Petrogradsovjetet og gjenopprette disiplinen i hæren. Da Kornilovs styrker begynte å sette seg i bevegelse snudde imidlertid Kerenskij og appellerte til folket om å redde revolusjonen fra det han nå hevdet var et kuppforsøk fra Kornilovs side. Trolig fryktet han at Kornilov ikke ville nøye seg med å tukte sovjetet, men også ville avsette den provisoriske regjeringen og innføre militærdiktatur.

Kornilov beskyldte Kerenskij for forræderi, men klarte ikke å føre styrkene til Petrograd. Jernbanearbeiderne gikk til streik, og garnisonssoldatene i utkanten av Petrograd, som støttet sovjetet, fraterniserte med Kornilovs styrker og fikk dem overbevist om at de kjempet på feil side.

Som nevnt, Kornilov-affæren var et vendepunkt. Splittelsen mellom hærens og regjeringens leder svekket begge parter og gjorde regjeringen enda mer avhengig av Petrogradsovjetets støtte. Fra høyre ble regjeringen nå angrepet for å ha forrådt Kornilov, fra venstre for å ha konspirert med ham. Samtidig førte Kornilov-affæren til en radikalisering av de revolusjonære massene i hovedstaden. Disse organiserte seg nå med sikte på væpnet forsvar mot kontrarevolusjon. Bolsjeviklederne ble satt fri og deltok aktivt i organiseringen av folkevæpningen – de røde garder, som de ble kalt. Begivenhetene syntes altså å ha gitt bolsjevikene rett, og de fikk stadig større tilslutning. Partiets medlemsmasse svulmet opp fra et beskjedent 10.000 i februar til kanskje så mye som en kvart million nå. Nesten alle masseorganisasjonene i byene svingte over i deres retning. I september fikk de flertall i Petrogradsovjetet, hvor Leo Trotskij ble formann. Bolsjevikene vant flertall også i mange andre sovjeter som hadde dukket opp i løpet av revolusjonen, inkludert Moskvasovjetet.

Dermed var det politiske grunnlaget lagt for en maktovertakelse. Igjen var det Lenin som presset på for at dette skulle skje så snart som mulig. I begynnelsen av oktober hadde han i hemmelighet reist tilbake til Petrograd, og på et møte i bolsjevikpartiets sentralkomité klarte han å vinne gehør blant flertallet i partiledelsen. Men et par av de ledende bolsjevikene, Lev Kamenev og Grigorij Zinovjev, var mot en ensidig bolsjevikisk maktovertakelse. De mente at Russland ikke var beredt til en sosialistisk revolusjon, og at bolsjevikpartiet manglet tilstrekkelig støtte utover landet. Faren for et tilbakeslag var betydelig. Bolsjevikene hadde mer å vinne på et samarbeid med de andre sosialistiske partiene i en koalisjonsregjering basert på sovjetene, mente de.

Lenin ønsket å ta makten straks, men flertallet i sentralkomiteen foretrakk Trotskijs oppfatning om at oppstanden burde falle sammen med den nært forestående åpningen av den andre allrussiske sovjetkongressen. Slik ville man kunne legge den statlige suvereniteten i sovjetenes hender.

Lenin taler til arbeiderne

25. oktober – eller 7. november etter kalenderen brukt i Vest – ble så strategiske punkter i hovedstaden besatt av røde garder under bolsjevikisk ledelse. Den provisoriske regjering ble erklært avsatt, og om natten ble Vinterpalasset, der regjeringen holdt til, inntatt. Dette skjedde praktisk talt uten blodsutgytelse. Regjeringen ble arrestert, med unntak av Kerenskij, som hadde klart å unnslippe.

I Petrograd samlet den andre allrussiske sovjetkongressen seg til sitt første møte nettopp den 25. oktober. Bolsjevikene hadde sammen med venstrefløyen av de sosialrevolusjonære, som nå støttet bolsjevikene, et flertall. Mensjevikene og høyrefløyen av de sosialrevolusjonære erklærte motstand mot bolsjevikenes «militære konspirasjon» og gjorde det klart at de ville motsette seg den bolsjevikiske maktovertakelsen. De marsjerte ut av kongressen, som dermed fikk et enda større flertall av bolsjeviker og venstresosialrevolusjonære.

Oktoberrevolusjonen er gjerne betegnet som et kupp fra bolsjevikenes side. Men er «kupp» en dekkende betegnelse?  Ingen vil benekte at maktovertakelsen var bevisst ønsket og forberedt, eller at den var et resultat av virksomheten til et mindretall i befolkningen, hvis det er dette man vil legge i begrepet «kupp». Men revolusjonære omveltninger er aldri blitt organisert av folket som helhet – det er alltid bare et mindretall som deltar aktivt. Slik sett er begivenhetene i oktober 1917 ikke noe enestående.

Men det er også grunn til å peke på følgende: For det første var det snakk, ikke bare om en form for palassrevolusjon, en omveltning i «overbygningen», for å bruke et marxistisk begrep, men en maktovertakelse med sikte på en omfattende samfunnsomveltning.

For det andre: Et kupp impliserer at det eksisterer et fungerende statsapparat som blir overtatt av kuppmakerne. Men noe slikt som et fungerende statsapparat eksisterte knapt nok i Russland på denne tiden. Russland befant seg høsten 1917 nærmest i et maktvakuum. Oppslutningen om den provisoriske regjering smuldret mer og mer opp. Regjeringen ønsket å fortsette krigen til tross for at krigstrettheten spredde seg. Dens medlemmer kranglet innbyrdes om hvordan jordspørsmålet skulle takles. Regjeringen var dessuten delvis lammet fordi det fantes to maktsentra. Den manglet autoritet og kunne til sist styre bare fordi sovjetene – og da først og fremst Petrogradsovjetet – valgte ikke å gripe makten. Det er også viktig å merke seg at regjeringen heller ikke hadde støtte fra høyre, fra kontrarevolusjonære krefter. Regjeringens maktbasis var snevret inn til omtrent ingenting. Alternativet til en maktovertakelse fra venstre var derfor ikke en fortsettelse av den provisoriske regjering eller en ny regjering av moderate sosialister – det var et militærkupp fra høyre, slik det var blitt forsøkt under general Kornilov i august.

For det tredje: I løpet av revolusjonen hadde det oppstått en lang rekke ulike folkelige organisasjoner – fagforeninger, fabrikkomiteer, soldatkomiteer, lokale sovjeter osv. Disse ble etter hvert stadig mer radikalisert, og kravet om at den provisoriske regjering skulle gå av og at sovjetene skulle overta makten vokste sterkt. Slik sett var også oktoberrevolusjonen en folkelig revolusjon. Den var i likhet med februarrevolusjonen en villet revolusjon fra folkets side, men i motsetning til i februar var den nå organisert.  En annen sak er at det utbredte ønsket om at sovjetene skulle overta makten ikke innebar det som etter hvert ble resultatet – et bolsjevikisk partidiktatur.

Bolsjevikene hadde møtt liten motstand under maktovertakelsen i Petrograd – noe som avslører regjeringens svakhet og manglende popularitet. Også i andre byer ble makten etter hvert overtatt av bolsjevikledete sovjeter. Stort sett gikk dette fredelig for seg, men enkelte steder, blant annet i Moskva, kom det til kamper.

Et stridsspørsmål blant bolsjevikene etter maktovertakelsen var hvordan den nye regjeringen skulle settes sammen. Skulle bolsjevikene regjere alene, eller skulle andre sosialistpartier også inkluderes, slik blant annet Kamenev og Zinovjev gikk inn for? Det endte etter en tid med en regjering dominert av bolsjevikene, men med tre representanter for venstrefløyen av de sosialrevolusjonære.

Valgene på den grunnlovgivende forsamling ble gjennomført i november. Der ble de sosialrevolusjonære, som representerte bøndene, det største partiet. Bolsjevikene, som hadde sterkest støtte blant arbeiderne i byene, fikk omkring 25 prosent av stemmene og var altså i mindretall. Forsamlingen møttes i januar 1918. Da forsamlingens flertall ikke godtok bolsjevikenes krav om at den skulle akseptere sovjetstyret, ble forsamlingen oppløst.

Denne hendelsen er det kanskje bedre grunn til å kalle et kupp. Bolsjevikene hadde godtatt at valgene til en grunnlovgivende forsamling skulle avholdes, men var ikke villige til å godta resultatet. Lenins begrunnelse var dels at sovjetstyret var overlegent den borgerlige parlamentarismen, dels at de politiske styrkeforholdene hadde endret seg siden valget i og med at de sosialrevolusjonære var blitt splittet og at venstrefløyen nå støttet bolsjevikene.

Bolsjevikenes oppløsning av den grunnlovgivende forsamling skjedde uten omfattende protester. Konstitusjonelle spørsmål var ikke noen kjernesak for de brede massene. Dessuten var mange av de politiske tiltak som forsamlingen skulle iverksette, allerede gjennomført. Kravet om fred, som hadde spilt en så stor rolle for svekkelsen av den provisoriske regjering, hadde den nye sovjetregjeringen foreløpig løst ved å inngå en våpenhvile med tyskerne. Kravet fra bøndene om jord var også tilfredsstilt, og arbeidernes ønsker om «arbeiderkontroll» med bedriftene var blitt imøtekommet.

For kvinnene medførte bolsjevikenes politikk også store endringer. Kvinner ble nå juridisk likestilt med menn på alle områder. Abort og skilsmisse ble legalisert.

 

Del to kommer 7. november 2017.

KampanjeStøtt oss

17 KOMMENTARER

  1. God framstilling av kompleksiteten, motsetningsforholdene og dynamikken i 1917-revolusjonen. Ser fram til fortsettelsen!

  2. Uten Sovjets eksistens (og trusselen fra Sovjet) hadde nok ikke Europa mottatt Marshall hjelp etter WW2 selv om visse ledende kretser i USA ønsket gjenoppbygging istedenfor nedbygging av Europa. Etter WW1 gikk det kun kort tid før verden havnet i økonomisk krise. For å unngå tilsvarende krise etter WW2 var en løsning å re-industrialisere Europa og Japan (spesielt ved å satse på taperne fra krigen: Tyskland og Japan). Uten Sovjet intet sosialdemokrati og ingen velstand i Vest-Europa kan man vel si.

    Den russiske revolusjon som en parallell til den franske revolusjon. Og Stalin som en parallell til Napoleon, men det er vel en annen historie……

  3. Russland, og de andre landene som inngikk i Sovjet, var en moden frukt etter tsarregimets neglisjeringer.
    Men hvem tjente på revolusjonen? Hvor kom pengene fra?
    Helt klart ikke befolkningen hvis vi dømmer etter ofre……

    • Gode spørsmål. Jeg venter selv i spenning, dóg med lave forventninger, på å få se om artikkelserien har tenkt å si noe om finansene. Jeg regner med at dette som vanlig er et ikke-kapittel i historien om revolusjonen når den fortelles av gamle kommunister, som jo formodentlig har studert temaet grundigere enn de fleste.

      Det virker som det på dette spesifikke historiefagområdet av en eller annen grunn aldri er like nødvendig å kryssjekke noen ting opp mot kilder som har større ideologisk og personlig avstand til begivenhetene som det ellers kreves for å ha tyngde og tillit. Det lengste jeg har sett noen av dem i det hele tatt kommentere pengetemaet når visse detaljer har vært presentert av andre med nøytralt eller motstridende ideologisk ståsted, er brysk beskjed om å slutte å prate vås, aldri et forsøk på imøtegåelse eller motargumentasjon på historiefaglig grunnlag.

      Dersom «faktisk.rød» mener ingen var på Wall Street og fikk finansiell hjelp til revolusjon i Russland av sine jødiske bankier-venner, og det er så latterlig lett å tilbakevise det at det derfor ikke er nødvendig, synes jeg kanskje tiden er inne til å gjøre det likevel, bare for ordens skyld.

    • Hvordan tror du det hadde gått hvis de hvite hadde vunnet den såkalte «borgerkrigen» som jo også var en intervensjonskrig? Det ville ha ført til store utrenskninger. Det er bare å se på hva som skjedde i Finland.

  4. Denne påstanden om kupp er en tilsløring av de historiske fakta og den dynamikken som lå i selve begivenhetenes gang. Valgene til den grunnlovgivende forsamling var begynt allerede før oktoberrevolusjonen og valgene ble sluttført i november. Og selvsagt er en analyse av disse valgresultatene viktig for å forstå dynamikken som lå der. Og Svyatitskys presentasjon av valgresultatene er alminnelig akseptert som pålitelige av alle parter, og Lenin ga en interessant vurdering av disse dataene i en artikkel i desember 1919 (en artikkel steigan.no absolutt bør få oversatt til norsk). Den bør leses og finnes her: https://www.marxists.org/archive/lenin/works/1919/dec/16.htm

    Mer strid er det nok om valgresultatene til til de allrussiske sovjetkongressene. Lenin oppgir i «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky» at bolsjevikene til kongressen i juni 1917 hadde 13 % av representantene, mens til kongressen samtidig med oktoberrevolusjonen hadde bolsjevikene fått 51 % av representantene. Og til kongressen i januar 1918 hadde bolsjevikene 61 % av representantene, og som økte til 64 % ved kongressen i mars 1918, mens representasjonen ved kongressen i juli 1918 var 66 %. Og Lenins kommentar til disse resultatene er at «snakket (i stil med Kautskys talemåter) om at bolsjevikene ikke har et flertall av befolkningen bak seg, bare blir møtt med latter hos oss.»

  5. At bolsjevikene var finansiert av Wall Street er en dum påstand som stammer fra nazistenes antisemittiske propaganda fra mellomkrigstida om den såkalte jødebolsjevikkonspirasjonen. Slikt uvitenskapelig sprøyt kan ikke tas seriøst.

    • Javel. Det var jo også min første tanke da jeg første gang så noen nevne dette på nettet for noen år siden. Men jeg har sett forbusende lite annet enn kommentarer identiske med din egen fra noen som bestrider dette. Jeg vet jo at arrogansen og interesseløsheten for å nedlate seg til diskusjoner man har vunnet på forhånd med de useriøse, de uvitende og nazistene er formidabel i anstendige, akademiske kretser. Men siden dette er en svært seiglivet og ganske mye lest og trodd myte/ hoax, og som sådan i seg selv verdt å ikke blåse av, ville det muligens kunne forsvares å allikevel ta en runde på den og tørke rompa til slike utålelige ikke-eksistenser med noe solid dokumentasjon som umuliggjør hele historien eller dokumenterer hvor, når og hvordan hoaxen helt konkret ble skapt og lansert? Siden det tydeligvis er «a piece of cake», liksom. Bare sånn at det ikke virker å finnes en unnvikende holdning fra faghistorisk hold på dette, for det kan jo lett oppfattes sånn når noen påberoper seg sannhet og skråsikkerhet og bevis, og allikevel på ingen måte gidder å utdype. Det er jo fint at dere er så bekymringsløse mht. til at slike røverhistorier skulle ha noen reell sjanse til å få større utbredelse og bli noe problem å snakke om, men dersom det overhodet kan tenkes, ville det jo være en merkelig prioritering å velge den demonstrative nedlatenheten overfor uvitenskapelig sprøyt, heller enn et nøkternt tilsvar som sier noe konkret om saken, og kan gi evt. tvilere litt saklig informasjon å forholde seg til som motvekt.

    • Hysj nå, hører du ikke hva PerM sier; uvitenskapelig sprøyt og ingenting å bry seg om. La nå i hvert fall mannen få summet seg til å finne frem fasiten sin og sitere fra den før du begynner å plage ham ytterligere med dette.

      For å hjelpe ham litt i gang, kan vi starte med å slå fast at noe så vulgært og groteskt som det liksom-sitatet fra Trotsky ville aldri en revolusjonsleder ha sagt, om så revolusjonen fort hadde ført til millioner av døde og innesperrede antatte fiender av den. Og så galt gikk det jo virkelig ikke i Russland! Makan.

      • Sant nok. Men det hender man kremter lett for å sjekke om rommet er like tomt som det gir inntrykk av. Og det var i grunnen hverken deg eller meg selv jeg med barnslig forventning kanskje håpet var i ferd med å si noe spennende i sakens anledning. Men, neida. Tørre, kjedelige og selvsikre historikere leker ikke, og vil ikke la seg erte opp til uakademisk adferd. Sikkert like greit. 😀

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.