oss 100 kroner!
av Simone Nasazzi
Som et land beseiret i andre verdenskrig og av geopolitisk betydning, ble Italia pålagt en massiv tilstedeværelse av militære baser over hele det nasjonale territoriet.
Ved å slutte seg til Atlanterhavspakten – NATO – den 04 april 1949, posisjonerte Italia seg offisielt i den vestlige blokken, mot Sovjet og Warszawapakten. Landet ble en viktig logistisk militærbase for allierte tropper, hovedsakelig amerikanske.
Denne artikkelen av Simone Nasazzi ble først publisert på Controinformazione. Publisert på norsk av Midt i fleisen.
Det holder å tenke på at fra perioden etter krigen til den dag i dag, garanterte det amerikanske militære nærværet en tett kontroll av Middelhavet, som måtte forsvares, ifølge Pentagon, fra den sovjetiske trusselen. Amerikanerne lagret et stort antall kjernefysiske stridshoder i Italia, en ordning som fortsatt er aktiv.
Men det er spesielt de siste tretti årene at disse basene, både for marine-, fly- og land-styrker, viste seg å være av stor betydning, for eksempel i de militære intervensjonene mot Serbia i den jugoslaviske konflikten, for fredsbevarende oppdrag i de nyfødte republikkene i det samme området, for Libya, samt maritime logistiske forsyninger til de to konfliktene i Irak.
Den amerikanske tilstedeværelsen i vårt land ble aldri redusert, selv etter slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens sammenbrudd. Det er faktisk tre viktige grunner til å bli værende: for logistisk støtte til krigene for «eksport av demokrati» i Middelhavet og Den persiske bukt, for å opprettholde en tung «militær okkupasjon» i Europa og, endelig, med tanke på en politikk for beleiring av Russland.
De amerikanske basene er spredt fra Friuli i nord til Sicilia i sør. Den italienske regjeringens forhold til dette nærværet har alltid vært total underkastelse. Ta for eksempel basen i Vicenza, Camp Ederle: en tidligere italienske militærkaserne som ble vert for de første amerikanske styrkene så tidlig som 1955, da de måtte flytte fra Østerrike. Over tid, fikk basen mer og mer betydning, og antallet tropper økte sakte til 12.000, 2000 flere enn under den kalde krigen.
Virkningene for lokalsamfunnet i Veneto-regionen av tilstedeværelsen av de 12.000 amerikanske soldatene i Vicenza, er ikke de beste. Fra 2015 til 2016, var det 113 tilfeller av forbrytelser begått av amerikansk militærpersonell; fra voldtekt og forsøk på seksuell vold, til slåsskamper og overfall. Men det slående her er de italienske myndighetenes holdning til forbrytelsene. I 93 tilfeller ga Italia avkall på sin strafferettslige jurisdiksjon og lot den tiltalte, i henhold til artikkel 7 i London-konvensjonen av 1951, bli stilt for retten i sitt eget land.
Kriteriet for denne holdningen er desto mer sjokkerende fordi avkallet kun blir gitt av «politisk beleilighet», sier sjef-aktoren i Vicenza. Som for eksempel tilfellet Cermis, der et amerikanske krigsfly kuttet av kabelen på en taubane og forårsaket at minst 20 personer døde. Disse soldatene unnslapp å betale for sine forbrytelser, i de aller fleste tilfellene, fordi de ble overlatt til amerikansk justis.
Det synes da klart at dette unnvikende kriteriet «politisk beleilighet» ikke er noe annet enn en underkastelse av en militær okkupasjon som skjuler seg bak NATO-traktatene og det oppskrytte «vennskapet» mellom Europa og USA. I et realpolitisk forhold mellom de to landene, burde denne favoriseringen av amerikanere over italienske borgere belønnes med ting som er i Italias nasjonale interesse. På den annen side, er det klart at den som tjener mest, alltid er den nordamerikanske giganten mot lille Italia.
I tillegg til militære interesser, ligger det åpenbart økonomiske interesser bak denne underdanige holdningen. Italia må følge presise retningslinjer som stammer fra Brussel og Washington, og interessene til enkelte italienske selskaper i Nord-Amerika er heller ikke å se bort fra.
Russlands president Vladimir Putin var derfor veldig realistisk da han snakker om forholdet mellom USA og deres allierte som vasallstater som lever under sentralt oppsyn og avventer imperiets instruksjoner.
Hentet fra Controinformazione.
