Den russiske revolusjon – bakgrunn, forløp, følger (del 2)

9
Boris Kustodiev: Bolsjeviken (1920)

Av Åsmund Egge.

Revolusjonens årsaker

For å få en forståelse for årsakene til Februarrevolusjonen, er det nødvendig å se på de sosiale og politiske forholdene i det russiske keiserriket i årene før den første verdenskrig. Her skal bare nevnes noen sentrale punkter.

For det første: Russland var et multinasjonalt imperium der minoritetsnasjonalitetene var utsatt for sterk undertrykking – Russland var “et nasjonenes fengsel”, som Vladimir Lenin uttrykte det.


Dette er del 2 i en artikkel i to deler. Del 1 finnes her.


Videre: Til tross for økonomisk vekst, særlig i 1890-årene og årene umiddelbart før utbruddet av den første verdenskrig, var Russland et tilbakeliggende land med en stor, misnøyd og jordhungrig bondebefolkning. Bøndene utgjorde omkring 80 % av befolkningen. De hadde vært livegne så sent som i 1861, og var fortsatt under det jordeiende aristokratiets jernhæl. Bøndene krevde at adelens jord skulle fordeles til de som dyrket den.

Arbeiderklassen, mellom to og tre millioner i 1914, levde under forhold som var typiske for en tidlig fase av den industrielle revolusjon – lav lønn, lange arbeidsdager, elendige boforhold, minimal utdannelse og mangel på sikkerhet i tilfelle arbeidsulykker, sykdom eller arbeidsløshet. Det harde disiplinsystemet i fabrikkene var særlig hatet. Det var derfor gunstige betingelser for utvikling av misnøye og opposisjonelle og revolusjonære strømninger i arbeiderklassen.

Tsar Nikolai 2. og hans fetter George 5. av England.

Politisk var det russiske imperium et autokrati, med sterke begrensninger i borgerlige rettigheter og friheter. Tsaren hadde praktisk talt all makt i sine hender, noe som gjorde situasjonen ekstra vanskelig siden den sittende tsar, Nikolaj II, var fullstendig forstokket og nektet enhver reform av regimet. Enkelte endringer var blitt gjennomført etter revolusjonen i 1905, men i alt vesentlig var Russland fortsatt en politistat uten virkelig frihet for det store flertallet av folket.

Det har vært en ganske utbredt oppfatning blant historikerne – både i Vest og i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd – at den politiske, sosiale og økonomiske utvikling i Russland i tiden etter 1905 hadde ført landet inn på den samme vei som de vestlige samfunn og at utsiktene til en utvikling i retning av et konstitusjonelt regime og en gradvis demokratisering var gode. Ifølge denne oppfatningen gikk altså utviklingen ikke i revolusjonær retning. Hadde det ikke vært for Russlands deltakelse i den første verdenskrig, ville det ikke blitt noen revolusjon i 1917.

De som hevder dette viser gjerne dels til en sterk økonomisk vekst i de siste årene før krigen, dels til de politiske-konstitusjonelle følger av 1905-revolusjonen der tsaren var blitt tvunget til å gi konsesjoner til de liberales krav om konstitusjonelle reformer, og dels til andre reformer i kjølvannet av 1905-revolusjonen – viktigst her er Stolypins agrarreform. Peter Stolypin var en slags statsminister fra 1906 til han ble offer for et attentat i 1911. Hans bondereformer tok sikte på å gi regimet et bredere sosialt grunnlag ved å omdanne forholdene på landsbygda slik at det kunne dannes en betydelig klasse av individuelle og velstående bønder. Den kollektive besittelsen og dyrkningen av jorda skulle opphøre, og den tradisjonelle russiske landsbykommunen – miren – skulle erstattes med enkeltstående, privatdrevne gårdsbruk.

Det er ingen uenighet blant historikerne om at krigen forsterket de sosiale konfliktene og destabiliserte det politiske regimet. Men enkelte historikere vil likevel ikke gi krigen skylda for revolusjonen – den var i beste fall en utløsende faktor. Dette var den alminnelige oppfatning hos de sovjetiske historikerne. Men også mange vestlige forskere har stilt seg skeptiske til den tradisjonelle oppfatningen om at Russland i årene etter 1905 var på vei bort fra revolusjon. De peker på at den sosiale stabiliteten ble svekket i tiden forut for 1914, og den økonomiske vekst kom ikke befolkningen til gode.  Det politiske regimet og de politiske motsetningene i opposisjonen vanskeliggjorde en ikke-revolusjonær utvikling. Blant annet tillot ikke tsarregimet framveksten av en reformistisk arbeiderbevegelse, slik den som var framherskende i de vestlige land. Når det gjelder Stolypins reformer, så stanset disse opp og løp for en stor del ut i sanden. Selv der reformene til en viss grad ble gjennomført, var det ikke nok til å skape ro på landsbygda. Det sentrale krav fra bøndene var å få mer jord. Og denne jordhungeren var ikke regimet i stand til eller villig til å tilfredsstille.

Heller ikke i arbeiderklassen var det tegn til avtakende misnøye og protest. Tvert i mot. Det var sterk vekst i streikeaktiviteten i de siste årene før krigen – i 1914 kan dens omfang sammenlignes med den i 1905. Streikene ble dessuten i stadig større grad rettet mot det politiske regimet. Arbeiderklassen ble politisk radikalisert, noe som blant annet avspeilet seg i en relativt større oppslutning om bolsjevikene på bekostning av de mer moderate mensjevikene.

Etter dette synet var altså utsiktene for en fredelig utvikling mot et borgerlig-liberalt samfunn ikke lyse i Russland. Sommeren 1914 – umiddelbart før krigsutbruddet – var den sosiale uro så sterk at noen har omtalt den som en ny revolusjonær situasjon. Men krigsutbruddet førte til en oppblomstring av patriotisme som for en tid kjølnet de sosiale og politiske motsetningene og ga regimet et pusterom. Teorien om krigen som årsak til revolusjonen blir dermed stilt på hodet. Kanskje var det slik at krigsutbruddet i 1914 hindret – eller utsatte – en revolusjon? Men det er selvfølgelig et spørsmål om en revolusjon hadde lyktes på dette tidspunktet.

Stormen på Vinterpalasset

Revolusjonens følger

Her er det bare plass til å peke på noen momenter ved følgene av bolsjevikenes maktovertakelse i 1917. La meg begynne med noen kontrafaktiske resonnementer. Jeg har allerede drøftet én sentral kontrafaktisk påstand: den utbredte oppfatning at uten første verdenskrig ville det ikke blitt noen revolusjon. La oss se på et par andre kontrafaktiske utsagn.

En utbredt kontrafaktisk påstand blant historikere er: «Uten Lenin ville det ikke blitt en bolsjevikisk maktovertakelse». Tankegangen er at Lenin var avgjørende for bolsjevikenes opposisjonspolitikk fra april 1917 og igjen avgjørende for maktovertakelsen i begynnelsen av november. Resonnementet som følger er gjerne at revolusjonen da ville ha blitt ledet av moderate sosialister. Russland ville fått en demokratisk grunnlov og det politiske system og det politiske liv ville utviklet seg i retning av et borgerlig-demokratisk regime av vesteuropeisk type.

Dette er selvfølgelig en mulighet. Men atskillig taler også imot et slikt scenario. Det er all grunn til å tro at den provisoriske regjerings manglende evne til å løse landets problemer – ikke minst fortsettelsen av krigen – uansett etter hvert ville ført til et folkelig krav om at sovjetene skulle overta makten. Selv uten Lenin er det ikke usannsynlig at dette etter en tid ville blitt bolsjevikenes politikk. Og som tidligere nevnt: Den politiske basis for den provisoriske regjering smuldret mer og mer opp, det var utover høsten bare et tidsspørsmål om når regjeringen ville falle. Om nå bolsjevikene under mangelen av en Lenin ikke hadde tatt makten på dette tidspunkt, ville alternativet trolig ha vært et militærkupp fra høyre. I den grad høyrekreftene hadde klart å holde seg ved makten, ville vi fått et sterkt autoritært regime i etterkrigs-Russland. Et annet scenario, kanskje mer realistisk, er at et kupp fra høyre ville bli fulgt av en borgerkrig – og det er jo ikke utenkelig at de røde ville ha seiret i denne, slik de seiret i den borgerkrigen som faktisk fulgte. Uansett ville det moderate borgerlig-demokratiske alternativet hatt små sjanser.

La oss se på et annet kontrafaktisk scenario, et som angår de internasjonale implikasjoner av en uteblitt bolsjevikisk maktovertakelse. Uten oktoberrevolusjonen ville Russland etter alt å dømme ha fortsatt å delta i krigen på ententens side. Vi ville ikke ha fått noe Brest-Litovsk – altså en fredsavtale med Tyskland. Dermed ville Russland ha vært med på den seirende siden under første verdenskrig. Russerne ville ha fått plass ved forhandlingsbordet i Versailles. Hva kunne dette ha ført til? Polen var i løpet av krigen blitt lovet autonomi, men ikke full selvstendighet. Den provisoriske regjering hadde heller ikke akseptert finsk uavhengighet, og en mer høyreorient russisk regjering ville slett ikke ha gjort det. Russland ville trolig ha gjort krav på Galicia og andre områder i Øst-Europa. Og hva med avtalen med de allierte om at Russland skulle få Konstantinopel og de tyrkiske stredene?

Men tilbake til det faktiske historiske forløp. Bolsjevikenes seier og etableringen av Sovjetunionen hadde verdenshistoriske følger. Kartet over Øst-Europa ble forandret – først etter den første verdenskrig, deretter etter den andre. Den duopolare verden etter 1945 med tiår med kald krig, er godt kjent. Det er også grunn til å minne om inspirasjonen fra oktoberrevolusjonen og Sovjetunionen som drivkraft for modernisering av tilbakeliggende jordbruksland. Det er tilstrekkelig å peke på betydningen for Kina.

Boris Kustodiev: Bolsjeviken (1920)

Hva med den russiske revolusjons følger for samfunnene i Vest? Med Sovjetunionen oppstod det et alternativ til kapitalismen og det borgerlig-demokratiske politiske system. Det var et alternativ som i mange land lenge hadde en sterk tiltrekningskraft på deler av arbeiderbevegelsen og som førte til en splittelse av denne mellom revolusjonære og reformister, mellom kommunister og sosialdemokrater. Borgerskapets frykt for revolusjon skapte motreaksjoner. Framveksten av politisk overvåking var ett resultat. Dannelsen av antidemokratiske, voldelige organisasjoner, ikke minst fascistiske og nazistiske, er et annet trekk. Men borgerskapet reagerte ikke bare med knyttneven. Det brukte også silkehansken. Bolsjevikfrykten førte til konsesjoner til arbeiderbevegelsens krav. Et eksempel er utvidelse av stemmeretten i mange land. Et annet er innføringen av 8-timers arbeidsdag i de fleste industriland, inkludert Norge. I Norge ble det også nedsatt en offentlig komité som skulle utrede mulighetene for sosialisering av produksjonsmidler.

Dette bringer oss over til en kjent og omdiskutert teori – framsatt av den britiske historikeren Eric Hobsbawn. Han formulerer den slik: «Det er et ironisk poeng … at det mest varige resultatet av oktoberrevolusjonen, hvis mål var å styrte kapitalismen over hele verden, var å redde sin motstander både i krig og fred – dvs. ved å inngi kapitalismen den frykt som var nødvendig for at den skulle reformere seg selv etter annen verdenskrig …» Med andre ord: Den russiske revolusjon og eksistensen av Sovjetunionen virket disiplinerende og modererende på de herskende klasser i de vestlige land og var derfor en forutsetning for framveksten av de moderne velferdsstater og en garanti for en relativ utjevningspolitikk som kom vanlige folk til gode.

Jeg tror denne tesen har mye for seg. Det var til langt ut i 1960-årene en utbredt tro både i Sovjetunionen og i mange kretser i Vest på at det sovjetiske systemet var kapitalismen overlegen. Khrusjtsjov skrøt av hvordan Sovjetunionen skulle «ta igjen og gå forbi» Vesten. Og Khrusjtsjovs framtidsoptimisme var avspeilet av en viss framtidspessimisme i Vest. Et eksempel på en slik framtidspessimisme finner vi i et notat skrevet i 1960 av statsminister Einar Gerhardsens nærmeste rådgiver, Andreas Andersen. Der heter det: «Det kan være grunn til å frykte at for eksempel Finnmark om 10-15 år vil fortone seg som et tilbakeliggende område sammenlignet med de tilgrensende deler av Sovjet.» Andersen var ikke alene om slike tanker.

Med den økonomiske oppgang i de vestlige land og Sovjetunionens voksende økonomiske problemer utover i 1970-årene forsvant den slags bekymringer. Og dette innebar at Sovjetunionen fra denne tiden gradvis mistet sin tiltrekningskraft. Hobsbawm-tesens mekanisme virket ikke lenger. Dermed var det åpnet opp for Reagan og Thatcher. Og etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, har verden blitt åpnet for en nyliberal orden uten noe motstykke. Nå var det virkelig “no alternative”, for å bruke Margaret Thatcher’s uttrykk.

Uansett hvilken vekt man vil tillegge Hobsbawm-tesens mekanisme, kan det ikke være tvil om den russiske revolusjons verdenshistoriske betydning. Oktoberrevolusjonen var det definerende punkt i det som er kalt det «korte» 20. århundre, dvs. 1914-1991.

 

KampanjeStøtt oss

9 KOMMENTARER

  1. Åsmund Egge skriver: «Det var et alternativ som i mange land lenge hadde en sterk tiltrekningskraft på deler av arbeiderbevegelsen og som førte til en splittelse av denne mellom revolusjonære og reformister, mellom kommunister og sosialdemokrater.»

    Det er helt riktig. Og sympatien for den unge sovjetstaten i f.eks. norsk arbeiderbevegelse var utbredt også i DNA lenge etter splittelsen med Komintern i 1923 og også etter samlinga med utbryterne i NSA i 1927.

    I 1933 tok DNA et avsnitt om Sovjet inn i prinsipprogrammet:

    «Kampen mellem finans- og arbeidsgiver veldet på den ene side og det arbeidende folk på den andre, eller mellem kapitalisme og socialisme, går i nutiden sin gang i alle kapitalistiske land. Fremgang eller tap for arbeidermakten i et land virker inn på arbeidernes stilling i de andre land. Partiet følger derfor den russiske arbeiderklasses forsøk på å bygge op et socialistisk samfund med den største opmerksomhet. Da sovjetmaktens nederlag vilde være et nederlag for hele verdens arbeiderklasse, vil partiet bekjempe all kapitalistisk blokade-, invasjons- og sabotasjepolitikk like overfor det nye samfund. Partiet vil støtte den russiske arbeiderklasse i dens opbyggingsarbeide og søke å utvide de kulturelle og økonomiske forbindelser med Sovjet-Samveldet, men vil samtidig fremheve at vi må bygge på de historiske, økonomiske og sociale forutsetninger som er til stede her i landet».

    Dette ble stående fram til 1939.

    Hobsbawns teori om at sammenhengen mellom velferdsstaten og eksistensen av et alternativt system er etter mitt syn åpenbart riktig.

  2. Jeg vil si:
    Den franske revolusjon førte til at Norge i 1814 fikk en ganske demokratisk grunnlov.
    Uten den franske revolusjon – intet demokrati.
    Den russiske revolusjon førte til at Norge på 1950-tallet fikk en sosialdemokratisk styreform (med sosiale rettigheter for folket og det at stormaktene fryktet kommunisme i hele Europa).
    Uten den russiske revolusjon – intet sosialdemokrati.

    Har befolkningen rett til å gjøre opprør når demokratiske muligheter for endringer er blokkert? Svaret på dette må være JA (og det gjelder også for et eventuelt fremtidig opprør mot dagens nyliberalisme hvor demokratiet altså har blitt vingeklippet og kneblet av internasjonale avtaler). Alle slike opprør kan utarte, det har man ingen garanti mot. Og man kan også godt være uenig med utfallet av en revolusjoen, men likevel mene at et folk har rett til å gjøre opprør. Men viktig: man må huske på at motkreftene og deres makt og brutalitet vil bestemme hvor voldsomt et slikt opprør vil måtte bli.

    Man kan si at Napoleons oppgave var å nedkjempe motstanden mot den franske revolusjon som kom fra kongedømmene i Europa. Trotsky ligner i så måte på Napoleoen som ønsket å nedkjempe motstanden mot den russiske revolusjon i hele Europa og andre steder. Stalin så at Russland/Sovjet var stort nok til å kunne klare seg på egenhånd (sosialisme i et imperium for å si det slik). Både Napoleon, Trotsky og Stalin er tvetydige figurer (bra og dårlig), men ville resultatene av den franske og russiske revolusjon ha overlevd uten deres innsats? Hadde ikke motkreftene mot disse revolusjoner vært så massive fra overklassens side, så kan det godt hende at disse to revolusjoner hadde foreløpt mye fredligere og mye mer demokratisk.

  3. Per nå ser jeg fire alvorlige mangler med den sovjetiske kommunisme.

    A) Det var statssosialisme og toppstyrt med altfor store enheter. En ny revolusjon må bestå av inngrupper og absolutt økonomisk demokrati, med hver mann og kvinne sin stemme i samfunnet og på arbeidsplassen.

    B) Det var avhengig av økonomisk vekst, noe som vil være en umulighet for framtida.

    C) Den evolusjonspsykologiske kunnskapen var fraværende, samt at tabuet om «mistankens hermeneutikk» levde i beste velgående. Evolusjonspsykologisk kunnskap må bli et av de viktigste fagene i skolen, samt at det å utfordre våre vikarierende motiver må bli normen.

    Trond Andresen skriver godt om dette:

    «Analysene av de mislykka forsøkene på å skape sosalistiske samfunn er mange nå i forbindelse med det russiske revolusjonsjubileet. Man peker på at partiet blei diktatorisk, og sjøl velmente forsøk på opposisjon blei slått ned. Etter hvert blei også partiet korrupt, ikke bare diktatorisk. Dette gjelder i samtlige land som har forsøkt seg på revolusjonær sosialistisk maktovertaking.

    Man framholder kritiske folk som Rosa Luxembourg som et alternativt ideal. Nå fikk hun jo aldri anledning til å prøve seg som statsleder under vanskelige forhold, men la gå. Jeg mener uansett at analyser og konklusjoner om «ettparti-systemet er årsaken», «arven fra tsarveldet», «partiet fikk for mye makt», «makt korrumperer», «arbeiderne blei parkert på sidelinja» etc. ikke er tilstrekkelig, sjøl om slikt er nødvendig.

    For at menneskeheten skal kunne løfte seg opp av myra og skape stabile bedre samfunn som ikke degenerer, er det nødvendig med en opplysningsrevolusjon i forståelsen av menneskenaturen. Denne forståelsen må innebære en sterk bevissthet om våre betenkelige medfødte mentale trekk (som er evolusjonært utvikla). Evolusjonspsykologisk innsikt* i menneskenaturen må bli et viktig pensum i skolen.

    I tillegg burde man kunne snakke åpent om både egne og andres oppførsel basert på slik innsikt. Dette blir jævlig vanskelig, men det er nødvendig. Det blir vanskelig fordi det innebærer et totalt brudd med tabuet om å sky unna det som noen norske filosofer kaller*** «mistankens hermeneutikk». (Tabuet har sterk støtte fra blant andre Klassekampens redaktør**.)

    Man må åpent kunne snakke om hverandres sannsynlige vikarierende motiver og baktanker. Ikke bare skal du akseptere at andre sier til deg at «jeg tror du egentlig har følgende mindre smigrende motiv for det du forsøker her», du må også akseptere at andre sier slikt (sjølsagt med begrunnelse) til deg – for eksempel på et møte, ja til og med i andres påhør!

    Og journalister må kunne snakke åpent om maktpersoners og rikingers «egentlige motiver» (slik journalister gjør seg i mellom i dag), og til og med spørre dem rett ut, f.eks. slik:

    «Stoltenberg, mange vil betrakte din hjelpsomhet overfor USA ved å ta Norge med i Libya-krigen som en slags svenneprøve hos USA for å gjøre internasjonal karriere og bli NATO-sjef. Kommentar?»

    Osv. Ganske uhemma og tydelig tale og spørsmål om

    – spesielt – maktmenneskers motiver.

    I et samfunn hvor slikt blir normalt, vil man kunne hindre at gode sosialistiske forsøk degenerer — og bare da!

    __________________

    * Fra en engelsk powerpoint:

    • On evolutionary psychology: Controversies exist, but it is now widely agreed that some problematic in-built mental traits were favourable in producing descendants in a stone age setting …

    • … hard-wired into us by evolution over tens of thousands of generations. Evolutionary selection does not apply only below the neck.

    • First, for balance, some nice traits: empathy, loyalty, self-sacrifice, caring for children, curiosity, sociality, cooperativity. All contributed to having descendants that could have further descendants.

    • BUT: aggression, selfishness, narcissism (we want to be noticed), greed, climbing strategies (suck up to the alphas, dump on your rivals), intrigues, herd mentality, need to be right at any cost, hostility to the outgroup, manipulativeness and cheating.

    • We have to recognize and face this to reduce the effects of this bad psychological baggage, not only be self-gratulatory about the good!

    Vi er stinne av vikarierende motiver, og de er i virksomhet hele tida. Mange av dem er vi ikke klar over sjøl, fortrengning er en del av vår mentale bagasje. Og vi har diverse strategier for å hindre at de blir avdekka. En viktig strategi å er å bli blodig fornærma. En annen er å bli «djupt såra». Og det finnes mange flere.»

    http://permaliv.blogspot.no/2017/11/opplysningsrevolusjon-om-menneskenaturen.html

    D) Pressen må

    D) Pressen må hele tiden være aktiv for å avdekke vikarierende motiver, både på person- og inngruppenivå. Man må hele tiden, både som enkeltperson og som gruppe, forvente at storsamfunnet ser oss i kortene. Kort sagt: Man må kunne regne med å bli avslørt!

    • Dagfinn, syke menneske, nå må du f**n meg ta å skjerpe deg. Du har sagt usedvanlig mye dumt og paranoid før også, det skal du ha, men hallo – virkeligheten er da vel for svarte ikke så enkel at enten mener og sier Steigan tydelig at zionistene er verdens ondeste og eneste skyldige i alt som er trist og leit her i verden, og helt i særklasse bombesikkert ansvarlig for alle døde i årene etter revolusjonene i Russland, eller så er han en «falsk front» for den globale eliten. Jesus fucking christ, er det mulig. Hva som kom først, Bibelen eller Det Spesielt Trange Huet er sannelig ikke godt å si, men du bekrefter jo alle fordommer man måtte ha om at der finnes en sterk sammenheng mellom de to. Gå vekk.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.