Det franske presidentvalget ser ut til å bli mer av en thriller enn man trodde bare for noen måneder siden. I prinsippet kan hvilken som helst av de fire fremste kandidatene gå videre til andre valgomgang 7. mai 2017. Men uansett hvem av dem som måtte vinne, er Frankrike et land som står til nakken i økonomiske og sosiale problemer og det skal noe helt annet til enn et presidentvalg for å gjøre noe med dem.
Mot nullvekst
Den franske kapitalismen gjør det simpelthen svært dårlig, og har gjort det lenge. På 1990-tallet lå vekstraten i økonomien litt i overkant av 2% per år. Det var svært mye lavere enn i gullalderen på femti- og sekstitallet, da vekstraten var i overkant av 6%, men det var fortsatt en vekst. (Med en vekst på 6% dobles økonomien hvert 12. år, med 2% dobles den vært 35. år.)
En «vekstrate» på 1% eller under er å regne som stagnasjon. Som grafen viser, holder Frankrike stø kurs mot nullvekst. For en kapitalistisk økonomi, der vekst er skriften og profetene, er det ganske katastrofalt.
Stagnasjon er den nye normen i EU
Frankrike er den nest største økonomien i EU etter Tyskland. Når en av de største økonomiene i EU gjør det så dårlig får det store ringvirkninger. Hvis en sammenlikner Frankrike og Tyskland med gjennomsnittet for de femten største økonomiene i EU, viser det seg at Frankrike ligger omtrent på linje med de andre, men Tyskland ligger markant over.
Grafen viser at Tyskland med unntak av noen få år har ligget godt over snittet for EU-15, mens Frankrike ligger like dårlig an som gjennomsnittet. Frankrike har blitt gjenstand for avindustrialisering i to perioder, den første under president Mitterand og den andre under turboglobalismen på 2000-tallet. Innføringa av euroen, som Frankrike var så begeistret for, har ikke brakt noen av de fordelene som propagandaen lovet. Vi ser i stedet en tidligere stormakt som er blitt redusert til en skygge hva den var. Ikke mer gloire.
Dette faller sammen med at også G7-landa synker i betydning når det gjelder verdensøkonomien. I kjøpekrafts-BNP er G7 nå på linje med BRICS, og G7 er på vei ned, mens BRICS er på vei opp. Og for Frankrike er tendensen enda tydeligere. Landet sitter til halsen i problemer, og det vil bare bli verre.
Ei lang liste med økonomiske problemer
Deutsche Wirtschafts Nachrichten mener at den nye presidenten i Frankrike i hvert fall vil stå overfor disse problemene:
- Økonomisk stagnasjon
- Tap i internasjonal konkurranseevne
- Langsiktig investeringstørke
- Høy strukturell arbeidsløshet, som har bitt seg fast
- Markant økning av statsgjelda
- Et gedigent energiproblem
Frankrike har i årtier satset på atomkraft. Nå er atomkraftverkene gamle, men hva skal de erstattes med? Landet står overfor gigantinvesteringer, som det åpenbart ikke finnes økonomi til å takle.
I tillegg har Frankrike store sosiale problemer, en landbrukskrise, en migrasjonapolitikk som ikke virker og et stadig mer splittet samfunn. Den medisinen eliten foreslår, er bare mer av det samme. Og på venstresida finnes det utbredte illusjoner om at det lar seg gjøre å reformere EU til å bli et «sosiat og demokratisk Europa».
I beste fall skraper valgkampen bare overflaten av noen av de problemene Frankrike sliter med. De endringene som må til for å bringe Frankrike på fote, og hindre en økonomisk og sosial katastrofe, er så omfattende at det er vanskelig å kalle dem noe annet enn en revolusjon.