En humanitær katastrofe under USAs kontroll i Syria. Norge er med.

0

På den sørlige grensa mellom Syria og Irak ligger den syriske grensebyen Tanaf. Den er under USA-koalisjonens kontroll. Fullstendig ulovlig og i strid med både FN-charteret og annen internasjonal lov har USA med sine lojale vasaller på slep okkupert byen og en sone rundt den.

Det formelle påskuddet var å bekjempe IS og hindre IS-angrep fra syrisk territorium mot Irak. Men denne unnskyldninga er så tynn at man må nesten være norsk politiker for å tro på den. Etter den syriske armeen og dens allierte nå på det nærmeste har nedkjempet IS, eller i det minst fratatt terroristene deres siste by, finnes det ikke en gang noe tynt påskudd for USAs og Norges ulovlige handlinger. Men USA nekter å gi slipp på basen. Det har allerede fått alvorlige humanitære konsekvenser skriver Sam Heller på Pentagon-nettstedet War on the Rocks.

USA tok kontroll over Tanaf-basen i et forsøk på å sikre en framtidig deling av Syria og for å hindre at det skulle oppstå en landkorridor fra Iran via Irak og Syria til Libanon, den såkalte «sjia-korridoren». Men nå er denne korridoren etablert uansett, og det er ingenting USA kan gjøre som kan hindre den i å fortsette.

Ved siden av Tanaf-basen og i området under dens kontroll finnes flyktningleiren Rubkan. Der finnes det 50.000 syriske flyktninger. De lever under svært dårlige forhold, skiver Heller, og det kan fort bli en humanitær katastrofe der.

Basen var ment å styrke den jordanske grensa og tjene som et grunnlag for en arabisk anti-ISIL-styrke opplært og utstyrt av USA og allierte spesialstyrker. Denne styrken var ment å slå til mot ISIL i Syrias østlige Deir Ezzor-provins via Badiyah-ørkenen i det sentrale Syria, en sørlig knipetang som skulle utfylle de kurdiskdominerte styrkene i det nordlige Syria.

Tanaf-styrken vokste aldri til noe stor eller effektiv nok til å rykke fram mot Deir al-Zour. Den virkelige dødsklokka for styrkens betydning kom imidlertid etter de kurdiske styrkenes framskritt i begynnelsen av 2017, og en rekke overambisiøse, ukloke advarsler fra ansatte i Trumps Hvite hus om en blokkeringsmanøvre mot Iran i østlige Syria fikk alarmene til å gå i Damaskus og Teheran. I mai lyktes regimet og deres iranske allierte gjennom en rask manøvre gjennom Badiyah-ørkenen å isolere og omringe Tanaf.

USA og Russland forhandlet fram en «dekonfliktsone» på 55 kilometers radius rundt Tanaf. Men etter den syriske regjeringshærens store framganger har basen blitt irrelevant og det er stor tvil om hva slags betydning den skal ha. De allierte styrkene driver fortsatt trenning av såkalte anti-IS styrker, men til hvilket formål, er svært uklart.

Flyktningleiren Rukban oppsto i 2013. Den er tett knyttet til Tanaf og i dag er den altså under USA-koalisjonens kontroll. Det kommer lite informasjon derfra, men den informasjonen som tross alt kommer antyder sterkt at forholdene er urovekkende. 

FNs nødhjelpskoordinator Mark Lowcock sier at situasjonen i Rukban er kritisk. Ekstrem fattigdom, elendige sanitære forhold og alvorlige helseproblemer kan raskt utvikle en humanitær katastrofe.

Jordan har stengt grensa og har kategorisk nektet å la hjelpesendinger gå den veien. Samtidig gjør USA sitt ytterste for å blokkere utenlandsk hjelp til Syria som eventuelt kunne komme flyktningene til gode.

Ifølge Heller viser situasjonen i Tanaf og Rukban det enorme gapet mellom de storstilte visjonene til verdens sterkeste militærmakt og USAs manglende forståelse av situasjonen i Midtøsten.

Og midt oppi dette befinner den norske spesialstyrken seg. Sjøl da denne styrken ble utplassert var det juridiske grunnlaget for den flortynt for å si det svært forsiktig. I dag ser man at det ikke finnes noe grunnlag for den i det hele tatt. Styrken fører ingen kamp mot IS og hvem der er de styrkene den utdanner og hva de skal brukes til er mer enn tvilsomt. På toppen av dette er vi altså med på å administrere en humanitær katastrofe.

 

 

 

Forrige artikkelVarför talar ingen om Natos skuld till slavhandeln?
Neste artikkelFesten är slut
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).