oss 100 kroner!
Mangemillionæren Jonas Gahr Støre, som visstnok skal være «venstresidas kandidat» ved valget i september, viser hvilken retning hans sympatier ligger. I et intervju med Aftenposten sier han at han «ser flere likhetstrekk mellom Macrons politiske prosjekt og det han sjøl ønsker å få til som statsminister.»
Støre peker på fire punkter som understreker det han mener:
1 «– Etter valget har Macron brukt mye tid på partene i arbeidslivet og vektlegger det å skape en dialog.»
2 «Macron ønsker brede, progressive løsninger» til tross for at han har rent flertall i parlamentet.
3 «Macrons klare avvisning av ytre høyre.»
4 «Macron ser Europa som en mulighet, ikke som en syndebukk.»
For en annen politiker kunne man kanskje bruke språkvansker som formildende forklaring, men ikke for Støre. Som kjent snakker og leser han fransk. Han vet derfor utmerket godt hva Macron står for.
Det var Macron som totalt demonterte Arbeiderpartiets franske søsterparti, Parti Socialiste. Den tidligere ansatte i bankhuset Rothschild var økonomiminister i Sosialistpartiets regjering. Der gjorde han seg bemerket og raskt forhatt i fagbevegelsen for sin loi Macron (2015) som tok sikte på drastisk å redusere offentlige tjenester og erstatte dem med private, og for å knekke arbeidstidsbegrensningene i tariffavtalene. Til og med i det svært borgerlige Sosialistpartiet ble dette stram kost, og loven måtte tvinges gjennom i parlamentet ved dekret. Tusenvis av arbeidere demonstrerte mot denne loven som de med god grunn oppfattet som en arbeiderfiendtlig lov.
Det er vel dette Støre kaller «dialog i arbeidslivet».
Le Groupe Edmond de Rothschild er et av verdens mektigste finanshus, en finanskapitalistenes bank. Det var derfra Macron kom, og folk derfra er blant hans nærmeste rådgivere.
Jo, Macron har snakket med fagforeningslederne, og den samtalen gikk ikke bedre enn av fagbevegelsen CGT lyser til landsomfattende streik mot Macrons Code du Travail 12. september.
Det har vært mye hemmelighetskremmeri fra Macrons side om hva reformene hans vil gå ut på. Men det handler om såkalte reformer som vil redusere fagforeningenes posisjoner både i bedriftene og på landsplan, gjøre det lettere å si opp ansatte og redusere offentlige utgifter.
Når det gjelder «brede progressive løsninger», så fikk Frankrike en forsmak på dette da Macron banket igjennom støtte til sine reformer i parlamentet med stemmene til sitt eget La République En Marche (LREM) og høyrepartiet republikanerne. Det som er igjen av hans gamle sosialistparti i Nouvelle Gauche, samt La France Insoumise og kommunistene stemte imot.
Når det gjelder Macrons «Europa som mulighet», så handler det om mer sentralisme, om å frata nasjonalstatene makta over egne budsjetter gjennom en finansminister for eurosonen og mer satsing på militarisering og «integrasjon av den europeiske militærindustrien».
Jonas Gahr Støre har klasseinstiktene på plass. Når han sympatiserer med bankenes mann i Paris, skyldes det ingen språkvansker. Han har oppriktig og djup sympati med det nyliberale prosjektet Macron står for. Vi tror Støre har rett. Hans politikk trekker i retning av Macron.
Dette er den europeiske overklassens prosjekt. De som har problemer med dette er de som ønsker å framstille Støre som «venstresidas kandidat».
